Harald Tandsæter ble født hjemme på gården Tandsæter i Ytter-Kolbu den 19. desember i 1924. Samme dag som den siste av snaut 7000 eksemplarer av Rolls-Royce Silver Ghost ble solgt i London. Verdens visst nok mest verdigfulle bil. Et eksemplar ble for noen år tilbake verdsatt til 35 millioner dollar!
Det var uendelig langt fra Kolbu og til London, og enda lengre fra hest og kjerre, og til Rolls Royce.
Harald vokste opp med en skokk med halv- og helsøsken. Fire år senere skulle min far Emil komme til verden, og til sist av brødrene min gode onkel Paul i 1934 - ti år yngre enn onkel Harald.
Det var et enkelt bondeliv fra hånd til munn uti Tandsæter, med mange munner å mette. Poteter satte de sjøl, og korn hadde de. I fjøset hadde de kuer som ga både litt inntekt og melk til egen husholdning. I andre etasjen lå ungene strødd, mange på samme rom. Slik var det. Huset var stort, men ungeflokken stor - og på vinteren spesielt var det mye god varmefortjeneste med å ligge «ænføttes».
Harald skulle sammen med sine to søstre, Tora og Johanne, for alltid forbli på gården. Ugift og muligens også ukysset.
Mora Palma, min farmor, døde i 1959, og faren Hans, min farfar og den jeg er oppkalt etter, døde på denne dag, 21. februar 1963.
Sammen med søstrene videreførte de gårdsdrifta på Tandsæter. De var selvforsynt med ved fra de forholdsvis store områdene med tømmerskog innover mot Svartungen og grensa til Akershus. Tandsæter er faktisk nesten siste sørlige utpost før grensa til Akershus åpenbarer seg noen kilometer lengre inn i skogen.
Hest skulle tidlig bli ikke bare et arbeidsredskap, men også en viktig hobby for Harald. Familien hadde vært interessert i hest og hestesport, og vært en del av miljøet som blant annet hadde travløp på isen på Einafjorden vinterstid.
Hesten «Nybugutten» gikk fra å være arbeidshest hjemme på gården til å bli sendt på treningsleir inn til storbyen. Der fikk den starte mange løp på Bjerke, og var også noen turer på Vikodden, uten at det ble så mye annet enn småpremier på gampen, som ellers brukte vintrene på Toten til dra tømmer ut av tjukkeste granskogen uti Knutssætra.
Et av mine sterkeste minner av Harald var ham sittende på enden av kjøkkenbordet hjemme på Tandsæter. Stort sett i rutete, tjukk arbeidsskjorte, med ermene brettet opp rundt albuene. Kaffe i koppen, sukkerbit mellom leppene, og bordet fullt av Rikstoto-bonger, kulepenner og Nationen-aviser.
Respatexbordet og kjøkkenstolene, med metallbein i krom og røde skinntrekk, var de samme da på 80-tallet som nå.
Jeg fikk lov til å sitte der og være med å fylle ut kuponger. Det var mitt første møte med trav og spill, og antageligvis grunnen til at jeg synes dette er gøy den dag i dag.
Faktisk fylte jeg en gang ut en kupong som mor mi hadde sjekket i ettertid. Den hadde gått inn med en svimlende høy premie hvis den hadde blitt levert, men siden jeg krysset i vildens sky - så ville den også kostet et firesifret beløp å levere; noe så klart ikke ble gjort.
I Tandsæter har tiden nærmest stått stille i mange tiår. Som et levende museum. Svartovnen på kjøkkenet som det fortsatt kokes kaffe på.
Penstua som åpnes kun én gang i året, når min gjenlevende tante har bursdag. Stabburet. Garasjen. Låven med den gamle, fine matklokka. Fjøset. Nå tømt for dyr. Kun litt gammel, størkna kumøkk på veggene vitner om det som en gang var.
