Dagen etter at LP-plata ble lansert på Waldorf Astoria i New York, så kom en liten gutt til verden på den andre siden av jorda.
Gutten, som ble født på et sykehus i byen Yangon, Burma, den 19. juni 1948, fikk navnet Nick. Fire år gamle Gabrielle var stolt storesøster, og familien var fulltallig.
Faren Rodney Drake (1907-1988) hadde da bodd over 15 år i Østen, der han jobbet som ingeniør. I 1934 møtte han sin britiske kone Molly Lloyd (1916-1993), som jobbet for Indian Sivil Service, i India - før de flyttet videre til Burma.
Da Nick var to år gammel, så flyttet hele familien tilbake til England. De bosatte seg i den bitte-lille byen Tanworth-in-Arden, en liten togtur syd for Birmingham.
Familien var velstående, og en både Nick og søstera fikk muligheten til å gå på kostskole. Mora var interessert i både poesi og musikk, og dette smittet også over på barna.
Nick begynte som barn å ta timer både på klarinett og saksofon. Etter hvert tok musikken mer rom i gutten, og han ble mindre og mindre interessert i skolearbeidet. I 1965 kjøpte han sin første kassegitar, og lærte seg selv å spille. Et par år senere fikk han et stipend for å studere i Cambridge, men valgte heller å dra til Frankrike.
Han ble immatrikulert på et universitet i Marseille, men satt oftere og spilte gitar på gata enn han var på forelesninger. Sammen med likesinnede, musikkinteresserte kamerater, så begynte Nick smått å eksperimentere med narkotika. Først hasj og marihuana, og deretter LSD. Fra Marseille reiste han til Marokko på «hasjferie».
Nick fortsatte å prioritere musikk foran studier. Han skrev egne tekster og lagde egne låter. Da han flyttet tilbake til England, så flyttet han inn i leiligheta som søstera bodde i i London. Der isolerte han seg mer og mer, og satt stort sett på rommet og røykte hasj, og spilte gitar. Den store inspirasjonskilden for Nick Drake var den amerikanske vise-sangeren Bob Dylan.
I 1968 begynte han å spille live rundt om i London, og ble etterhvert lagt merke til av produsenten til Fairport Convention. Samme år fikk Nick Drake platekontrakt, og ga ut sitt debutalbum «Five leaves left» - et navn tatt fra teksten som stod i rullepapirpakkene når det kun var fem papir igjen.
Nick var ikke den enkleste fyren å ha i studio, og var stort sett misfornøyd med det meste. Plata ble ingen kommersiell suksess, men han var fortsatt produktiv - og ga året etter ut oppfølgeren «Bryter Layter». Heller ikke dette albumet slo an, og solgte kun knappe 3000 eksemplarer. Bladet Melody Maker omtalte plata som «en merkelig blanding av folk og jazz».
Han ble mer og mer introvert, og forlot leiligheta kun når han skulle spille konserter eller kjøpe dop. Plateselskapet var ikke interessert i å gi ut mer, men Nick klarte å overtale dem til å få spille inn sitt tredje og siste studioalbum «Pink Moon» i 1971.
Da var han allerede diagnostisert som deprimert, og gikk på antidepressiver ved siden av selvmedisineringen med ulike narkotiske stoffer. De gangene han spilte live, stod han for det meste helt stille med gitaren og sang. Noen ganger forsvant han fra scena enten midt i ei låt, eller midt i ett sett.
Etter at «Pink Moon» ble gitt ut, flyttet Nick Drake hjem igjen til foreldrene i Tanworth-in-Arden. Han taklet ikke livet i London, og ville bare sitte på det gamle gutterommet hjemme og spille.
I 1973 var Nicks mentale helse blitt litt bedre, og han kontaktet sin gamle produsent for å høre om han kunne få spille inn et fjerde studioalbum, men depresjonene kom tilbake - og gjorde innspillingen umulig. Han var bitter, sur og rotet med både gitarspillet og syngingen. Plateselskapet trakk seg ut igjen, og Nick muret seg nok en gang inne på gutterommet.
Den 25. november 1974 døde Nick Drake av en overdose med antidepressiver, på gutterommet hjemme hos foreldrene. Han ble kun 26 år gammel.
Jeg oppdaget ikke Nick Drakes musikk før på videregående. Æren for det skal Petter Furuseth ha, som tipset og lånte meg samleplata «Way to Blue» (1994) i 1996. Fikk du den imidlertid noen gang tilbake?? Hvis ikke er det høyst på tide - takk for lånet!
