Jeg digger road trips!
Helt siden jeg tok lappen, har jeg likt å sette meg i bilen og bare kjøre. Gjerne langt, og gjerne med overnattinger.
Ikke alltid planlagt i minste detalj, men åpen for å egentlig havne på steder der du ikke hadde sett for deg at du skulle havne. Det er både en enorm frihetsfølelse, og et aldri så lite eventyr.
Da jeg gikk på videregående hendte det at jeg stappet en bil med kompiser, og dro av sted. Gjerne på en søndag kveld, selv om det var skole dagen etterpå. En gang fikk vi blant annet for oss at vi skulle kjøre til Nesbyen i Hallingdal, kun fordi vi hadde lest at stedet hadde varmerekorden i Norge. Da vi til slutt ankom Nesbyen, så var det både kaldt og grått, så vi dro videre på måfå. Utpå morgenkvisten svingte vi inn på Gon camping i Larvik. Larvik!
Da vi hang på musikkstedet Pub Ampfield på 90-tallet fant vi en sen kveld ut at vi skulle lage et «kart» med høyre, venstre, venstre, høyre osv. Ideen var å legge ut på tur, og følge ruta slavisk. Hvor ville vi ende? Vi måtte svinge i den retningen vi hadde skrevet opp for hvert nye kryss vi kom til. Vi kalte det for «Operasjon Neptun».
Tullete, ja visst, men utrolig moro. Da «kartet» var tomt, så måtte vi lage ett nytt «kart» å gjemme på det stedet vi da endte opp.
Vi endte så klart opp med å kjøre en del i ring, og kom vel aldri lengre enn til Fall i Land. Vi gjemte det nye «kartet» ved en foss, og et halvt år senere dro vi tilbake for etappe to. Det vi ikke tenkte på var at det hadde blitt vinter. «Kartet» fant vi aldri igjen, og «Operasjon Neptun» døde ut før det egentlig var begynt.
Opp gjennom årene ble det mange road trips. Både på ferie, i helg og noen ganger midt i uka. Erik og jeg pakket en gang en gammel, rød Mazda og dro til Sveriges sydligste punkt, der vi slo opp telt i ytterkanten av en kornåker. Det var noe magisk med denne friheten. Denne eventyrlysten.
En av de flotteste road trip opplevelsene kom da vi dro til vestkysten i USA. Med en diger leiebil kjørte vi rundt mellom storbyene LA, San Diego, Las Vegas og San Francisco. Vi ramlet innom byen Baker, med verdens største temperaturmåler. Vi kjørte gjennom Death Valley. Gjennom Mohave. Four Corners. Og vi kjørte den legendariske Highway One. Fra San Fran til LA. Via Steinbeck-land i Salinas, og Kerouacs Big Sur.
Etter at jeg fikk barn, så avtok det med road trips, men gleden var stor da jeg fikk med meg Iris på en far-datter road trip til Sverige for noen år siden. Vi gjorde en tradisjon av det, og la på tur igjen sommeren etter også.
Da Evelin var gammel nok fikk hun også bli med, men med to unger på tur måtte det planlegges litt mer. Gulrota var enten Kolmården med sitt flotte delfinshow, eller en annen barnevennlig park. Vi har vært i Astrid Lindgren-land, Tomteland og i Orsa bjørnepark. Ungene har digget det, mens far har fått sine bilturer. Bilbingo, Kent på «anlegget» og campingplasser.
Sommeren for tre år siden fikk jeg ei uke på egenhånd, og tok bilen nordover. Kystriksveien helt til Bodø, med stopp både på Vega og Dønna. En fantastisk opplevelse. Jeg følte meg som Team Bachstad, Charley Boorman, Stephen Fry og finske Ville på tur.
For to år siden ble det Finland på langs, Troms, Finnmark, og retur gjennom de evige, svenske skoger med mitt søskenbarn og gode kamerat Jan Erik.
Begge turene foreviget i bloggen her.
En annen reiseglad herremann er musiker og produsent Jon Black.
