I den amerikanske byen Tacoma, oppe i det nordvestlige hjørnet av det enorme landet, så kom det den 14. august 1950 en pjokk til verden som fikk navnet Gary.
Foreldrene var sekretær Doris Larson og bilselger Verner Larson, sønn av en svensk immigrant. Gary vokste opp i et 50-talls suburbia, der husene så like ut, og alle stort sett gjorde det samme.
Han tegnet mye som barn, men tenkte aldri at det var noe han kunne gjøre et levebrød ut av. Ikke var han så veldig god heller, så han holdt seg til å tegne rare dyr og mennesker med tjukke briller. Da han begynte på universitetet, så var det med mål om å bli reklamemann i andre enden. Han var lei av all den dårlige reklamen, så han ville selv inn i bransjen for å prøve å revolusjonere den.
Egentlig hadde han lyst til å jobbe med dyr, for han elsket dyr - men så var det reklamestudiene han kom inn på.
Ved siden av studiene, så hadde han tatt opp gitarspilling, samt også lært seg å spille banjo.
Musikken tok etterhvert over mer og mer av fritiden til Gary, og han tegnet desto mindre. Etter å ha blitt uteksaminert fra universitetet, så var det med en viss bismak i munnen. «Har jeg valgt feil?». Lysten på å vie sitt liv til å utvikle reklamer var langt fra til stede, og han begynte i stedet å jobbe i en platebutikk i Tacoma.
Ved siden av å pushe musikk, så spilte han i en jazzduo med en kamerat på kveldstid - men Gary gikk fort lei det også. Han tok seg noen dager fri fra jobben i platebutikken for å tenke over hva han ville i livet, og kom på at han skulle levere noen tegninger til lokalavisa. De syntes tegningene hadde noe ved seg, og betalte noen dollar for å bruke dem. «Lettjente penger!», tenkte Gary, og fikk blod på tann.
I 1980, som 30-åringen, og på en ferietur til California, solgte han inn tegningene sine til avisa San Francisco Chronicle.
De kjøpte ideen, og tegningene. Kanskje hadde ikke markedsføringsutdannelsen vært bortkastet allikevel.
Avisa trykte først tegningene under navnet «Nature’s Way». Tegningene var alltid kun enkeltstående bilder - aldri noen klassisk tegneserie - og temaene var stort sett dyr og mennesker i absurde situasjoner, og gjerne med forbyttede roller og tanker.
Avisa byttet etter hvert navnet til «The Far Side of Gary Larson» - og resten er som kjent historie.
Jeg har aldri vært noen stor tegneserie-fan, men har kost meg godt med noen opp gjennom årene. Det begynte med Donald Duck som barn, siden jeg var så heldig å få et nummer hver fredag i løpet av flere år i barndommen. Jeg elsket Donald Duck!
Ut over det var det lite som fanget interessen, før jeg oppdaget Gary Larson sine tegninger. Det satte i gang både hjernen og latteren, og jeg leste det jeg kom over i aviser og andre blader. Jeg kan ikke huske det fantes et eget blad i Norge da. Deretter kom Tommy og Tigeren, og så i nyere tid Pondus og Lunsj. Jeg kjøper ikke bladene annet enn at jeg har kjøpt juleheftene, og har Pondus-kalender på jobb - men koser meg med stripene eller tegningene når jeg kommer over de.
Gary Larson lever et relativt anonymt liv hjemme i staten Washington sammen med sosialantropologen, og kona, Toni Carmichael. Tegningene til Gary Larson ble så populære og innbringende, at han valgte å pensjonere seg allerede som 45-åring i 1995.
Tenke seg til, da ordnet alt seg for deg, Gary, all den tid du ikke visste hva det skulle bli av deg her i livet.
I anledning 70-årsdagen til Gary Larson, så går dagens låt ut til alle andre som også føler at de er på feil hylle i livet.