Jeg var solgt. Det var noe med musikken og tekstene som fascinerte meg enormt. Jeg skrev på den tiden egne låter på kassegitar, og Nick Drakes verker ble en stor inspirasjonskilde.
Hvorfor han ikke ble anerkjent i sin samtid er vanskelig å vite. Kanskje var ikke verden klar for musikken hans? Historien er full av gode artister som aldri opplevde suksess før etter de døde, men det var ikke slik at Nick Drake umiddelbart ble populær etter sin død heller. Først godt innpå 80-tallet begynte Nick Drakes musikk å spre seg til hele verden, da flere kjente artister gikk ut og proklamerte sin hyllest til de over ti år gamle platene.
R.E.M, The Cure, Paul Weller og Kate Bush er bare noen av artistene som gikk ut og hyllet Nick Drakes musikk på 80-tallet. Robert Smith fra The Cure innrømmet til og med at bandet hadde tatt sitt navn fra ei Nick Drake-tekst.
Den nakne, såre musikken appellerte plutselig til mange flere ut over 80- og 90-tallet. Nick Drake hadde rett og slett vært langt forut for sin tid.
Da jeg var på interrail våren 2000, så hadde jeg et par mål for øyet i England. Ett av disse var å besøke den lille byen Tanworth-in-Arden, og grava til Nick Drake.
Mandag 10. april 2000 tøffet jeg opp fra London til Birmingham med tog. Der måtte jeg bytte tog og togstasjon, for å komme meg på lokaltoget sydover (som endte opp i Shakespear-byen Stratford-upon-Avon).
Jeg ante ikke hvor den andre togstasjonen var, så jeg kastet meg inn i ei drosje utenfor New Street stasjon. «Moor Street», sa jeg - bare for å få full ei overhøvling av drosjesjåføren. Han pekte meg i riktig retning, og det viste deg at den andre togstasjonen kun lå noen få hundre meter unna.
Da jeg gikk ut av toget i Tanworth-in-Arden, så stod jeg plutselig midt i ingenting utpå den engelske landsbygda. En gammel togstasjon, jorder så langt øyet kunne se og en eikeskog. Hvor nå? Jeg tok LillSport-sekken på ryggen, og vandret i den retningen som virket mest logisk. Dette var før jeg hadde mobiltelefon, og ikke hadde jeg oppdrevet noe lokalt kart. Etter en liten spasertur langs en svingete Postman Pat-vei, så kom jeg til en liten, koselig landsby på toppen av en høyde like bak eikeskogen. Jeg hadde kommet frem til Tanworth-in-Arden.
Jeg satte meg i parken utenfor den flotte kirka og tok opp reisedagboka jeg hadde med meg. Klokka 4 på ettermiddagen skrev jeg følgende:
«Nå sitter jeg i parken i Tanworth-in-Arden. En nydelig, liten landsby med én pub som er stengt på grunn av maling, og en kiosk. St. Mary Magdalena-kirken ruver 50 meter bortenfor meg. Et skilt som ber folk om å respektere familien Drakes private familiegrav henger på et nydelig tre. Alt er avslappet her. Nick Drake - remembered by love - stod øverst på steinen, med foreldrenes navn under.»
Etter en rast og en spasertur rundt på kirkegården og i den lille landsbyen, som var som snytt ut av en britisk krimserie, så ruslet jeg ned igjen på togstasjonen, og tok neste tog tilbake til Birmingham.
Nick Drake solgte totalt under 10,000 plater i løpet av sin levetid. Det at han aldri ga intervjuer, og svært sjeldent ville spille konserter var vel heller ikke med å gjøre musikken hans mer populær eller tilgjengelig i hans samtid. I dag har salgstallene bikket 2,5 million, og Nick Drake blir regnet som en av de historisk viktigste artistene innen sin sjanger.
Låta «Time has told me» kan i lys av historien også tolkes biografisk. Nick Drake ble nok for mange et «rare rare find», og all den tid musikk kan være til hjelp for mennesker i alle mulige faser av livet, så var kanskje musikken hans også for noen «a troubled cure for a troubled mind». Og ja, det var denne Robert Smith tok bandnavnet fra...
Time has told me
You're a rare, rare find
A troubled cure
For a troubled mind
Til minne om Nick Drake - som i dag ville ha fylt 72 år!