Lillehammer, 20. januar 2019:
Jeg: Se, Evelin, månen er nesten full!
Evelin: Neeeei pappa, den er ikke full, den er heeeeel!
Hun har jo et poeng, den 4 1/2 år gamle dama. Det kalles jo halvmåne, og ikke finnes det tommåner, gjør det vel?
Pappa: Vet du hva, Evelin. For 50 år siden var det faktisk folk som reiste til månen.
Evelin: Oj! (stillhet) ....
Pappa, hvor var vi i gamle dager?
Pappa: Hva mener du? Hvor vi var da bestemor var ung?
Evelin: Ja...
Pappa: jeg vet ikke.... ingen steder kanskje. Hva tror du?
Evelin: (tenker litt) Jeg tror jeg ikke vil dra til månen!
I dag 21. januar, ER månen full. Eller hel. I tillegg er det en total måneformørkelse samme dag, siden jorda da blokkerer sollyset fra å treffe månen direkte. Neste gang dette skjer vil være i 2028.
I tillegg står månen i dag nærmest jorda, så det blir en «supermåne».
Apsis, kalles det visst; den minste avstanden til et himmellegeme i en ellipse. Tipper det blir mange flotte bilder av månen, samt dens totale formørkelse, ved klarvær.
Neste gang det skjer sammen med en solformørkelse vil være i 2051! Astrolog Richard Nolle hevder (veldig spekulativt) at jorda er ekstra utsatt for potensielle store naturkatastrofer tre dager før og etter en slik «Stjernemåne». Tsunamiene i Asia i 2004 og 2011 skjedde begge i sammenheng med en slik periode.
For folk i Troms er dagen ekstra spesiell, siden sola viser seg igjen for første gang etter mørketida.
Apropos måne.
Paris, mars 1895.
«Arbeiderne forlater fabrikken» (Brødrene Lumièré) vises for første gang. I desember, og blir verdens først film med levende bilder. Filmen er under minuttet lang, og med en statisk innstilling - av arbeidere som faktisk forlater en fabrikk i Lyon; hjembyen til brødrene Lumière, som stod bak filmen. Da hadde de kommet amerikanerne (og Thomas Alva Edison) i forkjøpet.
I desember samme år viser brødrene sine filmer for et betalende publikum for første gang på Grand Cafe i Paris.
En av de som overvar denne historiske premieren, var magikeren Georges Méliès. Han skjønte med en gang at denne teknikken kunne brukes til mer eksperimentelle ting enn å filme noe i én innstilling.
Han tok kontakt med Lumière-brødrene, men fikk blankt nei da han prøvde kjøpe en av kinematografene til Lumière. Amerikanerne og britene var hakk i hæl med lignende oppfinnelser, så løsningen for 34-år gamle Méliès ble å kjøpe en av maskinene til briten Robert Paul, etter tegningene til Edison. Méliès ønsket å eksperimentere, og brukte bakgrunnen som magiker til å lage de første «spesialeffektene» innen film. Han brukte dobbeleksponering, håndkolorering, stop-motion og klipping for å skape illusjoner med levende bilder. Perfekt for en som var illusjonist av yrke.
I 1897 lagde han Europas første filmstudio i sin egen hage; et 17 meter langt drivhus, fylt opp av diverse illusjonsskapende artifakter og utstyr for tidlige spesialeffekter. I løpet av 15 års virke laget Méliès over 500 filmer.
Den mest kjente av dem, og den filmen som regnes som verdens første science fiction, er «A trip to the Moon» (1902). Den 16 minutter lange filmen var langt forut for sin tid på mange felt, og ble populær blant samtidens filminteresserte. Mye på grunn av at scenografien og teknikken var noe helt for seg selv.
