28. juli 2019
Nok den deilig, varm sommerdag på Innlandet. I dag har det kokt ute på plattingen, så for en varmblodshest fra Toten har det blitt litt for mye av det gode til tider. Det har derfor vært godt å kunne trekke inn i skyggen, og bare nyte en avslappende søndag - den siste i juli.
Ungene er med mora si og familien på ferietur til Vestlandet, og derifra kommer det bilder som også forteller om varmt vær, stekende sol og godt badevann.
For 28 år siden var jeg selv på feie på Vestlandet, og den 28. juli 1991 ankom vi en campingplass i Sogndal. Gleden var stor hos 14-åringen, da han tilfeldig oppdaget at det var kamp på Fosshaugane samme dag. Far min var ikke vond å be. Jeg hadde tross alt fått litt av fotballinteressen fra ham. Vi tok turen bort til stadion, kjøpte billetter og satte oss ned for å se Sogndal mot Strømsgodset.
Det var min aller første live forballkamp i norsk toppdivisjon. Jeg hadde vært på Ullevaal på landskamper og cupfinaler før, men aldri sett en kamp på øverste nivå i norsk serie. Det ble en stor opplevelse for en over snittet fotballinteressert gutt, og gjorde hjemreisen til Toten dagen etter litt mindre kjedsom.
Kanskje var det den turen på Fosshaugane som vekket litt av interessen for fotballstadioner også. Eller fotballbaner. Jeg kan vel ikke sies å være en veldig ivrig groundhopper - som de kaller folk som har som mål å se kamper på flest mulig unike stadioner - men det rykker litt ekstra i kroppen de gangene jeg kjører forbi en fotballbane. Om det så er en liten en.
I magen har jeg i mange år hatt en ide om at jeg en gang skal besøke alle banene i Norge, ta bilde av dem - og gi det ut som et komplett fotballbaneleksika. Jeg innser vel at det aldri blir noe av, hvis ikke jeg kan pensjonere meg tidlig og kjøpe meg en stor bobil - men moro hadde det vært.
I sommer har jeg passert mange baner i bil, og med geocaching så kunne det i det minste vært en ide og samlet geocacher fra fotballbaner - der disse finnes. For et par år siden la jeg selv ut en geocache på nye Nammo stadion, men det tok ikke så mange månedene før den var søkk borte dessverre.
Jeg har fått med meg en del stadioner i England, og håper på flere med årene som kommer - men jeg har ingen hast, og drar også gjerne tilbake til stadioner jeg har besøkt tidligere. Som County Ground i Swindon.
Kampen på Fosshaugane i 1991 endte med 2-2. Jostein Flo scoret begge målene for hjemmelaget, og det er litt moro å tenke på i dag at han skulle ende opp i Godset med tiden selv. Et annet artig poeng var at jeg også fikk se Jostein Flo live igjen på min første tur til England, da jeg i 1993 var på Highbury og så Arsenal mot Sheffield United. Strømsgodsets målscorerne den gangen var Arne Erlandsen. Ja, han Arne Erlandsen. Utligningen satte måltjuven Odd Johnsen inn. Han hadde jeg tidligere sett score i en cupfinale på Ullevaal.
I varmen har jeg nå trukket inn, og satt på TV2 Sport. Der er det live fotballkamper på aldersbestemt nivå fra Norway Cup - verdens største fotballturnering for barn- og unge. Var det før i alle fall.
Jeg fikk aldri gleden av å spille i Norway Cup selv. Det hadde noen glade gutter fra Bøverbru satt en stopper for noen år før oss, da de på grunn av fyll og fanteri hadde klart å få Bøverbru IL svartelistet og sperret ute fra turneringa. Derfor ble det Elverumsturneringa og Moen-cup på oss i stedet.
Ett år tenkte vi oss imidlertid til Norway Cup for å se på livet. Det var på midten av 90-tallet, og vi stappet ei gammel, rød boble, type 1, full av gutter og dro i vei på kvelden. Planen var å kjøre hele natta, for så å ankomme i god tid på morgenen.
Vi var ikke kommet lenger enn til Feiring før bilen begynte å trøble. Vi fikk start på den flere ganger, men da vi tilslutt fikk stopp midt på E6 syd for Minnesund, så valgte vi å snu, og delvis dytte oss tilbake til Minnesund. Der surret vi rundt utenfor en bensinstasjon til den åpnet på morgenen, og fikk noen til å reparere bilen. Den eneste som hadde litt penger var jeg, og jeg måtte legge ut for reparasjonen. Frisk ble imidlertid ikke bobla, så vi skjønte fort at vi bare kunne glemme Norway Cup - og heller konsentrere oss om å komme oss hjem.
Hva som senere skjedde, er ei lang historie. For lang for å se dagens lys i detalj. I korte trekk kan jeg si at tre av oss guttene ble kjørt i fra syd for Feiring, mens de to siste kjørte tilbake til Raufoss. Vandrende langs riksvei 33 skjønte vi til slutt at de andre var long gone. Var de bak neste sving? Nei!
Da vi kom til Feiring, så ringte Erik E på hos ei dame og fikk låne telefon. Dette var før mobiltelefonen hadde blitt allemannseie, så ingen av oss hadde det. Den snille dama forbarmet seg over oss, og vi fikk litt mat som ble bært ut til Stein Inge H og meg, som lå i gresset utenfor - før Eriks snille stefar, trolig ganske motvillig, satte seg i bilen på Raufoss for å hente oss.
Det ble aldri Norway Cup. Ikke da heller. Men om ikke annet, så fikk vi i god historie for ettertiden. Dette var vel omtrent på denne dag for 25 år siden.
Jeg vurderer å stikke på bading i kveldingen, men Mjøsa er for tiden en forbudt badeplass på grunn av algeoppblomstringen - nettopp på grunn av den sterke varmen.
Så kanskje jeg bare holder meg inne i skyggen og ser på fotball fra Norway Cup. For sola skinn uansett alltid på fjernsynet.