I 2010 flyttet han fra hjembyen Birmingham, Alabama, og helt ut til vestkysten, nærmere bestemt til Portland, Oregon.
Han pakket bilen sammen med kona si, og med seg i vesterled hadde han en åtte år lang karriere som singer-songwriter på østkysten.
Til tross for at han hadde delt scene med artister som Josh Ritter og Jason Isbell, så hadde aldri karrieren tatt helt av for Jon Black, så da de pakket ut eskene sine i Portland, så vurderte han faktisk å bare gi opp hele karrieren som musiker. Han ville imidlertid gjøre et siste forsøk nå som han hadde flyttet til et nytt sted, og bestemte seg for å begynne på blanke ark.
Han droppet sitt eget navn, og tok navnet Fort Atlantic - mest for at han egentlig var litt ferdig med singer-songwriter stempelet, og ønsket å fremstå som et band.
Etter en konsert i San Fransisco ble han kontaktet av en fyr som ønsket å bruke ei av hans låter i en TV-serie som het «How I met your Mother». Da episoden gikk på fjernsynet, så gikk han fra en anonym tilværelse til å få nasjonal oppmerksomhet nær sagt over natta.
Låta «Let your heart hold fast» ble på kort tid streamet mer nesten 3 millioner ganger, og Jon Black kunne glise hele veien til banken. Han kjøpte seg en Moog Voyager, og Fort Atlantic fikk kontrakt med Dualtone Records.
Den 29. mai 2012 kom deres selvtitulerte debutalbum ut, spekket med Blacks nydelige låter. Med seg på plata hadde han fått med seg sin kompis og trommis Josh Cannon, og etter å ha vervet inn både en bassist og en ekstra gitarist, så var bandet Fort Atlantic stablet på beina.
Dessverre er musikkbransjen i overkant tøff og brutal, og det er sjeldent at kvalitet og gode låter er synonymt med gode salgstall og kommersiell suksess. På godt og vondt.
I 2016 ville ikke Dualtone Records være med lengre, så Fort Atlantics oppfølger ble lagt på is - helt til Black i 2017 bestemte seg for å gi ut plata på eget forlag.
Oppfølgeren «Shadow Shaker» er mer produsert enn debutplata, og der har Black tatt i bruk Moogen. Låtene er fortsatt like solide, og lydbildet elegant - som en blanding av klassiske, clean 90-talls alternative rock, americana, lydbildet på Ryan Adams’ 1989-versjon og M83!
Plata er vel rett og slett årets aha-opplevelse for min del, og anbefales sjekket ut for alle som er glad i god musikk og drivende gode melodier. Fort Atlantic er ikke veldig aktive på veien lengre, men Jon Black er høyst aktivt på sosiale medier.
Han har skjønt hvordan man kan bruke Internett på en god måte som musiker, og lenge flr Koronaen tvang artister over på digitale konsertscener så invitert han til live-sendinger og konserter gjennom et nettsted/en app for slikt. Der kunne folk logge på fra sin egen stue og høre Fort Atlantic spille live.
Jon Black legger fortsatt av og til ut på veien. For to år siden kjørte han tilbake til østkysten for å se MLS-finalen mellom Portland Timbers og Atlanta United - og lagde en road movie fra turen.
Hvor turen min går neste gang, vet jeg ikke helt, men det blir vel innenlands i sommer.
Å reise er å leve, sa H.C. Andersen en gang, og det må jeg si meg enig i. Jeg er veldig hjemmekjær, men samtidig er det en deilig følelse å dra på tur.
I 2000 loffet jeg rundt via jernbanen på interrail. Hvem vet? Kanskje Interrail blir reiseformen igjen en vakker dag?
I mellomtiden så setter jeg på åpningssporet fra Fort Atlantics første album: «No one will know» - og teksten prater for seg selv: .
«I've got a suitcase on hold - I've filled it with things that we'll need if we take to the road - I think that I've made up my mind - I think there are places that we need to go just to find - No one will miss us if we just go - Hey now, no one will know