Fra 17. mai 2019
Så var dagen her igjen. Norges bursdag. Grunnlovsdagen.
Markeringen av at de høye herrer en maidag på Eidsvoll i 1814 signerte Grunnloven med stor G, som skulle blir den store byggesteinen for Norge som selvstendig nasjon - selv om vi måtte holde ut med svensken i nesten hundre år til.
Hvert år siden jeg gikk i småsko, med Ball-genser og piggsveis med rottehale, så har jeg egentlig likt meg best langt utenfor folkehavet. I mange år holdt jeg meg unna. Ikke for at jeg ikke syntes dagen var en fin dag, men mest på grunn av stresset med å måtte gå i dress og litt for trange lakksko. Jo, også blir det fort litt vel nasjonalistisk også, men jeg har blitt litt rundere med årene - i dobbel forstand.
Etter at jeg fikk barn selv, så har jeg atter en gang blitt med på sirkuset. 17. mai er jo barnas dag. Litt som julaften. Ungene gleder seg til å vifte ned det norske flagget, blåse i tuter, sekkeløp, og å kunne spise så mye is de bare orker. Kjør på, har jeg sagt. Vel vitende om at de allikevel blir kvalme og forsynt etter tre stykker.
Nå som eldste har vært skolejente noen år, så har det oppriktig vært veldig koselig å være med på feiringa på den flotte Steinerskolen her i byen. Akkurat passe antall folk, og god stemning blant både voksne og barn - og kronet med et spennende lotteri i salen.
Litt mer stress er det å skulle stå som sild i tønne sammen med hele Lillehammer nede i gågata, og se på skole-/borgertoget. Det har vært en skrekkblandet fryd også for min eldste, som antageligvis er skrudd sammen litt som meg (dessverre, får jeg si). Hvert år har hun grugledet seg til å gå kanossagang gjennom folkehavet, så også i år - men etter at pliktløpet er gjort, så venter mindre kår og trengsel oppe på gamle Øyre skole.
I 1998 var jeg i militæret. Det som jeg trodde skulle bli ett år på Lillehammer, endte med en måned på Jørstadmoen - og plutselig stod navnet mitt på ei liste over meninger som skulle bli sendt til Garden. Garden? Jeg? En storvokst totning med alt for mye hår, og alt for liten respekt for distinksjoner.
Joda. Til Garden skulle jeg. Først to måneder i eksil langt oppe i Agder. På Evjemoen. De gamle tyskerbrakkene vinterstid, fulle av vettskremte unggutter som måtte ut å drille sluttet orden før frokost, marsjere frem og tilbake på Komasletta, og bruke halve helgepermen kun på å komme seg hjem.
I retrospekt var det faktisk to flotte måneder, før jeg kunne ta en liten påskeferie før oppmøte Hovseter.
På Hovseter ble det enda mer sluttet orden. Slik skal dere gjøre om en måneds tid, fortalte sersjanten ivrig - og viste frem vaktavløsningsdrillen vi skulle drille på. Jeg som ikke eide hverken takt eller tone, selv om jeg spilte gitar i skjul, og sang i dusjen.
Da jeg gikk på det obligatoriske dansekurset på Håkonshallen tilbake på 80-tallet, så hadde jeg mer enn nok med å ikke tråkke dansepartneren på beina. Nå skulle jeg snart gå i rytmisk formasjon med snert, foran et hav av skuelystne turister og et hav av Nikon-kameraer. Om noen måneder skulle jeg gå polonese og danse vals på Oslo Plaza på det klassiske Gardeballet.
Den intensive rekrutten på Hovseter bar utrolig nok frukter. Jeg ble plutselig et ordensmenneske, og syntes det var artig med sluttet orden. Hælklakking og bøffelhår i ansiktet til tross!
Ilddåpen som vaktsoldat kom på selveste 17. mai. Norges nasjonaldag. Den dagen i året da ikke bare busslaster fra Japan til gardistene i øyesyn. Etter en tur ned til byen, så ventet første vakta klokka 14. Heldigvis var den i leiren på Hovseter, mens for andre kom debuten midt i gryta.
