Dette innlegget er fra 13. juni i fjor, da det fortsatt var liv som normalt, og festivalene kom som perler på ei snor…
Festivalsommeren har for alvor startet, og utvalget er større enn noen gang.
De moderne rockemusikkfestivalene era begynte med Monterrey-festivalen i California i 1967. Deretter fulgte Woodstock året etter.
Da hadde det det allerede i en ti års tid blitt arrangert jazz- og folkfestival i walisiske Newport - og strengt talt hadde grekerne som vanlig vært først ute av alle med et arrangement med levende musikk allerede før vår tidsregning.
Rockefestivalen regner man dog med at ble født i 1967. Etter hvert dukket det opp musikkfestivaler nærmere Norge. Isle of Wight (1968), Glasonbury (1970), Roskilde (1971). I Norge startet vi samme år som danskene, med Kalvøya-festivalen så tidlig som i 1971.
Her på Innlandet bruker vi å være litt trege med det meste. Så også med å arrangere festivaler. Det kan dog være at man ble litt skremt av Hamarfestivalen på Høsbjør i 1981: som vel regnes som Norges største festivalfiasko - og som i ettertid har fått en egen bok utgitt om seg.
Arrangørene hadde bokstavlig talt tatt seg vann over hodet. Værgudene serverte et massivt regnvær, og alt ble til gjørme. Store artister som Mike Oldfield, Wishbone Ash og Dexys Midnight Runners ble dratt opp til Høsbjør, og krevde forhåndsbetaling.
Kontrakta med Mike Oldfield ble skrevet på baksiden av et kvikklunsj-papir, og han fikk 220 000 kroner i forskudd - bare for å aldri dukke opp på Hamar. Det endte til slutt med at kassa gikk tom, slik at mange av de norske bandene som faktisk KOM ikke fikk fem flate øre.
Tramteateret var ett av disse. De spilte helt på slutten av festivalen, men oppgjøret uteble, og de reagerte med å sparke inn dørene på hotellet de bodde på oppe på Høsbjør.
I dag har det nesten gått inflasjon i antall festivaler. En fin ting for oss musikkinteresserte, som kan velge og vrake, men at alle festivalene rundt forbi skal gå i pluss er en illusjon. Det har nok vært flere ildjseler enn økonomer som har driftet festivaler opp gjennom.
Alle småsteder har snart fått sin egen festival. Det finnes en festival for alt. Sikfestival, gjeddefestival, pultostfestival, postrockfestival, bratsjfestival - you name it. Innlandet har også kastet seg på musikkfestivalbølgen, til tross for katastrofefestivalen på Høsbjør.
For et par år siden sperret idealister av en fylkesveg innpå Finnskogen for å arrangere musikkfestival, og dro selveste Anastacia til gards. Da var pengene alt brukt opp på ett kort, så den andre artisten ble Jarl Goli (!). Lillehammer har fått Lillehammer Live, Gjøvik har fått Fredvika-festivalen.
På Raufoss kommer DDE og Vazelina til 2830-festivalen, og forsyne meg dukker det opp en festival midt i svarteste skaugen oppi Reinsvoll. Garasjefestivalen tiltrekker seg metallband fra Italia, og arrangeres i hagen til idealisten.
Kronprinsen fant i sin tid sin kommende prinsesse på Quart-festivalen. Samme festival som forøvrig Fuck for Forest gjorde entré bakveien på, og der det legendariske «ha seg på svaberget»-bildet ble tatt. Det perfekte arnestedet for rojale å finne sin make, med andre ord. Hvis ikke de da dukker opp på en sjaman festival.
Personlig har jeg vært på alt for få festivaler. Arvikafestivalen og Norwegian Wood er den fattige beholdningen, men jeg lever fortsatt i håpet om å en gang få oppleve enten Trænafestivalen (jeg ankom Sandnessjøen da den var ferdig for to år siden) eller Karlsøyfestivalen.
I fjor holdt det på å bli Riddu-Riddu, men vi feiget ut like før. Jo, forresten - det ble jo festival i fjor. Malungsfors Visfestival i den lille grenda Malungsfors - rett nord for dansebandmekkaet Malung.
I år blir det kanskje både Sikfestival og Finnskogfestival, men de store festivalene får ungdommen ha for seg sjøl.
I går åpnet Bergensfest i Bergen, og i kveld - torsdag 13. juni 2019 - går gode, gamle (!) Madrugada på scena.
Det blir nok elektrisk! Ha en god festivalsommer!