Trekkspillet! Elsket og hatet blant musikkelskere over hele verden.
Som Tom Waits en gang sa:
«A gentleman is someone who can play the accordion, but doesn’t» (og som sjæl endte opp med å spille trekkspill på ei låt!)
Instrumentet har røtter tilbake til Kina for flere hundre år siden, men det moderne trekkspillet slik vi kjenner det i dag ble først patentert av en tysk instrumentmaker i 1822.
Til Norge kom trekkspillet kort tid etter, på 1830-tallet. På 1860-tallet begynte instrumentet å bli kjent, og ble tatt i bruk spesielt i dansemusikk.
Da den første norske grammofonplata ble innspilt i 1904, av Adolf Østbye på Grand Hotell i Kristiania, så var det med et trekkspill på lydsporet.
Trekkspillet ble av mange sett på som lavkultur. Kanskje fordi det var i folkemusikk og dansemusikk instrumentet utbredte seg først, samt at også instrumentet ble populært blant rallare, omstreifere, sigøynere og tatere etter hvert som det ble «allemannseie».
Edvard Grieg var bekymret fra sin plass i høykulturen: «Trekkspillet vil ødelegge norsk folkemusikk», proklamerte han.
På 1920-taller rant Norge over av artister som spilte trekkspill. Det ble arrangert trekkspillkonkurranser rundt om i landet, det ble brukt av live kinomusikere, og restauranter hadde gjerne en trekkspillartist for å underholde gjestene attåt måltidet.
Fortsatt den dag er trekkspillet elsker og hatet. Hvem har ikke fått irr i øregangene av rumenske gatemusikanter med trekkspill?
Men brukes det riktig, så er det også et nydelig instrument. Det kan brukes i alle sjangere, og Eidsvolls store sønn Stian Carstensen har vel etablert seg som en av de mest kreative her de siste årene.
Der prog-rock falt for fløyta, så ble trekkspillet en naturlig del av mange folkerock-band. Vamp og DDE har i Norge brukt mye trekkspill. Blant andre band som har blitt kjent for å bruke trekkspill aktivt finner vi The Hooters (folkrockpop), Gogol Bordello (sigøynerfusion), NOFX (punk), The Pogues (irsk) og Mumford and Sons (moderne folkrock).
Den 26. januar 1960, for 60 år siden i dag, kom Charles Thomas Gillingham til verden i Torrance, California (like utenfor LA).
Etter en typisk vestkyst-oppvekst havnet Charlie, som han kalles, på University of Berkeley, der han studerte filosofi og kunstig intelligens. I løpet av studietiden ble han kjent med to karer som hadde en duo de kalte Counting Crows: Adam Duritz og David Bryson.
De hadde bestemt seg for å utvide duoen til et full band, og Charlie var en kløpper på alt som hadde tangenter.
Det gikk mye i B3-orgel og trekkspill i den første tiden, og når Counting Crows platedebuterte med «August and Everything After» i 1993, så hadde Charlie Gillingham forlengst blitt fast medlem, og var også med å skrive melodien til en del av låtene. Plata ble en enorm suksess i USA, og den raskest selgende CDen siden Nirvanas «Nevermind».
Plata var omtalt i julekalenderen før jul også, så jeg skal ikke skrive noe om det her - men dagens låt blir for å hylle bursdagsbarnet Charlie Gillingham, som blir 59 år gammel i dag. Gillingham har forøvrig også medvirket på flere andre gode plater opp gjennom årene, som for eksempler «Comfort in Sound» (Feeder), «Train» (Train) og «The Golden Age» (Cracker).
I 1993 var han med og skrev «Omaha» sammen med resten av Counting Crows, og får æren av å åpne låta med trekkspill.