Tiden i Garden var en fantastisk tid. Et herlig samhold med gutta både på rommet og i troppen. Mange artige opplevelser på vakt både utenfor slottet, på Skaugum og ikke minst på Akershus festning. Adrenalinet pumpet alltid litt ekstra da vi gikk nattlige patruljer rundt festningen - vel vitende om at vi traff på både narkomane og prostituerte på våre runder. Jeg som aldri hadde følt meg komfortabel i svart dress, syntes plutselig det var uhyre stas å dra på seg paradeuniform. Garden ble akkurat den dannelsesreisen som Garden vel hadde rykte på seg for å være, og da desember kom - og vi skulle dimitteres, så var det med et visst vemod. NATO-øvelse på Gotland, evakuering fra et SAS-fly med en AG3 hengende rundt halsen, marsjering i ei kald elv nedenfor Hovseter før frokost. Opplevelsene var mange.
I løpet av tiden på Hovseter ble jeg omtalt som gardisten med mest hår av Lt. Brynhildsen, under en oppstilling nede i parkeringsanlegget. Ellers er det et litt fornøyelig minne den gangen jeg lå musestille bak et kamo-nett, på ei hylle nede på stabslageret, og dormet - og så på at Kompanisjef Arntzen spaserte inn for å lete etter folk. Han oppdaget meg ikke, så kamuflasjen må sies å være særdeles vellykket.
Som 12-7 ansvarlig ble det også en rekke artige øvelser, som da vi pakket bussen og kjørte til Hjerkinn - der vi sov innendørs, og der jeg skjøt ned et dronefly med blåfis - til stor frustrasjon for de som måtte prøve å få reparert flyet. Sankthansaften 1998 var det øvelse på Steinsjøen inne på Totenåsen. Etter først å ha kjørt av veien med buss, så kom vi oss opp - og da Norge møtte Brasil i VM - så rigget vi opp storskjerm på aggregat i skogen, grillet pølser og lot lekekrig være lekekrig noen timer.
I mange år trodde jeg at minneboka fra dette året var tapt, men heldigvis dukket den opp igjen i en pappeske på loftet til mora forrige helg! I dag bærer det nok en gang ned til byen for å se på toget. Det blir helt sikkert veldig koselig. Liv og røre. Glade barn. Dressen passer litt bedre i år enn i fjor, og skoene presser ikke like mye som før - men allikevel blir det en befrielse å kunne kaste av seg hele habitten om noen timer, og kaste på seg slarkeklær.
Gratulerer med dagen, Norge.
Gratulerer med dagen, alle sammen. Og gratulerer med dagen til de som faktisk har bursdag i dag. Gratulerer til Edvald Boasson Hagen, Dennis Hopper, Josh Homme, Christian Bolanõs og Enya.
Gratulerer til Trent Reznor. Sinnataggen fra Nine Inch Nails, som i etterkant har blitt minst like kjent for sin filmmusikk som for platene med NIN - men som fremfor alt kanskje er mest kjent for almuen som mannen bak låta «Hurt», som ble mer kjent med Johnny Cash enn i orginalemballasjen til NIN.
Johnny Cash som i sin tid ga ut seks forskjellige plater under tittelen «American Recordings». Mest coverlåter. Nedstrippet.
Første gang han dukket opp i stua til produsent Rick Rubin i LA var faktisk 17. mai 1993.
Mens norskættede gikk i tog og spiste hot dogs hos Sjømannskirka, så fikk Cash en enkel kassegitar hengt over skuldra.
Kanskje burde jeg ha gjort det enkelt i dag? Kjørt på med «Ja vi elsker» eller «Gammel jegermarsj»?
Det får i stedet bli Reznor sin låt - i far sjøl sin enkle innpakning.
Hipp, hipp hurra for 17. mai. Rett! På stedet hvil...