Da jeg var liten elsket jeg å være med ut i Tandsæter’n. Jeg elsker fortsatt å dra dit. Fatter’n var alltid med og hjalp Harald og tantene med gårdsarbeidet. Onkel Paul også. Fast takst var høstferien. Potetferien. Jeg var med og tok opp poteter sammen med alle andre. Krumbøyd med metallbøtter. Manuelt arbeid etter at traktoren hadde kjørt opp fårene. Potetene ble kjørt rett i jordkjelleren på Tandsæter. Kjelleren du kunne komme til via den spennende, og litt mystiske, kjellerluka, gjemt delvis under spisestuebordet og det fargerike filleryet ute på kammerset.
På sommeren var det fast takst å være i Tandsæter og hesje. Jeg var med fra jeg var liten, og har minner av at jeg også fikk prøve med høygaffel. Sannheten var vel sikkert at jeg mest av alt løp rundt, lekte og «var i vegen» for arbeidsstokken.
En gang husker jeg onkel Harald gliste godt, og viste frem en vønn (jordrotte) han hadde spiddet med høygaffelen. Han syntes nok det var litt artig å vise meg.
Da far min fikk kreftdiagnosen i 1991, så ble det også færre turer til Tandsæter. Vi var der stort sett på bursdager. En av de siste dagene i mai hadde jeg vært på fotballtrening nede i Bøverbru, og syklet som vanlig de snaut 4 kilometerne hjem (bare oppover) til Tandum (Sivesindhøgda). Da jeg kom til «vægaskjellet» så jeg at gårdsplassen var full av biler. Jeg tenkte på far min. Mor mi kom ut og beroliget meg. «Alt er bra med n’far, men det er’n onkel Harald».
Samme morgen hadde den 66-år gamle onkel Harald som vanlig satt seg på enden av respatexbordet med kaffekoppen hjemme i Tandsæter, og bladd opp Nationen på travtips-sidene. Skåla med sukkerbiter var tom, så han måtte ned i nederste skapet på det gamle kjøkkenet, som fortsatt også ser identisk ut i dag, for å fiske frem flere sukkerbiter.
Det skulle ikke blir flere sukkerbiter. Ikke flere kaffekopper. Ikke flere travbonger.
I det øyeblikket han bøyer seg ned mot skuffen, så stuper han rett i bakken og dør. Hjertet ville ikke mer. Siste hesjestaur var satt. Siste potet satt, og siste potet oppattatt.
Nå var det tantene som skulle drive gården videre. Far min kunne ikke hjelpe til så mye, så det ble vel mye på onkel Paul. Tora og Johanne stod på som de alltid hadde gjort, og drev gården som vanlig helt til alderdommen begynte å ta tak, jorda omsider ble forpaktet bort og buskapen kjørt til sin siste hvile på Rudshøgda. Tante Johanne døde i juli 2019, så nå er kun tante Tora igjen hjemme i Tandsætern.
Men om Harald Tandsæter bare lever videre i minnene, så er en annen aldrende Harald fortsatt tilsynelatende i vigør og fit for fight.
Vår alles Harald V fyller i dag 83 år, og har etter uttalelser ingen planer om hverken å abdisere eller gå av med pensjon. Han skal sitte ved tronen til «the bitter end», som avisene visst nok siterte ham på. Helt til den siste kaffekopp. Til siste sukkerbit.
En konge å være stolt av. Raus, klok og åpen - akkurat som faren sin. Med et hjerte for de svakeste i samfunnet har han min fulle respekt, selv om jeg ikke er noen rojalist.
En annen konge får æren av å få med dagens låt.
King Creosote er artistnavnet til skotske Kenny Anderson, som på et par produktive tiår har gitt ut over 40 album, flere av dem på egen label og bare i CD-R format.
Mannen fra Fife i Skottland har en helt særegen stemme. En av mine favoritt-utgivelser er samarbeidet han hadde med electronica-artisten Jon Hopkins i 2011: «Diamond Mine». Hopkins spiller forøvrig live i Oslo i slutten av mars - og Vladimir skal dit!
På vakre «Bats in the attic» er symbiosen mellom Hopkins’ produksjon og King Cresote sin stemme nær perfekt. I tillegg er svenske Lisa Elle (fra bandet «Dark Horses») med på koring og harmonier.
Ta på deg øretelefoner og nyt!
Gratulerer til Kong Harald V, samtidig som jeg også tar en ekstra kaffe for Harald T i dag. I kveld tar vi potten på V5, Harald!