Som Swindon-supporter, så er jeg vant til mange og forholdsvis lange nedturer ut fra et fotballsupporters perspektiv, men i år ble det forsyne meg opprykk - muligens takket være Koronasituasjonen.
Men hvorfor Swindon? Historia er velkjent for de fleste.
Det begynte lenge før Internett og mobil. Første møte var gjennom klistremerkealbumet Panini på sent 80/tidlig 90-tall. Et enkelt lagbilde, rød drakt og en flott logo med et lokomotiv. Hvem andre kunne skilte med slikt?
Klengenavnet var rødstrupene. Den flotte fuglen. The Robin.
Det ble ikke langvarig med en gang, men jeg møtte flere andre på min leting. Jeg var innom Norwich, Everton og West Ham på min vei, og hadde følere også ute for Watford og Sheffield United. Men det ble liksom aldri det helt store. Ikke noe mer. Ikke noe ekte. Ikke kjærlighet. Så leste jeg at Swindon hadde blitt nektet opprykk til øverste divisjon sommeren 1990. Grunnen var at styreformannen hadde drevet med økonomiske lurendreierier. Selv om de vant play off finalen mot Sunderland på Wembley med 1-0, så ble de nektet opprykk grunnet dette.
Jeg har alltid vært en fyr som liker å gå egne veier. Hvis almuen gikk til høyre, gikk jeg ofte til vestre. For meg var det aldri aktuelt med en «stor» klubb som favorittlag. Jeg var - og fortsatt er - glad i fotball som et spill. Jeg lar meg underholde og engasjere av spillet, selv om jeg ikke har sterke følelser for noen av lagene i en kamp. Jeg heier imidlertid alltid på underdogen i slike kamper. Vel, så lenge ikke Swindon spiller da. For det ble jo dem til slutt.
Jeg skrev brev til klubben, og fikk svar fra selveste Glenn Hoddle. Han var jo et 80-talls idol - så det var stort for en unggutt fra Sivesindhøgda.
Slik startet et livslangt forhold til en fotballklubb. Mye brevveksling ble til supporterklubb. Det ble medlemsblader, telefoner til England og etter hvert turer. Jeg hørte på BBC live i fatterns Mazda i garasjen på høgda. Av alle ting kom kabalen inn i bilen der. Det var nyttesløst på radioen innendørs.
Fikk jeg ikke lov til å ringe klubben for å høre etter resultatet, så ventet jeg i spenning til tirsdag - da Tippebladet Tips dumpet ned i postkassa med lagoppstilling, kampfakta og eventuelle transfernyheter. Det var noe magisk med denne ventetiden. Denne sitrende spenningen.
I dag er alt tilgjengelig. Alt er instant. Jeg kan streame alle Swindons kamper på nivå fire hvis jeg bare ønsker og betaler fem pund pr kamp via PayPal. Jeg er fortsatt ihuga fan, men det har tatt litt brodden av den ukentlige spenningen.
Swindon var i Premier League i en sesong. 1993/94. Deretter gikk det atter en gang nedover. Helt frem til nå, etter at Richie Wellens har skapt ny positivisme og optimisme i klubben.
Sist gang det var en slik glød rundt klubben, var vel da den eksentriske italieneren Paolo Di Canio ledet klubben. Han hentet inn en haug med dårlige spillere på høye lønninger, finansiert av en litt for blåøyd eier. Det holdt på å koste oss klubben. Det ble opprykk fra nivå fire den gang også, og fryktelig artige kamper - men det endte nesten i konkurs.
Heldigvis slo det italienske temperamentet ut i full blomst, slik at han snakket seg ut av klubben i tide - og senere inn i Sunderland.
Der skulle han frelse et sultefôret publikum oppe i nordøst, men etter debutseieren mot Newcastle gikk det bare nedover der også - til han fikk fyken. Siden den gang har vel aldri Di Canio blitt sett i nærheten av en managerstol.
Swindon har gjort mye rart siden den gang, men har de siste årene driftet klubben på en bærekraftig måte. De bruker ikke penger over evne, og kan derfor heller ikke forventes å være noen toppklubb. Men sjela og hjertet ligger der allikevel.
Det er alltids noen som har det verre. Jeg tenker da på Di Canios siste klubb Sunderland. Her forleden skulle jeg lete opp et tidsfordriv på Netflix etter at ungene hadde lagt seg, og fant dokumentar-serien «Sunderland til’ I die».
Åtte 35 minutters episoder om livet som spiller, manager og supporter gjennom den tunge 2017/18-sesongen - da Sunderland hadde rykket ned fra Premier League, og forsyne meg rykket ytterligere et hakk ned våren etter. Da snakker vi fotballspillere med for mye penger og alt for dårlige holdninger. Stort sett fredes allikevel de dårlige fotballspillerne, og manageren får all skylda.
Dokumentaren var et fascinerende skue, og jeg kjente godt igjen lidenskapen og frustrasjonen jeg selv har følt med Swindon opp gjennom et snart 30 år langt avstandsforhold.
Er du glad i fotball, så anbefales denne serien på Netflix på det aller sterkeste.
En bonus med å oppdage den seien, var at jeg også fikk stifte bekjentskap med The Lake Poets.
Bak det navnet skjuler seg det ikke et band, men en singer-songwriter ved navn Martin Longstaff. Hans vakre låt «Shipyards» brukes i introen på TV-seien - noe som artisten selv var overlykkelig over. Longstaff er selv fra den litt slitne industribyen nordøst ved Nordsjøen, og er selv ulykkelig fan av byens fotballag.
Trøsten var at han i det minste kunne bidra med sangen han skrev om sin egen bestefar til denne TV-serien.
Når jeg tenker meg, så kunne det ha vært enda verre for Sunderland: Bysbarnet og kjeltringen George Reynolds (som jeg skrev om for noen få dager siden) kunne ha styrt butikken!