Bøverbru, høsten 1990:
En 13-år gammel gutt med piggsveis og bollekinn har peilet seg inn på NRK, og ser på en ny TV-serie med fin musikk, koselige bilder fra et sagbruk og noen snodige karakter. Plutselig skvetter han til, og innser at han antageligvis burde skrudd av og funnet senga. Han blir sittende. Hver episode. Hele høsten.
Serien het «Twin Peaks» og var laget av David Lynch.
Det var den første fjernsynsopplevelsen, ved siden av tippekampen, «Ta sjansen» og «Billedbrev fra Erik Diesen», som virkelig hadde fascinert meg. Ja, jeg vokste opp med kun NRK. Jeg var vettskremt. Jeg var fascinert. Jeg var solgt.
Stockholm filmfestival, høsten 2003:
13 år var gått siden jeg møtte Lynch’ univers for første gang. Nå stod jeg der med ei plate norsk melkesjokolade og ei pakke brunost i hånda. Utenfor et hotellrom i Stockholm. Jeg banket på. En høy og karakteristisk stemme høres fra andre siden av døra: «Maybe that’s Mary Anne?!».
Det var stemma til David Lynch. Vi hadde fått audiens hos selveste David Lynch under hans opphold i Stockholm. Min daværende kjæreste Marianne, en trivelig kar fra Sandnes (Hallrar aka Hallvard Fagerland), to flotte folk fra København (Morten Ting og Nanna Hansen) og meg. Alle hadde vi det til felles at vi hadde vært medlemmer på David Lynch dott-com, og vært aktive i chatten der (X og Y).
David Lynch, en Jack of all Trades, som begynte som malerkunstner, fortsatte som filmskaper, møbelsnekker, utøver og talsmann for transcendental meditasjon, og endte opp med å bli internett-frelst, da sånt ble allemannseie.
Flere netter i Ole O. Lians veg på Gjøvik var vi pålogget samtidig med Lynch og chattet med ham direkte fra Los Angeles. Var det virkelig ham, var det en assistent eller var det noen som utga seg for å være ham?
Nettsiden og derunder tilgang til chatten krevde registrering og betaling. Jeg husker ikke prisen, men om det lå på en 10 dollar i måneden for et abonnement, som ga deg tilgang til de to chatrommene, samt egne kortfilmer og småsnutter, som Lynch på den siden lagde ene og alene for å publisere for abonnementene av nettsiden. Dette var vel en av grunnene til at dette virket troverdig.
Chatting på nett har jo vært så mangt, helt siden mIRC kom helt i starten på 90-tallet. I dag kan man lese om apper for barn, der det er menn som utgir seg for å være unger, og chatter med ungene. Vi foreldre må være våkne, og må lære ungene i å være minst like våkne og ikke minst kritiske. Da internett som allemannseie var «ungt», så måtte vi lære oss selv. Jeg husker godt jeg chattet med ei som utga seg for å være en skuespiller fra «Home and Away» på 90-tallets spede chat-begynnelse, men skjønte jo i etterhvert at det mest trolig bare var oppspinn. Sikkert en 70 år gammel gris eller et par 16-år gamle gutter.
Så var det virkelig David Lynch vi satt og chattet med i ei kjellerleilighet i Sørbyen på Gjøvik?
Det var jo egentlig for godt til å være sant, men sant var det. Vi var en liten gjeng fra hele verden som var aktive der, og da spørsmålet kom om vi ville møte Lynch i Stockholm var det bare å kaste seg rundt å bestille hotell og fly. Trodde vi virkelig på det? At vi skulle få møte ham i Oslo? Tja. Vel, Lynch var og er jo gal etter damer - så mitt skalkeskjul var vel at det strengt talt var min daværende kjæreste som ble invitert, med meg på slep.
