«Hva skal du bli for noe når du blir stor, da?»
Det er stort sett det store spørsmålet alle noen gang enten har stilt barna sine, barnebarna sine, vennene sine, søsknene sine eller kanskje mest av alt seg selv.
«Jeg vil ta et friår og jobbe litt».
Mange velger å ta ei pause fra skolebenken etter grunnskolens obligatoriske 13 år (eller 12 som det var da jeg var så ung), mens andre igjen søker seg videre til høyskoler og universiteter rett etter endt videregående.
Noen får seg jobb, og trives så godt med det at de aldri setter seg på skolebenken igjen. Andre trives så dårlig på jobb, men får aldri ut fingeren til å gjøre noe med det. Noen knekker koden. Andre lager koden. Noen skjønner ikke bære, men bryr seg katta.
Vi er alle forskjellige, og når 12-13 års skolegang er endt, så flyr mennesker i alle mulige retninger. Vi trenger folk med fagbrev, med fagskoleutdanning og også ufaglærte. Alle kan og bør ikke bli psykologer eller jurister.
Noen søker seg til høyere utdanning forbi far eller mor vil det. Andre igjen søker seg til høyere utdanning fordi de vet nøyaktig hva de vil bli, og har visst det helt siden ungdomsskolen. Alt er lov, og du er din egen lykkes smed.
For min del var jeg så skolelei at jeg ville ta et friår. Det endte med 11 friår. Skjønt friår og friår.
Jeg har vel prøvd det meste. Alt fra å pushe loddpakker og dårlige romaner gjennom telefon, via vasking av alt fra møkkete dasser til det største flyet i flåten til Pakistan Airlines - der det til alt overmål fortsatt var lov til å røyke ombord i 1999 - og til å jobbe i industrien, både en sommer i «fabrikken» (som nær sagt alle fra Toten, på lik linje med at «alle» fra Lillehammer en eller annen gang har gjort et arbeidslag for Hunderfossen opp gjennom oppveksten) og som ufaglært bokbinder (i realiteten pappskjærer, sjauer, stabler, oppvigler og moromann).
Da har jeg ikke tatt med at jeg også har mottatt lønn for å ha lagt armeringsnett på «nye» Korta skole på Raufoss, hengt utafor cockpit og vasket vinduer på en 737 og plantet skog uti Kolbu. Mye rart, men samtidig ikke noe jeg tenkte at «her, her skal jeg bli! Dette skal jeg gjøre!».
Drømmen var alltid å enten bli forfatter, skribent, rockestjerne, låtskriver, innehaver av en kombinert kaffe- og musikkbar, lage reiseprogrammer eller bare «jobbe med film». Men hvis alle drømmene hadde gått i oppfyllelse, hva skulle man ha drømt om da? Etter å ha tenkt meg godt om i en gammel brudesalong jeg leide vis a vis Gjøvik fengsel, så endte jeg opp med å følge en av drømmene.
Jeg søkte meg inn på film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Søknadsfristen var den samme da som nå: 15. april. Bommer du på den er du ute. Hvis ikke det dukker opp noe på «Restetorget», da.
Jeg rakk fristen, og fikk i juli 2005 tilbud om studieplass. Som godt voksen pakket jeg snippsekken og dro nordover til Lillehammer. En by jeg var rimelig lite kjent i, selv om jeg selv bodde bare 40 minutter unna.
Lillehammer var for meg bare byen søstera mi bodde i som ung, og jeg hadde vært et par ganger på Basement Record Store og hatt en bomtur dit en natt til 1. mai. Nå ventet 3 år i ski-, sykkel- og hockeybyen Lillehammer. Hvordan skulle dette gå, jeg som kom fra en plass der fritidsinteressene kretset rundt fotball og musikk?
Sammen med en god kompis spleiset vi på et rekkehus, slik at hybellivet ble litt mer verdig en snart 30-åring enn for de på 19. Vel, valget fikk uante konsekvenser på mange måter.
Her sitter jeg fortsatt i dag, 15 år etter jeg flyttet til byen. Jeg har fått to unger, og jobber fortsatt ved den samme høyskolen som jeg kom inn på som student høsten 2005. Hva hvis jeg aldri hadde levert søknaden på Samordna opptak den 15. april 2005? Hvor hadde jeg da vært i dag?
Hvis du i dag tenker at du enten trenger en forandring, vil prøve noe nytt eller fortsatt lurer på hva du skal bli når du bli stor - så husk søknadsfristen.
Og lurer du på noe, så sitter jeg klar her hjemme til å hjelpe deg på telefon mellom klokka 10 og 14. Hvem vet? Kanskje du ender opp med å gå hele veien, og bli doktor. Altså ikke doktor doktor, men en doktorgrad. Som Greg Graffin.
Det er kanskje ikke fotballspillere eller musikere man først tenker på når man tenker på høyere utdanning og en akademisk karriere, men det er faktisk noen som kombinerer dette med bravur. Nå vet jeg ikke om det var på grunn av navnet, men den brasilianske forsvarsspilleren Socrates hadde faktisk en doktorgrad i filosofi.
I musikkens verden, så finner vi jo en del som har blitt professorer innenfor sitt musikalske felt, men også en del andre rariteter.
Visste du at The Offsprings vokalist Dexter Holland faktisk har en mastergrad i bioteknologi, og også begynte på en doktorgrad i sin tid?
Også Greg Graffin, da. Som nevnt over. Vokalist og låtskriver i punk-bandet Bad Religion. Graffin har en doktorgrad i Zoologi, med avhandlingen «Evolution and Religion: Questioning the Beliefs of the World's Eminent Evolutionists». Foruten å være punkrocker, så underviser han på flere universiteter i USA innen evolusjonsbiologi. Og apropos evolusjon. Hvor treffsikre var ikke Bad Religion i sin store hit fra 1990;
«'Cause I'm a twenty-first century digital boy I don't know how to read but I got a lot of toys My daddy's a lazy middle-class intellectual My mommy's on Valium, so ineffectual, oh Ain't life a mystery, yeah?»
Lykke til med søknaden, så ses vi kanskje til studiestart i august!