(opprinnelig skrevet på morsdagen 10. februar 2019)
Et lite sted på Toten, 12. januar 1935: Hun som skulle bli min mor, a Liv, kom til verden hjemme på gården Mons-Narum i Kolbu. Mer om henne senere.
Et lite sted i Virginia, USA, 30. september 1832: Ann Marie Reeves kommer til verden. Som datter av en metodistprest flyttet de rundt i delstaten alt ettersom hvor faren jobbet som prest.
Som 18-åring gifter hun seg med Granville Jarvis, og to år etter flytter de til det lille stedet Webster, Virginia (i dag West Virginia) - ved foten av Appalachene, fjellkjeden som strekker seg fra østlige Canada i nord, og helt ned til Alabama i sørøst.
I løpet av 17 år setter Fru Reeves Jarvis 12 barn til verden, hvor av kun fire vokser opp. Det var tøffe tider, og fattigslige kår - som for mange av de som bodde i området rundt Appalachene. Sanitærforhold var generelt dårlige, men Ann Marie var ei driftig dame - så gravid med nummer seks startet hun en forening for å prøve å bistå til bedre helse- og sanitærforhold for kvinner, og da spesielt mødre, i flere små byer og tettsteder rundt vestlige Virginia.
Foreningen samlet inn penger for å handle inn nødvendige medisiner, samt holdt kurs for vordende mødre i basis hygiene og sykdomsforebygging.
Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, så var dette område mitt i smørøyet i forhold til kamper og slag. Reeves Jarvis sin forening tok ingens parti, og hjalp både Union-(nord) og Confederates-(sør)soldater med varme klær, varm mat, legehjelp og sjelesorg. I 1863 var uenighetene så store i Virginia at staten delte seg i to, og West Virginia ble opprettet, og året etter fødte Ann Marie datteren Anna Marie. Nummer ni i ungeflokken!
Da krigen endelig var over, ønsket foreningen å starte et «Mothers friendship day», for både soldater fra nord- og sør. Det første møtet ble holdt i 1868, med allsang og fordragelighet. Ann Marie fortsatte å jobbe for mødre frem til sin død i 1905. Da hadde eplet ikke falt langt til stammen, og dattera Anna Marie ønsket å fortsette den gode jobben - men også hylle alle mødre. Dette kunne gjøres ved å lage en egen dag, og 10. mai 1908 ble første minnedagen for mødre markert i Grafton, West Virginia.
Minnedagen ble en suksess, og flere slang seg på. Til slutt gikk gjetordene helt til senatet. Der ble det først sådd tvil rundt å implementere dagen som en offisiell og nasjonal markering. Til slutt ble det vedtatt at datoen 10. mai skulle stå i mors tegn. Morsdagen var etablert som offisiell helligdag.
Etterhvert så kommersielle aktører sitt snitt til å melke denne dagen. Det ble produsert ferdige kort, bakt egne kaker, og ikke minst ble det lagd mange spesialbuketter i håp om å gjøre mest mulig penger.
Dette hatet Anna Marie Jarvis. Hun hadde ingen kommersielle interesser i dette, og ideen kom i fra moras genuine, ektefølte hjertesak. Plutselig var dagen blitt en brikke i det kommersielle forbrukersamfunnets store puslespill. Da Anna Marie så en annonse for «Mother’s Day Salad» på en restaurant i Philadelphia noen år etter at den ble offisiell helligdag i USA, så bestilte hun, betalte og helte ut alt demonstrativt på gulvet.
Til Norge kom morsdagen først noen år senere, og ble etablert som fast helligdag i 1918.
I Norge la de dagen til andre søndag i februar - altså en allerede rød dag, for å ikke svekke nettopp kommersielle krefter ved at helligdagen potensielt stjal en arbeidsdag for de som jobbet mandag til fredag.
Kommersielle krefter har også i Norge sett sitt snitt til å gjøre ekstra penger denne dagen - og du får vel i dag kjøpt det meste med «mor» på.
