Den 20. august 1923 kom en liten gutt til verden langt utpå landsbygda øst i Texas, ikke så langt fra statsgrensa til Tennessee.
Han fikk navnet James Travis Reeves, og var den yngste i en søskenflokk på åtte. Da han var kun ti måneder gammel, så døde faren, kun 42 år gammel.
Mora satt igjen som enke og med aleneansvaret for åtte små unger. Hun tok seg arbeid på de lokale gårdene for å få inntekt nok til mat på bordet, men det var små og dårlige kår.
Da James Travis var fem år, så fikk han sin første gitar. Det var en brukt liten kassegitar som manglet strenger, men han fikk hjelp av en nabo til å sette på strenger slik at den ble spillbar.
Gutten øvde og øvde, og lærte seg selv å spille. Kun ni år gammel fikk han for første gang spille gitar på lufta hos en lokal radiostasjon, men gitarspillinga var bare en kjær hobby. Det var nemlig baseball-spiller han skulle bli!
Gjennom grunnskolen var han alltid best i baseball, og han endte til slutt med å signere en kontrakt med St Louis Cardinals i 1944. Da var James Travis blitt 21 år gammel, og ønsket veldig gjerne å bli den nye Babe Ruth eller Lou Gherig.
En skade gjorde imidlertid at baseballkarrieren ble kort, og han tok seg i stedet arbeid på havna i Houston. Han prøvde mange forskjellige yrker, men fant ikke helt ut hva han virkelig hadde lyst til å jobbe med.
I 1947 traff han ei flott jente som han like etter giftet seg med, og hun pushet Jim, som hun kalte ham, til å satse mer på musikken. Han hadde jo så flott stemme, og spilte så fint.
I 1949 spilte han inn noen demoer, men det var ikke før plateselskapet RCA signerte ham i 1955 at han kunne gjøre en levevei av musikken. Da var Jim alt 32 år gammel. En aldri så liten late bloomer, altså.
Han ble innrullert i Grand Ole Opry i Nashville, og plutselig åpnet det seg en verden han aldri hadde sett for seg. Folk elsket stemma og musikken. Hans rolige og gode vesen og spillemåte slo godt an i alle aldersgrupper, og straks spredte musikken hans seg også over dammen til Europa.
I årene som gikk ga han ut en rekke plater, stort sett med coverlåter fra andre artister. I 1964 dro han til Europa på turné, sammen med et knippe andre artister: Chet Atkins, Bobby Bare og Anita Kerr Singers. Sammen med band og teknikere, så reiste de rundt og turnerte - og den 15. april var turen kommet til Norge.
Konsertarenaen med stor K i Norge på den tiden var Njårdhallen på Makrellbekken i Oslo. Hallen var fullsatt med stivpyntede musikkinteresserte, som høflig applauderte artistene fra klappstolene sine. Hadde jeg vært mellom 20 eller 80 på den tiden, så hadde jeg vært der sjæl! Ordentlig kok i salen ble det ikke før Jim Reeves kom på scena og åpnet gullstrupen.
I Njårdhallen fikk han også overrakt ei sølvplate for alt salget (25,000 solgte singler) i Norge. Så populær var Reeves i Norge, at han faktisk pr i dag fortsatt er artisten som har vært flest uker på de offisielle platelistene - flere uker enn både The Beatles og Rolling Stones, snaut 700 uker!
Søstera mi var en stor fan av Jim Reeves, og han var blant artistene jeg først hørte på kassett, da jeg kom over søstern sine kassetter.
Her hjemme kopierte Bjøro Håland senere stilen, og når sant skal sies så var også han en av de første jeg hørte massivt mye på gjennom søsterns kassetter - og faktisk også den første artisten jeg så og hørte live, på Raufoss kino en eller annen gang på 80-tallet.
Musikken til Reeves er stødig, usminket og enkel. Stort sett bare kassegitar med litt komp, og Jims balsamerende, klare, dype røst. Å klassifisere musikken som country er kanskje å dra sjangerne litt langt, for i mine ører er musikken hans mer viser møter crooners.
Antageligvis alt for kjedelig for dagens unge ører, men for meg er dette fortsatt musikk som jeg genuint synes er veldig bra. Ikke bare fordi jeg har gode minner av musikken, og også assosierer musikken med søstera mi, men fordi melodiene ofte er knallgode.
Jim Reeves kunne blitt så stor innenfor sin greie som han bare hadde villet.
I stedet ville skjebnen det helt annerledes, og kun tre måneder etter at han spilte i Njårdhallen, så styrtet han med sitt småfly like utenfor Nashville.
Reeves hadde kun hatt småflylappen ett års tid, og på vei hjem fra en forretningsreise sammen med sin manager, så fløy de inn i et voldsomt uvær - og Reeves mistet til slutt både oversikt og kontroll over flyet.
En av de store stemmene i musikkhistorien ble kun 39 år gammel.
I dag vil jeg hylle gode, gamle Jimmern - som ville ha fylt 97 år i dag - med en de vakreste melodiene han hadde i repertoaret sitt.
Dette er kanskje en guilty pleasure, men jaggu er det stødig og flott.
Jeg er så absolutt født en god del år for sent - jeg er sikker på jeg hadde glidd rett inn i Njårdhallen i ‘64!