Så stod vi der da. Døra gikk opp, og der stod David Lynch. Med bustete grått hår, snille øyne og Khaki-buksene dratt helt oppunder armhulene. Han snakket like høyt på ekte som karakteren han selv spilte i Twin Peaks. Han delte ut kyss på hvert kinn til kvinnen, mens jeg delte ut brunost og sjokolade til Lynch sjøl. Ost var en slager, regnet jeg med. Han takket høflig, og vi hilste på resten av gjengen som allerede var innlosjert i suiten. Rødvin hadde han nok av, og hans svenske «personlige assistent» serverte velvillig de prominente (!) gjestene fra Lynch’ virtuelle chatverden. Fra chat til levende live. En reise mellom to virkeligheter. Slikt som går igjen i Lynch sin filmverden. Dualitet. Schizofreni. Parallelle univers.
De virtuelle med rare brukernavn i et chatrom var nå blitt transformert til ekte mennesker med vanlige navn på et hotellrom i Sverige. Reist dit fysisk. Reist fra en dimensjon (chat) til en annen (rødvinsbaluba på Lynch sitt rom). Transformasjoner ligger Lynch nært. Var det derfor han ville møte oss i den virkelige verden? Så han paralleller her til faren til Laura Palmer i «Twin Peaks», til karakterene Fred og Pete i «Lost Highway», til Betty og Rita i «Mulholland Drive»? Var vi en del av en Lynch-greie? En drøm?
Om ikke Lynch sitt filmatiske univers var surrealistisk nok, så var dette en surrealistisk opplevelse som nært overgikk både «Lost Highway» og «Mulholland Drive».
Lynch var ikke spesielt gira på å snakke om sine filmer, men var nysgjerrig på helt vanlig ting som hva vi gjorde og hvor vi var fra. Han snakket også om brukere/karakterer fra chatrommet, og brukte ofte de virtuelle brukernavnene våre i stedet for de ekte. Som vi var der både fysisk og virtuelt. Grensene utvisket.
Da Lynch tilslutt ble rødvinstrøtt, og ville sende oss på dør for å legge seg (jeg ser for meg han har hel-pysj med nattlue!), så regnet vi vel med at vi hadde hatt tidenes kveld og skulle si farvel. Så sa han, med sin høye, klare, særegne røst: What are your plans tomorrow? Maybe we can have lunch?
Hørte vi rett? Vi var nettopp blitt invitert med ut på lunsj av selveste Mr. David Lynch på dag 2. Lynch var forøvrig på festivalen for å motta en hederspris, og i anledning dette så viste en av kinoene i byen faktisk Twin Peaks back-to-back på stor lerret. Vi trengte ikke dra på det. Det var en mye artigere opplevelse å henge med mannen himself.
Det ble et sent og fuktig nachspiel på hotellrommet til de to danskene som var med. En eller annen plass har jeg både en ferdig redigert liten film og en god del rå-tape liggende, som det en vakker dag hadde vært stas og se opp igjen.
Dagen etter kom vi oss opp og ut for å møte Lynch på avtalt sted. Han spanderte brie-sandwich og kaffe på hele gjengen, og vi satte oss ned i en sofakrok. Skal tro at folk stirret rart på oss gjennom de timene vi hang der. Hva gjorde alle disse raringene der sammen med Lynch?
Mat har jeg alltid vært glad i, så da Lynch tilbød meg resten av sandwichen han ikke orka, så var jeg ikke sen å be. Ikke fordi jeg var så fysen på mer brie, men hvor kult er det ikke å ha delt en sandwich - bokstavelig talt - med selveste David Lynch.
Etter en del timer rundt bordet på kafeen, så oppdaget Lynch at det var en datamaskin i bakkant av lokalet, der gjester mot betaling kunne logge seg på internett. Han fikk en idé om å logge seg inn på sin egen nettside, og chatte direkte fra kafeen med brukerne som da var online på chatten. Det kom ganske fort frem at Lynch selv ikke var noen racer på tastaturet, så Morten tok rollen med å taste på diktat fra Lynch. De to parallelle verdenene var forent! «Hello from Stockholm»
Etter seansen var ferdig, og Lynch skulle videre bort for å motta prisen - så vendte vi snuten tilbake til Norge.
