Ett av mine favorittprogrammer på fjernsynet var The Late Show med David Letterman.
Den absurde humoren kombinert med de ulike, faste segmentene, gjestene, artistene og ikke minst de litt pussige typene som var gjengangere både i staben og som gjester, gjorde at jeg kunne sitte fjetret og storskratte for meg selv de gangene jeg kom over talk showet på en tilgjengelig TV-kanal.
Bare åsynet hans kunne få meg til å bryte ut i latter. De snodige ansiktsutrykkene som ofte sa mer enn tusen ord. Alt gjentatt og gjentatt og gjentatt. Repetiton works, heter det. Det funka til gangs for meg.
Faktisk var jeg inne på å skrive om Lettermans talk shows da jeg skulle finne et passende Masteroppgave-prosjekt innenfor film- og fjernsynsvitenskap, men fant ingen god vinkling (like greit, siden jeg aldri kom helt i mål uansett).
David Letterman ble født rett etter krigen (1947) i Indianapolis, og vokste opp som den eneste ungen til blomsterhandler Harry Joseph Letterman og kirkesekretær Dorothy Hofert, og ble uteksaminert fra Ball State University med en bachelor i Radio og TV i 1969.
Han startet TV-karrieren som værmelder i en lokal TV-stasjon hjemme i Indianapolis like etter, og det ble fort tydelig at Letterman var en værmelder litt utenom de vanlige. Han krydret gjerne værmeldingene med dårlige vitser og rare metaforer, og kunne finne på å lese opp temperaturene i helt fiktive byer som han fant på underveis i sendingen.
Ikke alle var like fornøyd med at værmeldingene til tider ble til et slags stand-up show i beste sendetid, så etter ei stund ble han tatt av lufta, og sendt ut i felten som utgående reporter - blant annet da det ble arrangert billøp i området (som Indy 500).
Letterman hadde vært interessert i biler helt fra barndommen, så trivdes i grunn med det - men hans daværende kjæreste mente han burde prøve seg som komiker i Los Angeles i stedet - så i 1975 pakket de en pick up med alt de hadde, og kjørte vestover helt til Stillehavet.
Der prøvde han seg som vitsemaker og tekstforfatter på open mic-kvelder på den legendariske komi-klubben The Comedy Store - og fikk etterhvert innpass som tekstforfatter for både TV-serier og andre stand-up komikere.
Han ble etter hvert headhuntet til The Tonight Show with Johnny Carson, og var stadig vekk gjest på showet - med sine tørrvittige, gjerne skarpe, satiriske, vitser.
I juni 1980 signerte han kontrakt med TV-kanalen NBC, og flyttet til New York City, der han fikk sitt eget talk show: «The David Letterman Show», men etter et par år med sviktende seertall, så ble han tatt av lufta. Han fikk imidlertid straks en ny sjanse på samme kanal, men på er litt bedre tidspunkt - og i 1982 så Late Night with David Letterman dagens lys for første gang.
Det ble en ubetinget suksess, og selv om humoren hans var av en slik art at enten hatet du den, ellers så elsket du den, så ble talk showet så populært at han fikk holde på i over ti år, før han meldte overgang fra NBC og til CBS.
Konseptet var det samme, men talk showet byttet navn fra The Late Night til The Late Show - og Letterman tullet seg gjennom ytterligere 22 år på TV-ruta.
Han tiltrakk seg de største navnene som fantes, og det ble etter hvert ei skikkelig fjær i hatten å få være enten gjest eller artist på det times lange showet - spilt inn med publikum på The Ed Sullivan Theatre på Broadway.
Husbandet var det samme over lang tid, ledet av den eksentriske kanadenseren Paul Schaffer, kanskje best kjent ellers for å ha skrevet låta «It’s raining men» (fremført av The Weather Girls) Innspillingen skjedde på ettermiddagen samme kveld som sendingen gikk på lufta. Programmet startet så sent som halv tolv på kvelden, litt fordi at både barn og sarte sjeler skulle være trygt i seng, og ikke tilfeldig ramle borti et show de mest sannsynlig kom til å finne noe de kunne bli støtt av. Gikk det sent nok, så var det bare de genuint interesserte som ville se på. Og det gjorde de.
Har du aldri sett på Letterman, så vil de følgende segmentene trolig virke helt gresk for deg - men hvis du gjenkjenner de, så er det store muligheter for at du vil humre godt når jeg nevner i fleng:
Stupid Pet Tricks (med vanlige folk som kom for å vise triks de hadde lært kjæledyrene sine), Small Town News, Will It Float (game show parodi der David Letterman og kapellmester Paul Schaffer skulle gjette om forskjellige ting kastet opp i et stort vannkar sank eller fløt), Great Moments in Presidential Speeches, Is this anything?, Fun Facts og Top Ten List.
