Norfolk, Virginia, en gang før jul i 1805: Skuespillerinne Eliza Hopkins spiller på et teater i byen. Den vevre kvinnen, som hadde emigrert fra England i 1796, hadde bare noen måneder i forveien blitt enke. Nå var hun på rundreise med ei omreisende teatergruppe fra Boston, Massachusetts, som tok for seg hele østkysten.
I salen satt sønnen av en irsk immigrant. David Poe Jr. Født inn i en prominent familie som var sentrale under den amerikanske revolusjonen, så hadde familien sett for seg at junior skulle studere juss.
Da David så Eliza ble han hodestups forelsket. Han meldte seg inn i teatertruppen og ble med videre på reisen. Han kurtiserte Frk Hopkins, og vant hennes hjerte. Han var visst en elendig skuespiller, mye takket være betydelig sceneskrekk - men hva gjorde han ikke for kjærligheten.
De giftet seg ikke lenge etterpå - i april 1806, og ni måneder senere kom deres førstefødte til verden.
Gutt nummer to kom til verden 19. januar 1809, altså for 210 år siden i dag, på et pensjonat i Boston. Pensjonatet lå rett ved teateret der foreldrene opptrådte. Gutten fikk navnet Edgar.
Faren hadde allerede fått kalde føtter til livet som både skuespiller og tobarnsfar. Han var ofte både voldelig og full, og etter at familien flyttet til New York sommeren 1809 - så gikk det ikke lenge før han forduftet for godt.
Så satt Eliza Poe igjen der da. Med to små gutter, og nok en bolle i ovnen. Søstera kom til verden i desember 1810, men ikke lenge etter begynte Eliza å føle seg dårlig. I desember året etter døde hun, og tre barn på 4, 2 og 1 år var nå foreldreløse.
De tre ungene ble splittet opp, og tatt til seg av hver sin familie. Edgar ble tatt til seg av det barneløse ekteparet John og Frances Allan i Richmond, Virginia. Han ble sendt til England på kostskole, men da han returnerte til USA i tidlig tenårene begynte humøret hans å skifte karakter. Han kranglet mye med fosterfaren, som i sin tur skrev et brev til Edgars bror, som var hos en familie i Boston, og beklagde på Edgars vegne at han ikke hadde svart på brorens brev.
«He does nothing & seems quite miserable, sulky & ill-tempered to all the family. How we have acted to produce this is beyond my conception - why I have put up so long with his conduct is little less wonderful. The boy possesses not a spark of affection for us not a particle of gratitude for all my care and kindness towards him»
Tydeligvis hadde Edgar, som nå hadde tatt fosterfamiliens etternavn til mellomnavn, bestemt seg for en annen levevei enn det fosterfaren hadde sett for seg. Etter et par mislykkede år i hæren, så kuttet Edgar både båndet til fosterfar og yrkeslivet - og satset alt på skrivingen. Først for aviser, som litteraturkritiker, og deretter med ene dikt og småhistorier.
Han ble fort anerkjent på østkysten, og hans største suksess var diktet «The Raven» som han publiserte i 1845. Tematikken var ofte mørkt, og det var ofte kvinner og død. Meget mulig fordi han mistet mora i så tidlig alder selv. Kontroversene var store rundt Edgar, og da han giftet seg med sitt eget søskenbarn på kun 13 år, så rant begeret over for noen og en hver.
Både broren William og Edgar selv hadde arvet farens tørste etter alkohol, og det ble mye fyll og fanteri. Rusmidler som opium ble også flittig inntatt, og mange av han verker ble nok skrevet med en viss påvirkning av kunstige substanser. Etter at kona døde gikk det nedover for Edgar, som forøvrig hadde leflet med forbuden frukt som gift. I 1849 hadde han prøvd å sjekke opp det som var av kvinner på et selskap i New York, før han plutselig forsvant fra jordens overflate - litt som faren hadde gjort.
Ingen hørte fra ham på noen uker, før en avismann i Baltimore fikk øye på en fillete, forfylla kar som lå og kavet i en bakgata i byen. Han dro fort kjensel på mannen, og fikk sendt bud på hjelp.
Edgar bar preg av å være både full, forvirra og ved dårlig helse. Han døde noen dager senere, bare 40 år gammel.
Da hadde han rukket å bli «den moderne detektivhistoriens far» med sine historier, og gjort det bra med sin mørke poesi. Sett med nåtidens briller, så har Edgar Allan Poe betydd uhyre mye for musikk, film og litteratur siden han døde i 1849.
Et vell av artister har latt seg inspirere eller også satt musikk til hans tekster gjennom årenes løp. I går refererte jeg til et The Beatles-cover, og på Sgt. Pepper and the Lonely Hearts Club Band-utgivelsen, så er Edgar Allan Poe ett av ansiktene portrettert. På sangen «I am walrus» nevner The Beatles også Poe.
Ryan Adams er en annen artist som har åpenlyst bekreftet sin fascinasjon for Poe.
Her hjemme har Rogaland-bandet Helldorado tonesatt ett av hans dikt, og antageligvis latt seg inspirere i flere av sine mørke tekster og melodier. Det er kriminelt, det er skittent, det er lovløst og det er filmatisk. Poe møter Tarantino møter Morricone møter Lynch.
For et par dager rundet Helldorados låtskriver og vokalist Dag Sindre Vagle 45 (ja, som alle andre den 17. januar) - og hva passer vel ikke bedre enn å feire 210-års dagen til Edgar Allan Poe med ei låt fra deres plate «Bones in the Closet» (2003).
Låta «Johnny’s song» oppdaget jeg faktisk på TV-programmet «The Voice», da ei ung jente fra Rogaland (Synne Helland) fikk samtlige dommere til å snu seg.