Da Anna Marie Jarvis døde i november 1948 var det uten arvinger - men morsdagen lever videre rundt om i verden, takket være henne. Kanskje av dårlig samvittighet for deres kupping av denne dagen, ble begravelsesseremonien i sin helhet betalt av kort- og blomsterbutikker, som hadde tjent gode penger, og fått økt omsetning, takket være etableringen av morsdagen.
Tilbake til mor mi.
Foreldrene hennes var Helga og Josef Dystebakken. De bodde i den østre delen av det store våningshuset, mens Helgas foreldre Hanna og Martinus bodde i den vestre delen; også kalt «vilkåret». Martinus brukte ofte si «bli mæ uti øss du» til mor mi, som var yngst i en ungeflokk på fem. Mor mi kalte derfor den delen av huset for «Uti øss».
Favorittplassen til mor mi var «haugen» oppafor gården, som var et yndet fristed og lekeområde på sommeren, på en ellers travel, typisk Toten-gård.
De eldre brødrene hennes (Kristian og Magne) la en gang to hønseegg i et kråkereir oppå «haugen», og jammen ble det ikke klekket ut to fine, gule kyllinger. Mor mi fikk, som yngstejenta på gården, jobben med å passe dem og gi dem mat. Hennes første smak på morsrollen.
Kyllingene ble så tamme at a mor kunne gå rundt med en kylling på hver skulder. På en potetgård var det poteter til omtrent hvert måltid.
Mor mi elsket poteter, og har vel fortsatt i en alder av 84 år poteter til de fleste middager året gjennom. Da hu var ung spiste hun dem gjerne rå, rett fra jorda. Av ei besøkende dame fikk hu klengenavnet «Potet-Guri» i barndommen; ett navn hu hata - og gjorde at hu etter det heller ikke likte den besøkende Oslo-dama.
Mor mi ville lære fra ung alder, og da de eldre søsknene gikk til skolen, gikk mor mi til hennes bæssfar «uti øss» og fikk tidlig privatundervisning.
Da hun begynte på skolen som 6-åring kunne hun både å lese og skrive - og kjedet seg helt til de begynte med regning. Det var morosamt!
Mor sin bestevenninne var søskenbarnet Margaret. De satt ved samme pult gjennom hele skoletiden, og en gang var de på utedoen (4-seters felles utedo for jenter, vegg i vegg med guttenes) og byttet kjole med hverandre. Det var slike streker de kunne finne på på barneskolen Kirkenær.
Læreren på Kirkenær (ja, skolen var nærmeste nabo til Kolbu kirke) var også klokker og kirkesanger, så hver gang det var en begravelse, måtte han gå. Da fikk klassa enten fri eller en oppgave de måtte løse til han var tilbake.
Det gikk mye i gutter, som hos jenter flest når de kommer i en viss alder. Hun hadde et ekstra godt øye til en i klassa, og under en regneprøve ble Margaret tatt av læreren for å ha smugkikket på mor mi sin besvarelse. Straffen var å flytte seg, og sitte ved siden av denne gutten - som satt alene ved sin pult. Mor mi var full av misunnelse og skulle ønske hu var den som hadde jukset!
Mor mi er ei enestående dame. Hun har skrevet detaljerte sjuende-sans almanakker siden tidlig 70-tallet, og har ført i pennen historien om sitt eget liv til meg. Det er fra den jeg har hentet noen av disse historiene.
I boka kommer det også fram noen hemmeligheter, som jeg nå - med mutterns tillatelse - bringer frem i lyset. Jeg siterer fra boka:
«Margaret og jeg gjorde også noe galt. Hadde lyst til å prøve å røyke. Prøvde med tørkede blader som vi tullet papir rundt, men det gikk ikke noe særlig bra. For å komme til rommet Hanna (søster) og jeg lå på, måtte vi først gå igjennom rommet til Magne og Kristian, og så igjennom rommet til mor og far. En gang så vi at sigarettpakka til Magne lå fremme. Trodde ikke han husket hvor mange han hadde igjen, så vi stjal en. Joda, han husket nok det, så det ble spørsmål om hvem som hadde tatt den. Husker ikke om jeg tilstod, men jeg lærte jo da at en ikke skulle stjele noe. Jeg spurte Magne mange år senere om han husket dette, men det gjorde han ikke.»
