(skrevet fredag 26. juli 2019)
Sola steker og lufta er kvelende varm og stille. En deilig varme som vi ikke er bortskjemt med her oppe på berget. Så varmt at det blir vanskelig å sove, og vi trenger godt med påfyll av væske.
I dag avsluttet jeg første uka på jobb etter sommerferien litt tidligere, så jeg fikk klippet gresset og fått vannet alle tørre planter ute. Tradisjon tro ser potetene ut til å bli de eneste som overlever sommeren.
Overopphetet i den svale skyggen fikk jeg nettopp nyheten om at min kjære tante Johanne i går kveld trakk sitt siste pust.
Fars eldste gjenlevende helsøster ble født på gården Tandseter den 23. april i 1926.
Hun har hele livet bodd på gården hun ble født, og vokste opp. Der drev hun gården sammen med sin ugifte bror og søster, og forble selv ugift og kanskje ukysset hele livet.
Onkel Harald døde før faren min tidlig på 90-tallet, mens tante Tora fortsatt lever i beste velgående hjemme på familiegården - i sitt 88. år. Tante Johanne har de siste par årene hatt en del sykdom, og det har vært noen kritiske tilfeller - men hun har som katten alltid kommet seg igjen.
I forrige uke havnet hun på et bo- og eldresenter på Kapp, og fikk fast plass der. Jeg har alltid tenkt og fryktet at hun neppe ville klare seg lenge hvis hun ble flyttet fra hjemmet hun hadde så kjært - uti Tandseter. Uten h. Noen ganger med æ. Og det gikk troll i ord.
Muttern var på besøk der mandag kveld, og da hadde hun virket trøtt og sliten, men også til tider klar og pratsom. Hun var imidlertid ikke klar over at hun hadde fått fast plass selv, og snakket om at hun snart skulle hjem.
Hun kom aldri hjem.
93 år er en anstendig alder, og selv om jeg ikke ble særlig overrasket over beskjeden, så var det både en trist og rar nyhet.
Tante Johanne var alltid min favoritt, hvis det er lov å si. Hun hadde godt barnetekke, og var snill som dagen var lang. Hun elsket å få besøk av oss «ungene», og senere av våre unger igjen.
Livet uti Tandseter var hardt arbeid. Det å være to søstre alene på en gård, og skulle drive denne, var imponerende.
Det er mange år siden dyrene ble borte, og jorda forpaktet bort - men tantene elsket å ha besøk, og lage mat og kaker.
Alle som kom innom fikk mat og kaker, kaffe og brus. De hadde alltid noe på lur til ungene. De hadde alltid hjemmebakst.
Da jeg var mindre var det en drøm å få være med dit sammen med fattern på onn og potetplukking. Det var som å gå hundre år tilbake i tid. Middagen ble servert ikke lenge etter klokka 12, og det var duggurd mellom middag og frokost.
Alltid kledd i kjole eller skjørt, enten i strømpelesten, med småsko eller med gummistøvler. Med skaut på håret gikk de med kuene langs vegen. Jeg var med på det flere ganger. Bilene måtte bare vente, mens kuene gikk mellom fjøset og der de beitet.
Ute på jordene var jeg med på hesjing på gamlemåten. Der kjørte jeg traktor for første gang med min onkel Paul. Der smakte jeg for første gang pottost/kalvedans. Der satt jeg første gang på utedo. Vannklosett kom ikke til gards før på 90-tallet.
Et barndoms paradis som jeg lengtet tilbake til, og et kjært sted jeg også har elsket å besøke i voksen alder.
Jeg har prøvd å gjøre en tur eller to dit i året fortsatt, og svingte sist gang innom tidligere i sommer. Da møtte tante Tora meg i døra, men tante Johanne var i dårlig form og orket ikke ut. Hun var liggende inne og ventet på hjemmehjelp. Jeg angrer meg litt på at jeg ikke gikk inn allikevel og ga henne en klem, men jeg hørte henne innefra, og jeg fikk med meg julegavene de ikke hadde fått levert før jul.
Johanne husket alltid på alle ungene, selv da hun nesten ikke husket seg selv.
Totenkringler med melis full av rom-essens var en klassiker. Julekaker ble bakt helt frem til den siste jula. Småkaker av alle slag. Matkaker, som de kalte gjærbakst, og bløtkaker.
Karbonader og medisterkaker. Var du forsynt så var det vanskelig å forstå. Du måtte da orke litt til? Fra Tandsetern skulle du ikke gå på tom mage!
Tantene elsket å se på sport på TV da de fikk det i hus. Ofte så høyt, at man kunne høre sportskommentatorene langt ute på tunet.
Kjæreste Tandseter, med matklokka på den vakre, rødmalte låven. Det tomme fjøset var jeg innom senest i fjor. Luktene. Synene. Et av mine favorittsteder på jord - for alltid!
Ungene mine elsket også å være der. Løpe på låvenbrua. Se på elgen i kaldgangen.
Svartovnen på kjøkkenet var i bruk til det siste. Der kokte de kaffe i en diger kjele da det var bursdag. De ordnet alltid til en helt masse da de hadde bursdag. Folk ble aldri bedt dit, men visst de kunne komme.
Bursdagene begynte gjerne med smørbrød og karbonader. Kabaret. Medister. Karstugua (i dagligstua) og damestugua (i finstua)
Så glade i besøk og liv i huset var de, at kaffen ofte ikke ble servert før nærmere midnatt på bursdager. Noen ganger over midnatt. Johanne på våren. Tora like før jul.
Jeg gleder meg til å besøke gården igjen, men det vil være rart uten tante Johanne.
Tante Tora var - og fortsatt er - den sprekeste, den yngste, og alltid den som tok de tyngste løftene. Hun holdt alt i orden ute, og gjør vel det fortsatt.
Hun er innstilt på å fortsette å bo der alene så lenge helsa holder. Jeg håper hun blir 100. Minst!
Til uka blir det begravelse, og kirka i Kolbu fylles garantert opp. Mye slekt og mye venner, og jeg kan garantere at det i tante Johannes ånd ikke vil spares på serveringa.
Det blir vemodig og rart, men samtidig et verdig farvel. Mange minner vil strømme på. Flotte, varme, gode minner!
Koselig er det hvis dere som kjente henne, og eller var i slekt, vil kommentere og dele minner om tante Johanne i kommentarfeltet under.
Dagens låt blir en av de vakreste, nye låtene jeg har oppdaget i år. Bandet heter Matthew and the Atlas, og denne må dere alle høre, om dere kjente tante Johanne eller ikke.