Noen uker senere var vi på chat med Lynch igjen. - Hvordan smakte brunosten? «Butterscotch», var svaret. Han hadde maulet den så klart. Vi tenkte aldri på å kjøpe med ostehøvel.
Sjokoladen derimot, den hadde han gitt bort. Pay it forward, mæssom.
Paris, våren 2007:
En håndfull studenter fra emnet «Moderne kunsthistorie» på Høgskolen i Lillehammer er i Paris å drikke rødvin, suge til seg fransk arktitektur og moderne kunst. Versailles, Louvre, Luxemburg-parken, Montmartre og Sacre Ceur. Under kyndig ledelse av professor Ivar Stranger, så ble vi nær kastet ut (vel, ned) fra Triumfbuen - etter at sistnevnte sprettet ei champagneflaske ut over verdens største rundkjøring. «Alt er jo lov i Paris». Sekunder senere var vi omringet av to hissige sikkerhetsvakter, som forklarte oss at alkohol i offentlig rom slett ikke var tillatt - selv ikke i Paris!
Hr. Tandsether hadde fanget opp at David Lynch hadde kunstutstilling i byen samtidig som vi var der, og fikk grønt lys for å ta med hele gjengen dit. Vi fikk dermed med oss «The Air is on Fire» på Fondation Cartier museet. Malerier, installasjoner og møbler fra et langt, kreativt og samtidig nokså forskrudd væren var en opplevelse - spesielt for meg som vel var over snittet fascinert av alt han hadde holdt på med - vel, kanskje minus musikken da. Ikke kan han synge, og ikke kan han spille - men å skrive tekster mestrer han.
Lillehammer, 20. januar 2019:
Søndag og kaldt. Det skal spises sandwich med brie til lunsj i dag. I anledning dagen.
I dag fyller nemlig David Lynch 73 år. Han er for lengst ferdig med dått-com og chatrooms. De senere årene har David Lynch viet det meste av sitt liv til Transcendental meditasjon (TM). Bak denne åndelige og meditative retningen, avledet fra hinduistiske tradisjoner, står guru og steinbukk-kollega Maharashu Mahesh Yogi (1918-2008), som tidlig på 70-tallet solgte inn dette til mange av 68’erne og datidens kreative. The Beatles-gjengen var av de som hev seg på denne bølgen.
Lynch har praktisert TM siden 73, og har siden 2005 driftet «The David Lynch Foundation», som jobber for å få inn TM i skolen, i fengsler, blant hjemløse og blant asylsøkere. I korte trekk er TM en 20 minutters stille meditasjon, der et mentalt mantra gjentas med lukkede øyne i full stillhet - med mål om å redusere stress, nå en høyere bevissthet og skape en total indre ro. Meditasjonen praktiseres en eller to ganger daglig, og skal også fremme kreativitet. David Lynch har ofte klekket frem ideer til filmer og annen kunst gjennom slik meditasjon. Han har alltid forklart at ideer kommer som «bobler», og dette har han fra TM: «bubbles of thought are produced in a stream one after the other»
I anledning dagen til Lynch, så blir dagens musikalske bidrag ei låt som kombinerer tre briljante kunstnere: tekst av David Lynch, musikk av hans faste komponist og venn Angelo Badalamenti, og vokal av han gode venninne Julee Cruise, som synger på Twin Peaks-soundtracket med flere.
«Questions in a World of Blue» er en nedstrippet og sår sang om kjærlighetens refleksive bakside. Låta ble laget til filmen «Twin Peaks: Fire walk with me» (1992), som tar for seg tiden før historien vi møtte i «Twin Peaks»-serien startet.
Why did you go?
Why did you turn away from me?
When all the world seemed to sing
Why, why did you go?
Was it me? Was it you?
Questions in a world of blue
How can a heart that's filled with love
Start to cry?
When all the world seemed so right
How, can love die?
Was it me? Was it you?
Questions in a world of blue