I boka skriver hun også om det hun husker fra krigen:
«Noen ganger marsjerte det tyskere oppover vegen, og jeg husker det var fly som sneiet låvetaket.»
Etter krigen var det dårligere kår, og de hadde rasjoneringskort for alt som ikke ble avlet på gården til selvhushold. Stor stas var det da å ha en onkel i Amerika:
«Etter krigen kom det en stor Amerika-koffert fra onkel Anders. Det var spennende å pakke opp. Det var klær, sko, rosiner, svisker, kaffe m.m. Tenker mye på det når jeg er på Ting og Tøy og pakker klær som vi sender til Øst-Europa.»
Hun skriver også om Oslo-turer for å besøke venninna Synnøve, som hadde kommet til Narum alene som 6-åring sommeren 1943. Under krigen var det tilrettelagt slik at barn i Oslo kunne komme til bygdene på sommerferie. Det var sikkert både på godt og vondt, men mor og Synnøve fikk et livslangt vennskap ut av det.
«I 1947 var vi i Oslo på St. Georgs-dagen 23. april. Vi hadde ikke noe god råd, så jeg fikk ikke ordentlig speiderdrakt - men jeg fikk da låne en av ei klassevenninne som ikke kunne være med. Vi var på Jordal amfi, der det var et stort opptog av speidere. Kronprinsesse Märtha, prinsessene Astrid og Ragnhild, og prins Harald stod i en ‘binge’ midt på plassen, og vi gikk forbi og gjorde speiderhilsen til dem.»
Litt senere var det andre spennende opplevelser i storbyen:
«Synnøve hadde ordnet så vi skulle ut med to gutter. Vi var først på Skansen uterestaurant, og jeg smakte da for første gang Martini. Husker jeg måtte gå litt forsiktig ned trappene der, for jeg ble nok litt susete.»
Hun skriver også om mange av de fantastiske eventyrene hun var ute på. Kanskje jeg har arvet litt av min eventyrstrang fra henne.
«Sommeren 1957 var Hanna Buflaten (søskenbarn) og jeg på sykkeltur. Vi skulle til Sverige. Vi syklet til Kapp, og tok ferga til Hamar. Vi hadde ikke syklet langt før vi fikk haik med en lastebil til Eidsvoll. Derfra syklet vi til Kongsvinger, og tok syklene på toget der til Arvika. Vi satte opp telt ved et vann, og lå der alene. Husker det kom noen forbi da vi satte opp teltet som sa; - her tältarn dom upp. Vi var nok ikke helt trygge der, men sovnet likevel. Syklet så til Karlstad, og var med på båttur på Klara-elva.»
På vei hjemover igjen lette de etter overnatting i nærheten av norskegrensa, og fikk et bevis på hvor liten verden faktisk er:
«Jeg tenkte på loffera, og sa at vi kunne spørre på en gård om å få ligge i låven. Det var to damer på en liten gård vi kom til; gamlemor og svigerdattera. Vi skulle få ligge på låven, men de spurte om vi røykte. Da tenkte jeg på loffera hjemme. En vel voksen datter kom syklende hjem. Hun stod i en bokhandel i Årjäng, og der hadde vi vært innom - så hun kjente oss igjen!»
To år etter at hun så min far for første gang, på kinoen på Håkonshallen (Bøverbru), da hun var der med en annen kjæreste (makan da, mor!), giftet dem seg og flyttet til Sivesindhøgda. Far min hadde bygd huset der selv, og døpt stedet Tandum - etter første stavelsen i Tandsether, og siste i Narum. Mer romantisk blir det vel ikke?
