Det er vel ingen hemmelighet at jeg kanskje er over snittet glad i singer-songwriter sjangeren, spesielt når det som leveres er sjelfullt, melodisk og vakkert.
En haug med artister havner inn i den sjangerbåsen, men av og til dukker det opp noen som står ut fra mengden, og har det lille ekstra.
Flere faktorer skiller klinten fra hveten i mine ører, og det er stort sett kombinasjonen av lydbildet, stemma, melodiene og tekstene. Jeg har blitt mer og mer glad i litt produksjon i lydbildet med årene, samtidig som det ikke må bli for mye.
Clean guitar har jeg likt godt siden 90-tallets alternative rock. Det samme med fingerspill. Et bra sound i back-up bandet er essensielt. Jeg har nok vokst litt fra det at jeg likte artistene best alene kun med en kassegitar, til å heller ville høre lydbildene malt utover med eleganse i bakgrunnen. Skal jeg på en konsert med en artist i dag, så blir det brått mer spennende med band enn hvis man kommer helt alene med gitarkassa - men noen få er faktisk så gode at de også kan bære alt selv.
Vokalmessig er jeg mest glad i artistene som har et særpreg, samtidig som de synger reint og med varme. Misforstå meg rett, jeg liker også å høre på Tom Waits og Ole Paus, men det er noe eget med stemmer som røsker deg helt inn innerste rota. Som Jim Reeves i går, og som mange, mange andre jeg hører på. Selv synger jeg med den stemma jeg har, og det blir litt for mye Neil Young. Men det er nå den jeg har fått. Genetikk, du vet.
Når det gjelder låtskriving, så har jeg selv alltid prøvd å dyrke frem de gode melodiene i tillegg til at tekstene bør fortelle noe, eller være beskrivende i forhold til en eller annen følelse. Musikk er følelser. Musikk er melodier.
Jeg har aldri vært spesielt glad i hverken «umelodisk» musikk og rene riff (ok, en del riff har jo melodi i seg eller er beint ut fengende, jeg skal innrømme det også), men det jeg hater som pesten er soloer. Jeg har aldri skjønt hvorfor gode låter skal ødelegges med solopartier. Ok, så er det mange musikere som gjerne ønsker å vise frem hvor gode de er på instrumentet sitt, men for meg gjør det absolutt ingen ting. Altså repeterende partier uten vokal er fint. Jeg er jo glad i instrumental musikk og post rock. Når jeg sier soloer her, så mener jeg primært skala-basert instrumentrunking. I mine ører et helt ubrukelig element i god låtskriving. Som et publikumsfrieri på en live konsert, greit nok, men jeg har aldri tatt av og applaudert særlig for det. «Ja, så klart du er flink», tenker jeg, «men hadde du vært enda flinkere, så hadde du skjønt at less is more».
Javel, jeg kanskje er jeg minimalistisk rettet. Samtidig elsker jeg også fyldige og tette lydbilder. Hard to please, sier du? Kanskje, men sånn er nå alltids smaken min.
Jeg har beskrevet gleden av å oppdage nye artister og band tidligere. Før var det kanskje mer magisk å lete seg frem til et nytt band ved å lese på cover, se på skrifttyper og saumfare booklet etter kjente produsenter eller gjestemusikere. Men følelsen når du oppdager noen nye artister gjennom nymotens teknologi, forstått som internettet, er jammen meg like bra som før.
Og jammen meg. I går oppdaget jeg en slik igjen. En artist som har gått utenom radaren min. Tro det eller ei, men jeg sjekket ut musikken på grunn av at jeg kom over et bilde av ene albumet på internett. Det var som å være tilbake i CD-hylla på Bennis, bare at den ikke var fysisk og taktil. Magefølelsen jeg fikk da jeg sjekket ut musikken ga meg umiddelbart gode følelser. Dette er god musikk. Dette blir et lengre bekjentskap. Velkommen skal du være!
Artisten det dreier seg om er en fyr på min alder ironisk nok fra Pittsburgh, Pennsylvania - der en av mine andre musikalske favoritter Bill Deasy (Gathering Field) er fra.
William Fitzsimmons vokste faktisk opp med to blinde foreldre, men det de ikke så i hjemmet tok de igjen med hørsel og lyd. Foreldrene elsket musikk og spilte begge selv. Faren hans hadde egenhendig, og uten syn, bygget et svært pipeorgel i heimen, som William tidlig lærte seg å traktere. Etterhvert ble det alle mulig andre instrumenter også.
Akkurat som Jim Reeves i går, så ble ikke musikk den naturlige leveveien for William før han ble godt voksen. Som Jim var William også nærmere 30 før han satset fullt og helt på musikkarrieren.
Før det hadde han fått seg en solid utdanning som psykolog, og jobbet i flere år i psykiatrien. Ironisk nok var det en egen krise som gjorde at han tok opp igjen gitaren, lagde noen låter, og spilte dem inn. Det var hans måte å bearbeide sin egen skilsmisse fra kona på, og det ble starten på en helt ny karrierevei for Fitzsimmons. Hans debutplate kom ut i 2005, og siden har han holdt det gående. Siste studioplata kom ut i fjor, spilt inn i Nashville, dit han også har flyttet.
Han fikk litt vind i sine kommersielle seil takket være å ha fått med to låter på TV-serien Grey’s Anatomy. Kanskje det er derfor han har gått under radaren min alle disse år, for jeg så aldri noe særlig på den serien.
Fyren har også turnert i Europa en rekke ganger, og lagt turen innom Oslo. Første turen var på Garage i 2010. En konsert som var flyttet fra desember 2009, og som kostet en 50-lapp å gå inn på. Sist gang han besøkte landet var i 2018, da han spilte på Parkteatret. Neste gang han dukker opp her på berget, så drar jeg!
Siden dette er et helt nytt musikalsk bekjentskap for meg, så har jeg ikke fått hørt meg godt gjennom hele katalogen enda - men her er det potensielt mange godlåter i vente. Liker du artister som Bon Iver og Damien Rice er dette garantert noe for deg.
I dag får William Fitzsimmons plass på spillelista med sin live-versjon av låta om sin egen hjemby Pittsburgh.