Forleden dag skrev jeg om 7-år gamle Jessica Dubroff, og hvordan noen foreldre lever og dytter ungene foran seg, og frarøver dem en normal barndom for egen vinnings skyld.
Den 13. april 1970 fikk Diane og Richard Schroder en sønn i Brooklyn, New York. Gutten ble døpt Richard etter faren, og med mellomnavnet etter mora: Richard Bartlett Schroeder jr.
Foreldrene jobbet begge for AT&T, et av USAs største telefonselskaper.
Mora så imidlertid sitt snitt til en annen vei til rikdom, da den smørblide lysluggen kom til verden - og allerede som tre måneder gammel ble babygutten dratt med rundt på diverse fotoshoots og auditions.
Innen gutten var 6 år gammel hadde han hatt bildet av seg i mer enn 60 reklamer, og pengene rant inn.
Som 9-åring ble han castet til en av hovedrollene i filmen «The Champ», og imponerte så mye i rollen som sønnen til Jon Voights karakter at han som 10-åring i 1980 allerede vant sin første Golden Globe.
Mora fikk blod på tann, og tok Ricky ut av skolen allerede i 3. klasse, og tok han med seg til drømmenes by Los Angeles. Faren ble igjen i New York, mens mor og sønn bosatte seg på vestkysten i håp om å melke karrieren videre.
Og ja, for Ricky ble dette hans levevei. Etter suksessen som barnestjerne i «The Champ», så var han allerede blitt en populær skuespillere og en yndling i filmmiljøet.
Historiebøkene er fulle av barnestjerner som enten aldri ble noe mer enn barnestjerner, eller fikk store problemer av forskjellig art. Vi husker vel alle hvor ute og kjøre Macaulay Culkin var etter suksessen med «Hjemme alene».
Dessverre er fellesnevneren for alle disse barnestjernene noen overivrige foreldre, som frarøver ungene sine en normal barndom.
Så kan man si at noen kommer bedre ut av en slik oppvekst enn andre, og for Ricky Schroeder gikk det for så vidt bra - men et eller annet blir borte underveis når barndommen blir såpass annerledes.
Ricky fortsatte karrierene i diverse TV-serier og filmer, men for meg er Ricky Schroeder kun synonymt med Newt Dobbs (eller Newt Call), fra den fantastiske mini-serien «Lonesome Dove» (1989), med de alltid så strålende Robert Duvall (Augustus McCrae) og Tommy Lee Jones (Woodrow McCall) i hovedrollene.
Rickys karakter Newt var en 17 år gammel guttunge, som ble tatt under vingene av de to gamle Texas Rangerne McCrae og McCall, som gikk fra å leve et tilbaketrukket liv på en farm i Texas, til å ta på seg et oppdrag med å drive en bøling kveg helt opp til Montana.
Newts barndom nevnes ikke, annet enn at han sønn av ei gledespike, og McCrae blir som en farsfigur for ham i serien, siden McCall ikke har samme tekket.
Da Ricky selv ble far, så var han for eksempel ikke den flinkeste til å sette grenser, og spesielt en av hans døtre følte ofte at venninner og ikke minst venninners foreldre var mer opptatt av faren enn henne selv. Det førte til at dattera gjennom oppveksten utviklet både anoreksi og depresjoner. De har et greit forhold i dag, men fortsatt føler hun seg som «den voksne» av de to.
Det å få barn er ikke alltid lett, og barneoppdragelse i seg selv er noe av det vanskeligste som finnes. Vi trenger ingen førerkort, bevis eller kurs for å bli foreldre, selv om vi ikke aner hvordan bilen fungerer når den kommer.
Ikke før mot slutten av «Lonesome Dove» får vi vite sannheten om Newts far.
Mini-serien står for meg ut som noe av det aller flotteste som har blitt produsert for TV-skjermen, og fra tid til annen finner jeg frem igjen serien - enten på DVD eller Blu-Ray. Faktisk er dette en av få utgivelser jeg også har hatt på alle tilgjengelige medier; også VHS i sin tid - men hjemme på hylla også i en Laserdisc-utgave: uspilt i mitt eie, men godt brukt fra forrige eier.
Det episke fotoet forsterkes i filmen av et av de vakreste filmmusikk-temaene jeg vet om. Filmmusikken er skrevet av den gresk-amerikanske komponisten Basil Poledouris (1945-2006) - og vant Emmy for beste musikk i TV-serie.
Dagens låt blir ei låt som er skrevet av forholdsvis ukjente Jon Randall og Bill Anderson.
«Whiskey Lullaby» er en styggvakker country-ballade om alkoholisme, og låta ble første gang spilt inn av Brad Paisley og Allison Krauss i 2003.
Den dramatiske og kortfilm-aktige musikkvideoen var Ricky Schroeders regidebut, og han spilte selv hovedrolla som en WWII soldat som drakk seg fra ekteskapet, og rett og slett til døde.
Enka som endte opp med å gjøre akkurat det samme, og hele historia var akkurat så melodramatisk og beksvart som bare ei countrylåt kan bli.
He put that bottle to his head and pulled the trigger
And finally drank away her memory
Life is short, but this time it was bigger
Than the strength he had to get up off his knees