«Vi hadde ikke så store krav den tida. Kjøleskap, vaskemaskin og fryser kom etter hvert. Vi hadde 3 griser som gikk ute første sommeren til uthuset stod ferdig, og vi hadde 20-30 høner. Vi solgte egg til naboer og Emil reiste til Raufoss og solgte noe på torvet.»
En slik bok med memoarer skulle egentlig alle foreldre skrevet til sine barn - før det er for sent. For en skatt å ha. Tusen takk, mor! Mitt mål er også å skrive en slik bok om mitt eget liv til mine barn.
Muttern og jeg har så klart hatt våre strider opp gjennom, som vel alle har hatt med sine foreldre, men jeg har alltid satt umåtelig pris på mora mi. Alderen til tross har hun alltid vært ungdommelig, uredd og uten fordommer. Alle får være som dem er.
Hun har hatt sin skjerv av skuffelser og sorger opp gjennom livet, og det å få min kjære storesøster Reidun (1960-2006), bare for å skjønne at det var noe ganske alvorlig galt med henne, og faktisk bli tatt fra barnet uten forklaring over noen dager, må gjøre noe med et morshjerte.
Hun hadde CP, og ble også mot mine foreldres vilje sendt på spesialskole til Østfold allerede som 6-åring. Det var dette helsemyndighetene trodde på. Ikke rart mange fortsatt sår tvil til deres anbefalinger, når man opp gjennom historien har sett hvor feil og mye urett de faktisk har gjort.
Mor og far kunne ikke besøke henne på ei god stund heller, fordi «ungene gråt når foreldrene dro igjen». Go figure!
Bare få år etter Reidun kom til verden, så mistet hun også et ufødt barn.
Ikke noe rart hun nærmest ga opp, og da jeg plutselig kom i 1977 - nesten 17 år etter min helsøster - så var det ikke uten grunn at mor mi trodde hun hadde fått en kreftsvulst i magen. Først da hun var godt på vei skjønte hun at det faktisk var et barn på gang - og ble av tidligere erfaring livredd for hvordan det der skulle gå. Da de også forsvant med meg på sykehuset, så gikk hun vel sikkert i svart. Det var heldigvis for alle bare gulsott, og ikke lenge etter lå jeg i fanget hennes på vei hjem til Tandum på Bøverbru.
Alt så lyst ut for den nye, gamle familien. Men det var flere nedturer i vente.
Da jeg var 14 år husker jeg at jeg satt i påbygget, som i utgangspunktet var bygget som ei leilighet for søstera mi. Jeg husker det klart som dagen da mor og far sammen kom bort til meg, og hadde noe å fortelle. Far hadde fått noe som het kreft. Det var første gang jeg så faren min gråte, og de få sekundene i en sofa på Tandum må kunne sies å være øyeblikket der også livet mitt forandret seg - fra helt bekymringsløst til å plutselig få en vekkelse om livets alvorlige realiteter.
Faren min dør av prostatakreft i 1993, da jeg er 16 år, og må plutselig bli den voksne i huset med ei mor i ny sorg.
En del år senere, i 2006, dør også min søster som 46-åring, som en indirekte følge av diverse følgeproblemer knyttet til CPen.
Da det skjedde var jeg singel og barnløs, så da var det oss to igjen da; min mor og jeg.
Så plutselig ville livet det seg slik at jeg fire år senere endte opp med å få min datter Iris på min mors 75-års dag, den 12. januar 2010.
I 2014 kom Evelin etter. Ungene og jeg er veldig glad og takknemlig for å fortsatt ha ei morsom, snill og leken mor og bestemor; nå inne i sitt 86. år.
Gratulerer med dagen, mor - du rocker!
Gratulerer med dagen til alle andre mødre, som er mødre i både hjerte og handling, blodslig eller ikke - dere rocker!
En ekstra tanke går i dag også til alle som, på den ene eller andre måten, har mistet sin kjære mor.
Det er laget en rekke låter om og til mødre opp gjennom historien. Her får dere noen av dem