Skulle jeg ha utbrodert om disse, ville jeg nok fortsatt sittet å skrive, så titlene får i grunn stå for seg selv. Flere i crewet hadde egne segmenter, som Alan Kalter, Biff Henderson og suffløren Tony Mendez.
Titt og ofte tok han med showet it i gata på Broadway, enten med utekonserter eller idiotiske forsøk eller konkurranser. Stadig vekk var han koblet opp live i kiosken på hjørnet, drevet av Rupert Lee - som takket være Letterman ble søkkrik på en ellers ordinær, liten hjørnekiosk.
Opp gjennom årene har det både vært skandaler og stormende jubel - både samtidig og hver for seg.
Politisk satire holdt Letterman spesielt høyt, og det gikk ikke overraskende særskilt hardt ut over republikanerne - og spesielt George Bush jr. Bare tenk hvordan det hadde vært med Lettermans Late Show i dag med Trump-regjeringa - han hadde sikkert blitt tatt av lufta tvert av Mr Hentesveis himself.
Et høydepunkt var alltid sendingene mot jul. På Thanksgiving var som oftest mora hans med live fra kjøkkenet hjemme, og personlig syntes jeg alltid episodene der han hvert års testet eller fikk demonstrert nyheter innen julegave-fronten var fantastisk.
Titt og ofte må jeg inn igjen på YouTube for å gjenoppleve noen av klassikerne. Der er det et vell å ta av, og det er like kostelig hver gang å se den lange, tynne, litt Leif Juster-keitete skikkelsen sitte i en liten lekebil og kjøre rundt på scena, og til slutt ende opp med å velte juletreet.
I dag, 20. mai 2020, er det på dagen fem år siden det siste programmet ble sendt på CBS - før Letterman ga fra seg stafettpinnen til Stephen Colbert.
Heldigvis klarer ikke sirkushester å være foruten sagmugg, så da Letterman for to år siden - på bursdagen til Iris og muttern - gjorde comeback i ruta, så måtte jeg så klart få med meg det på Netflix. Siden den gang har det blitt to ganger seks timeslange episoder med kjente gjester.
Flere nordmenn har også vært med på The Late Show opp gjennom årene: som Sissel Kyrkjebø, Sondre Lerche, Maria Mena og Nico & Vinz.
For en del år siden fant han også ei helt ukjent norsk dame bosatt i USA, og inviterte henne med i programmet for å høre om ryktene han hadde hørt var sanne: at halvparten av norske hjem hadde ei LP-plate med Richard Clayderman. Akkurat så absurd som jeg liker det, og i løpet av sendinga ringte han ei tilfeldig (visst nok) dame i Oslo for å spørre. Lilleba Mogård var hennes navn.
Da Letterman takket for seg med Late Shows 20. mai 2015, så var det med program nummer 6028 i rekken. Opp gjennom årene vant han 16 Emmy Awards. Totalt 19932 gjester var til sammen innom showet.
TV-personligheten og vennen Regis Philbin var gjest flest ganger i løpet av de 35 årene med Letterman-shows, med rundt 150 besøk. Nest etter kom Jack Hanna, som var gjest hele 103 ganger. Hanna var Lettermans Steve Irwin, og han hadde alltid med seg noen rare eller sjeldne dyr, som han viste frem.
Skuespiller Bill Murray var den første gjesten både på Late Night (1982) og på Late Show (1993), og klokket til slutt 44 besøk.
Bandet som fikk avslutte Lettermans siste Late Show var hans eget favorittband Foo Fighters, med låta «Everlong». Bandet fikk sin TV-debut på Letterman tilbake i 1995, og var et av bandene som fikk spille flest ganger på showet. Bandet var også gjester da Letterman i 2000 gjorde comeback, etter noen ukers pause på grunn av en hjerteoperasjon, da også med låta «Everlong».
Letterman og bandet ble etterhvert gode venner, og de ble alltid introdusert som The Fighters of Foo eller «My favourite band». Dave Grohl på sin side hadde også digget Letterman siden barndommen - så gleden var absolutt gjensidig.
I kveld kommer jeg til å sette på litt Letterman på YouTube og få meg en solid dose latter - etter har unga har lagt seg, så klart.
Til da får jeg klare meg med «Everlong». Takk for alle latterkulene, Dave!