(skrevet 3. januar 2019)
Årets tredje dag, og den dagen i året som jorda står nærmest sola. Resultatet, om ikke noe tilfeldig, var at himmelen stod i nydelig brann over store deler av Østlandet i ettermiddag. Et nydelig skue!
Staten Alaska fyller 60 år som amerikansk i dag, og feiret med nok et lite jordskjelv. Alaska er forøvrig en delstat jeg alltid har vært fascinert av, men på en litt mer edrulig måte enn Christopher McCandless, som i 1992 - totalt uforberedt - haiket ut i bushen, og ble funnet død noen måneder senere.
Historien ble plukket opp av journalist Jon Krakauer, som skrev boka "Into the wild" - som jeg leste med stor interesse på slutten av 90-tallet, og lagde filmmanus i hodet. I 2007 tok Sean Penn affære og lagde film om historien. Flere har tatt samme veien ut.
I går skrev jeg om Magnus Eliassen, som hadde lagd plata "Maskinisten" etter en måned i telt utafor Bodø.
Elektro-artisten Brandon Bethancourt flyttet til ei hytte i Alaska og tok navnet "Alaska in Winter". Hadde jeg ikke hatt unger, kunne jeg selv tenkt meg og flyttet til skogs for en periode.
Litt som DN-journalist Bjørn Gabrielsen gjorde i Nordmarka, dokumentert i hans flotte bok "Veien ut", og ikke minst Henry David Thoreau gjorde ved innsjøen Walden i Massachussets.
En annen som flyttet ut i skaugen for å lage musikk var Justin Vernon. Fra ei koie i Wisconsin sine skoger lagde han musikk og så på "Northern Exposure" på DVD. Ja, den serien. "Det gode liv i Alaska" het den vel da den gikk på norsk TV. Den fra en fiktiv by i Alaska med elgen som går gatelangs i introen. I en episode kommer det første snøfallet, og innbyggerne i den lille byen ønsker hverandre "god vinter" på fransk ("Bon hiver").
Dette syntes Justin var så festelig at han bestemte seg for å kalle musikkprosjektet sitt for en stilisert variant av frasen; "Bon Iver".
Siden den gang har han solgt ut Spektrum flere ganger og kanskje vokst litt for stor. En del av det nyere han/de har gjort er jeg litt usikker på om jeg liker så godt, men samtidig har han kanskje skrevet en av mine absolutte favoritter: "Holocene".
Perioden Holocen spenner fra ca. 12 000 år f kr (siste istid) og frem til i dag, og er også kalt "age of man". Om det var oppholdet i de dype skogene i Wisonsin som trigget Vernon til å skrive denne sangen, vet jeg ikke, men i teksten reflekterer Vernon over livet sitt og hendelser i livet. Akkurat som livsspennet er fortsettende, så er perioden holocen også det. I tillegg var visst nok Holocene navnet på en bar i Portland, der han i denne perioden hang mye. Flere lag her altså.
Låta ble faktisk nominert til årets låt da den kom i 2011, og tapte knepent for "Rolling in the Deep" (Adele) under de 54. Grammy Awards. Neppe det Justin Vernon hadde sett for seg da han satt i ei hytte langt oppe i Wisconsins villmark.
Her får dere både originalen og et par respektable coverversjoner.