Plottet: En gjeng vitenskapsmenn bestemmer seg for å ta en tur til månen. De bygger et romskip formet som ei kule, og skyter seg opp i rommet med en kanon. På månen treffer de noen insektlignende vesener som tar dem til fange. De klarer å rømme, og kommer seg tilbake til romskipet og jorden. Det er innlysende at mange moderne filmskapere også ble inspirert av de gamle filmene til Méliès, som Jan Svankmajers eksperimentelle voksen-stop-motions, Steven Spielberg («ET») og ikke minst David Lynch’, gårsdagens bursdagsbarn, tidligere kortfilmer (som «The Grandmother»(1970)) og ikke minst «Eraserhead» (1977).
Méliès var gjennom sine 500+ filmer innom alle tenkelige sjangere, inkludert dokumentarer, komedier og blåfilm (i veldig light versjon). Elskerinna til Méliès, Jehanne D’Alcy, spilte stort sett rollene i de mange filmene, på tvers av sjanger. «After the Ball» (1897) regnes som verdens første erotiske film, og viser D’Alcy som kler av seg stakken etter en fest.
Méliès ble aldri rik på filmene sine, og måtte ta seg jobb med å selge leketøy i butikken til elskerinna, senere kona, for å få penger til livets opphold. En del av filmene ble «smeltet om» til celluloid, som også kunne brukes som støvletthæler i svigerfarens støvlettfabrikk. På grunn av at mange av filmene ble til støvletthæler, så gikk majoriteten av Méliès sine filmer dessverre tapt for mange, mange år siden - og bare snaut 170 av over 500 produserte filmer er gjenfunnet i dag.
Med årene ble filmene og Méliès mer ettertraktet, og mot slutten av livet ble han også hyret inn til å lage reklamefilm.
I 1931 fikk han Æreslegionen, Frankrikes staseligste og høyeste orden.
Noen år senere ble han alvorlig syk og sluttet å lage film. Den 21. januar 1938 døde Georges Méliès - 81 år siden i dag.
Méliès inspirerte ikke bare de filmskapere verden over, men også musikkartister lot seg inspirere av disse gamle filmene.
Da The Smashing Pumpkins i 1996 trengte en musikkvideo til låta «Tonight, tonight», så lot de seg inspirere av Méliès’ «A trip to the Moon». Videoen vant en haug med priser, og blir fortsatt sett på som en av tidenes beste innen sitt felt.
Smashing Pumpkins slo igjennom med brask og bram med den herlige «Siamese Dreams»-plata i 1993. Ei fantastisk plate på mange måter. Så kom den litt pretensiøse, men også flotte oppfølgeren og noe så sjeldent som et dobbeltalbum, «Mellon Collie and the Infinite Sadness» to år senere.
Vokalist og lead guitar Billy Corgan var både genierklært, men samtidig både humørsyk og kontrollerende. En gang låste han seg inni studioet de var i, og spilte over alt som rytmegitarist James Iha, bassist D’Arcy (nei, ikke elskerinna til Mèliés) og trommis Jimmy Chamberlain hadde spilt inn sjøl.
De turnerte verden over og var et av den heiteste bandene på midt-90, men ikke alle takler dette godt.
Konserttangentisten Jonathan Melvoin tok rett og slett en overdose heroin, og røyk med på et hotellrom i New York City under Mellon Collie-turneen. Trommis Chamberlain var ute i samme ærend, og fikk fyken fordi han hadde tatt to overdoser allerede. Heldigvis overlevde Chamberlain.
Den første låta Smashing Pumpkins lagde etter at trommisen var sparket, var «Eye». Denne ble valgt ut av David Lynch til sin film «Lost Highway»(1997), etter først å ha avvist låta «Tear» (som kom med på Adore-albumet i stedet). Lynch kalte Corgan for «a magic musician».
Smashing Pumpkins kastet inn håndkleet allerede i 2000, men nå skal hele gjengen, med en nykter Chamberlain, være tilbake for fulle mugger - og meldes til Oslo Spektrum igjen i mai 2019.
Det blir nok uten meg, for jeg lever godt fortsatt på konserten i 96 eller 97 (tror jeg der var?).
Jeg tar imidlertid gjerne en tur til månen, og på veien dit velger jeg meg «Tonight Tonight» som oppvåkningssang.