I dag går tankene først og fremst til Kazimierz Piechowski.
Han ble født i den polske byen Tczew i 1919. Barndommen hans var fin og aktiv. Han elsket å bade i den lokale elva, og å leke i skogen sammen med de to brødrene sine: med pil og bue. Familien hans tilhørte middelklassen, og med farens inntekt fra jobben for jernbanen, så led ikke familien på fem noen nød.
Da Kazimierz var ti år gammel, så meldte ha seg inn i speideren. Der lærte han mye om friluftsliv og overlevelse i naturen, og livet var godt.
Alt skulle imidlertid forandre seg dramatisk ni år senere. I 1939 invaderte Tyskland Polen, noe som ble startskuddet for det som skulle bli andre verdenskrig. Tyskerne gikk løs på intellektuelle, politisk og kulturelt engasjerte, men også speidere. Polske speidere ble en del av motstandsbevegelsen i Polen, og guttene bidro med enkel overvåkning, distribusjon av propaganda, og sabotasje. Tyskerne så på de polske speiderne som nasjonalister, og ville derfor disse til livs. Tyske soldater arresterte og henrettet speidere over en lav sko fra 1939.
Kazimierz mistet flere av sine venner i månedene etter den tyske invasjonen, og bestemte seg for å flykte før han selv ble henrettet. Han prøvde å komme seg til Frankrike, men ble stoppet på grensa til Ungarn, og satt i fengsel.
Den 20. juni 1940, for 80 år siden i dag, ankom Kazimierz konsentrasjonsleiren Auschwitz, utenfor byen Oświęcim. Leiren hadde åpnet måneden før, og Kazimierz var en av de første krigsfangene som vandret inn gjennom porten. Sammen med de andre polske fangene var han med på å bygge ferdig fangeleiren.
Det var hardt arbeid, brutal behandling fra fangevoktere og lite næring. Fangene fikk hver sin skje og skål, og skåla måtte de både tisse i og spise fra.
Kazimierz var vel vitende om at han trolig ikke kom til å komme ut igjen fra Auschwitz i live. Han hadde imidlertid en fordel i forhold til mange av de andre fangene. Han snakket perfekt tysk. Derfor fikk han også en del jobber som innebar mindre misbruk fra de brutale, tyske fangevokterne - og flere tilganger rundt i leiren enn mange av de andre fangene.
Han slapp imidlertid ikke unna den verste. I flere uker hadde han jobben med å bære bort likene av sine medfanger, som ofte ble henrettet nærmest som sport av fangevoktere som ønsket permisjon. Hvis de skjøt noen som prøvde å rømme, så ble de nemlig belønnet med tre dager fri. Måten de iscenesatte det på, var at de tok luene fra fangene, og kastet dem av gårde nær utgangen. Da fangene løp for å hente igjen luene sine, så skjøt fangevokterne dem - og begrunnet det med at de jo var i ferd med å rømme. Det var rett og slett ondskap satt i system.
Ukrainske Eugeniusz Bendera var kompis med Kazimierz. Han fikk på forsommeren 1942 signaler om at han snart skulle henrettes, og kontaktet Kazimierz med en ganske så vill plan. «Skal vi prøve å rømme?»
Kazimierz var ikke særlig lysten på ideen. Han hadde sett mange bli drept i forsøket. Gjerdene var toppet med skarpe barberblader, og den eneste sikre utgangen var gjennom hovedporten - som var tungt bevoktet med væpnede vakter.
I tillegg visste Kazimierz at for hver person som rømte, eller prøvde å rømme, så ble ti andre medfanger sultet - mange ihjel. Dette var ikke noe han ønsket for sine medfanger.
Men virkeligheten var dessverre slik i den grufulle leiren, at man til slutt bare hadde seg selv å tenke på. Eugeniusz Bendera nærmet seg dagen for henrettelse. Skulle de forsøke seg?
Bendera jobbet på bilverkstedet i Auschwitz, og kunne få tilgang på bil. Kazimierz hadde fått seg jobb på et lager der de kunne få tak i tyske uniformer. De fikk med seg ytterligere to innsatte på ideen. Stanislaw Gustaw Jaster og Jozef Lempart.
Den 20. juni 1942 - på dagen to år siden Kazimierz hadde ankommet fangeleiren - så fikk han smuglet ut fire tyske uniformer i søppeldunker, som mennene ikledde seg.
På lagret Kazimierz jobbet var det også våpen, så de klarte utrolig nok å bevæpne seg. Bendera hadde gjort klar bilen til kommandanten Rudolf Höss - en Steyr 220.
Nå var det alt eller ingenting. Ble de blåst, så var avtalene at alle skulle ta livet sitt.
De satte seg inn i bilen, og kjørte mot porten. Livredde, men med ei tøff maske. De måtte spille tøffe tyskere, og da de nærmet seg porten så bøyde Kazimierz seg ut av bilen og skrek så høyt han klarte til vakta på tysk: «Våkn opp, idioter! Åpne opp porten nå, ellers åpner jeg dere opp!»
Vakta trodde det var illsinte tyske offiserer på tur, og tenkte ikke tanken på at det var fire fanger i bilen.
Porten åpnet, og bilen rullet ut i frihet. Rundt første sving trådde sjåfør Bendera klampen i bunn, og de stoppet ikke før etter seks mil. Der parkerte de bilen, og fortsatte til fots. Alle fire spredte seg, og fortsatte flukten alene.
Kazimierz flyktet først til Ukraina, men fikk hverken arbeid eller noe nettverk - så etter et års tid tok han sjansen på å returnere hjem til byen han vokste opp i. Der tok han seg arbeid som avløser på noen gårder, men var så full av hat for tyskerne at han igjen vervet seg til hjemmefronten.
Tyskerne var i harnisk etter hendelsen, men ledelsen i Berlin lot sinnet gå ut over egne rekker - for at de hadde latt seg lure av fire krigsfanger som hadde rømt i tyske klær, med tyske våpen og i en tysk bil. Som hevn ble også foreldrene til Stanislaw Gustaw Jaster tatt inn, og henrettet.
Kazimierz Piechowski skulle ende opp med å få et langt og godt liv. Hvem skulle ha trodd det, da gikk inn portene i Auschwitz 20. juni 1940.
Selv om han etter krigen endte opp med å sitte omtrent sju år i polsk fengsel, for sin involvering i den polske hjemmefronten mot slutten av krigen, så skulle han få både en god utdannelse som ingeniør, og et langt og rikt liv som en historieforteller og forfatter av sin egen utrolige historie, og sine minner, fra tiden i fangenskap.
Som den siste av de fire, så døde Kazimierz Piechowski 15. desember 2017 - hele 98 år gammel!
Dagens soundtrack blir signert en av tøffeste damene i moderne rock; nemlig Grace Potter.
Hun fyllet også år i dag. Født den 20. juni 1983 i en liten by i Vermont, og inne i sitt andre ekteskap og nybakt førstegangsmor, så har hun nå giret ned et par gir.
Potter har blitt sammenlignet med en andre store rockestemmer som Janis Joplin og Bonnie Raitt, og selv om raspete blues-stemme egentlig ikke er min greie, så låter dette rett og slett veldig tøft!
Siste plate med gamlebandet (inkl. ex-mannen) Grace Potter & The Nocturnals kom ut i 2012, og fra den får dere det vanvittig tøffe tittelsporet «The Lion The Beast The Beat».
Til minne om løvene som rømte fra det tyske beistet for 77 år siden i dag.