LOW – Christmas (1999)
Duluth-bandet Low har holdt det gående med sitt siden de begynte i 1993. Kjernen i bandet er mormoner-ekteparet Alan Sparkhawk og Mimi Parker. Gjennom årenes løp har flere vekslet på å være med i bandet som bassist, og de har stort sett fremstått som en trio både på papir og på scene. Zak Sally var bassisten som var lengst med bandet. Han kom inn etter debutalbumet og var med helt til noen få år siden, da han trakk seg ut for å drive med egne prosjekter.
Low var Norges-venner på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, og jeg har sett dem live et flertalls ganger. Stort sett holdt de seg til å spille på legendariske So What på Lille Grensen i Oslo. Forøvrig spiller de igjen i Oslo allerede i februar, på en onsdags kveld i Parkteateret.
musikk er stort sett lavmælt, og sjangermessig var de i en bås som mange kalte for «slow core». Sånn sett er Low også det perfekte navnet på bandet. Ekteparet bytter ofte på å synge, og ofte synger de harmonier eller korer hverandre. Alan Sparhawks står som regel i skolerett og spiller el-gitar og synger, men noen ganger våkner rockeren i ham. Kona Mimi står og spiller på et enkelt trommesett bestående av som regel bare skarp og symbal (hun har pimpet opp trommene litt de siste årene, og jeg har sett hun har satt seg ned også nå som hun vel nærmer seg 50), mens hun korer eller synger. De har begge særegne stemmer som kler hverandre godt.
Jeg unner alle å oppleve dette bandet live. Det er virkelig en opplevelse på alle måter, selv om det alltid er minimalistisk. På konsertene var det derfor heldigvis blikkstille, slik at musikken ikke ble forstyrret. Heldigvis! Slikt er dessverre ikke alltid like vanlig i Norge. Flere konserter jeg har vært på opp gjennom har blitt forstyrret eller nærmest ødelagt av folk som absolutt skal skravle seg gjennom. Heldigvis var nok stort sett de som løste billett til Low-konserter klar over hva de gikk til. Alan Sparhawk er ikke fremmed for å skru på vreng på el-gitaren sin, så de har også låter som både er støyete og massive. Det er allikevel sjeldent at tempoet skrus opp så veldig. Et slags melodiøst, stillegående Sonic Youth-lydbilde kan man finne noen plasser hvis man leter godt i katalogen dems. Sparhawk har også blitt glad i litt industrielle lyder, som har kommet mer og mer inn i lydbildet i nyere utgivelser. Nesten som en slags musikkens «Eraserhead» av David Lynch.
Studioalbumene jeg har hørt mest på er Secret Name (1999) og Things We Lost in the Fire (2001). Low har gitt ut 12 studioalbum opp gjennom årenes løp, og det seneste kom i år på det legendariske plateselskapet Sub Pop.
Ingen av studioalbumene får dessverre plass i julekalenderen min i år, men siden det tross alt er julaften i dag – så må jeg ha litt jul i kalenderen. Og Low burde være i kalenderen. Derfor er det rett og slett på sin plass å ta med seg Lows eget julealbum, som ble gitt ut samme år som Secret Name. Plata heter rett og slett «Christmas», og er en unik sak med både egenskrevne julesanger og kjente kjære.
Faktisk er to av de absolutte høydepunktene på plata komponert av Low sjøl. Første låta «Just like Christmas» kom til Sparhawk under en turne i Norden rett før jul noen år tidligere. Her er daværende bassist Zak Sally også kreditert som låtskriver. Låta har klassiske dombjeller og Mimi Parkers vakre, sakrale vokal bærer denne vakre julesangen, som jeg alltid må spille i jula.
«Long way around the sea» er det andre sporet på plata, som vel er klassifisert som en EP med sine kun 8 spor. Her beveger bandet seg inn i klassisk religiøs julesangtematikk i teksten. Det er Denne lavmælt, saktegående, nydelige sangen har faktisk blitt plukket opp av vår egen Paal Flaata, som coveret denne på sitt eget julealbum «Christmas Island» for noen år siden.
Sparhawks vokal med Mimis vakre koring kryper inn i både hjerte og sjel. Dette er julebalsam for skrotten!
På spor tre får dere en smakebit av litt av den litt mer grumsete, støyende lyden som de er glad i å bruke, selv om det allikevel holdes minimalistisk og lavmælt. Det er den klassiske «The Little Drummer Boy» som pakkes inn i dette julepapiret, og det går rett inn i ryggmargen på meg i alle fall.
På egenskrevne «If you were born today» er Low på sitt aller mest klassisk stillegående. Her går det bare så vidt fremover, men det er stemningsfullt og nydelig. Fine harmonier og helt minimalistisk lydbilde. Igjen er det klassisk, religiøs tematikk i «julesangen», om ikke litt dystert for de mest hårsåre.
Spor 5 er klassiske «Blue Christmas». Her gjør de ingen større forandringer på originalen annet enn å legge det til sitt tempo og i sitt minimalistiske lydbilde.
Her synger Mimi Parker gjennom hele låta, og viser også at hun i tillegg til å mestre det aller lyseste også har en god og nærmest litt bluesaktig varme på i de dypere tonene.
Det får ikke blitt mer klassisk jul enn på neste spor, der Low begir seg ut på selveste «Silent Night». Dette er virkelig «silent» også! Minimalistisk, akustisk gitar ligger bare å koser seg ved siden av ekteparets nydelige harmonier. Her er det bare å gå rundt juletreet. Sakte. Veldig sakte.
«Taking down the tree» er en liten absurd sak signert bandet sjøl, og klokker inn på kun litt over to minutter. Her går Sparhawk inn på meningen med julen ut i fra hans religiøse bakgrunn sett opp mot samtidens gjeldende julefeiringspraksis – pakket inn i en poetisk og egentlig tankevekkende tekst.
Mimi Parker avslutter jule-EPen med «One Special Gift». En lavmælt lite sak som er over nesten før den har begynt, men som holder på den klassiske Low-stemningen. Også her spiller teksten videre på tematikken i forrige låt, og tar et oppgjør med forbrukersamfunnet på bare noen få, poetiske linjer.
Sett på «Christmas» med Low i dag da vel, hvis du får noen minutter for deg selv til å nyte god musikk – eller finn rom til å hør på den i løpet av romjula. Jeg garanterer at du vil finne noe du liker her, og se på dette som MIN julegave til DEG.
God jul!