Den 25. juli bringer tilbake en del minner av varierende art.
I 2008 var guttegjengen min på Fjorda på en av våre mange gutteturer dit. Dit blir det også tur med gjengen i år også, om snaut fjorten dager!
To år senere var det sommerferie og en stille og rolig natt på Skogly oppi Nordsinni. Iris på et halvt år lå og sov i andre etasjen, og det var ikke folk på mils omkrets. Plutselig setter det i et helt fremmed barneskrik i baby-callen. Vi skvetter til nede i stua, løper opp - og Iris ligger og sover søtt. Spooky greier, som jeg den dag i dag har problemer med å forklare.
I 2013 på denne dag var jeg i Sverige på ferie, og havnet tilfeldigvis på EM-finalen for kvinner, mellom Danmark og Norge - på stadionen i Norrköping.
Et annet minne fra denne dagen stammer fra 1991. Sommeren jeg var 14 år. Fattern hadde nettopp blitt sjuk med kreft. Jeg husker ikke om han gråtende hadde fortalt meg at han hadde fått kreft før denne sommeren, eller om det skjedde etter. Et øyeblikk som brant seg kraftig inn i både meg, og helt sikkert min far.
Det jeg imidlertid godt husker er at vi tradisjon tro var på sommerferie ei uke til Vestlandet.
Den 25. juli bodde vi på ei hytte på Måløy, og den ettermiddagen skulle vi være med ei jente ut på havet i en liten båt. Jeg husker ikke om vi fisket, men det var relativt store bølger, og den lille båten lå godt på toppene utover i så mange knop hun klarte.
Muttern ble livredd, visst nok farget av at fattern allerede var dårlig. Hun visste i alle fall. Jenta ville nok ikke først høre på innlandskrabbene som ville snu, men etter at muttern ble sint og panisk, så snudde jenta båten og kjørte oss inn igjen. Jeg husker ikke selve episoden som skummel, men det var en episode som ble dramatisk for mora mi, og jeg husker vel kanskje hennes oppfarelser nesten bedre enn selve båtturen.
Da fattern ble dårlig, så gikk det såpass inn på meg at jeg trakk meg mer bort fra ham og hele sykdommen - og forsvant inn i musikk og fotball.
Jeg hadde hørt på mye musikk tidligere, men begynte å interessere meg mer og mer - og begynte å skrive egne låter og klimpre litt på gitar.
Fotballinteressen eksploderte, og jeg fant en egen liten boble der jeg ikke bare spilte selv, ikke bare så på - men begynte å lage blader og startet supporterklubb for Swindon Town.
Tilbake til musikken. Lite visste jeg da jeg satt i småbåten utenfor Måløy den 25. juli 1991 at på dagen to år tidligere - den 25. juli 1989 - ga Alice Cooper ut kanskje sitt beste album; «Trash». Som de fleste andre gutter av 80-tallet, så var det stort sett heavy eller puddelrock det startet med, før andre sjangere kom inn, og med tiden tok over, inn på 90-tallet.
Jeg hører ikke så mye på heavy rock i dag, men noen ganger henter jeg frem igjen noen gamle favoritter - og da får jeg lyst til å børste støvet av flere gamle favoritter. En av de aller tøffeste låtene fra 80-tallet for meg var Alice Cooper sin monsterhit «Poison» - som åpnet hele «Trash»-albumet, som i dag fyller 31 år.