«Krigen er slutt», stod det på forsiden på mange av landets dagsaviser med sen deadline, tirsdag den 8. mai 1945.
General Dwight D. Eisenhower (1890-1968) mottok den betingelsesløse kapitulasjonen av den tyske hær, og signerte denne sammen med den tyske generalen Alfred Jodl (1890-1946) i de allierte sitt hovedkvarter i Reims, Frankrike, mens regnet plasket ned den 7. mai 1945.
I Norge befant over 350 000 tyske soldater seg, og rikskommisær Josef Terb@ven (1898-1945) virket innstilt på å kjempe videre til tross for at den nye statsoverhoden Karl Dönitz (1891-1980) ønsket det motsatte. Terb@ven ble derfor avsatt, og Dönitz satte inn General Franz Böhme (1885-1947) som den øverste representanten for tyske myndigheter på norsk jord.
I Norge ble den tyske kapitulasjonen formelt undertegnet, av Böhme og de allierte sin representant Richard Hilton, i Villa Trararo, som hadde vært Gestapos hovedkvarter, på Søre Ål i Lillehammer om kvelden den 8. mai 1945.
I grålysningen den 8. mai gikk en resignert Terb@ven inn i betongbunkeren noen hundre meter opp i skogholtet bak Skaugum, og sprengte seg selv. Bunkeren tok jeg selv i øyesyn under patruljering av Skaugum, da jeg i 1998 var utstasjonert i HMK Garden.
Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest den 11. mai kl 24.00, men i tiden etter ble mange tyskere sendt nordover til Finnmark for å rydde miner. Dette er et nokså mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie, som brøt med Genève-kommisjonen til de grader.
I stedet for hjemsending ble mange tyske krigsfanger sendt nordover for å rydde miner. I Finnmark alene regnet man med at det var lagt ut nærmere 100 000 landminer.
Til sammen døde 275 tyskere etter krigen som følge av mineryddingen, men hærens overkommando i Norge påstod at de ikke lengre var krigsfanger, men «avvæpnende styrker som hadde overgitt seg betingelsesløst», så derfor mente man de ikke brøt leddet i Genève-kommisjonen som forbyr å bruke krigsfanger til skadelig eller farlig arbeid.
Den 8. mai 1945 ble en festdag i Norge. Barn og voksne løp ut i gatene for å feire, og det norske flagget ble heist over hele nasjonen - i bygd og i by.
Mora mi, som da var 10 år gammel, husker ikke veldig mye fra den dagen, annet enn at det kom mange folk til gården hun vokste opp, og at flagget ble heist.
En ting har imidlertid brent seg fast - hun var hos søskenbarnet sitt nede på nabogården Huuse, der hun fikk eggedosis!
I dag markeres frigjøringsdagen flere steder i landet, om ikke annet enn digitalt. I tillegg til å markere frigjøringsdagen, så markeres i dag også veterandagen - til ære og minne for alle som har tjenestegjort i krigs- og fredsoperasjoner. Merkedagen ble innført av Forsvars-departementet i 2010, og markert første gang 8. mai 2011. Mange av de vi minnes i dag tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden etter andre verdenskrig.
Tysklandsbrigaden var Norges bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i tidsrommet 1947 til 1953. Omkring 50 000 nordmenn tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden, deriblant min egen far; Emil Tandsether (1928-1993).
Fattern ble som 21-åring sendt på rekruttskole i Fredrikstad leir, den 2. mai 1949, som en del av Brigade 492 på over fire tusen mann.
I siste halvdel av august 1949 ble de fraktet sydover med transportskipet KNM Svalbard. Skipet var forholdsvis nytt på den tiden. Det ble bygget utenfor Bremen i 1938 som lasteskip, og døpt M/S Togo. Norge kjøpte det for 5 millioner kroner i 1946, og døpte det om til KNM Svalbard. Skipet ble området til transportskip i hui og hast, og det ble innredet smale køyesenger, hele fire i høyden.
Sanitærforholdene var dimensjonert for 100, men på turene ned til Flensburg ble de fraktet tusen av gangen - så det var neppe en særlig behagelig overfart - på madrasser av striesekker og halm, og i høy sjø. Skipet ble forøvrig solgt i 1954, og endte sine dager forlist utenfor kysten av Coatzacolcos i Mexico, en sen novemberkveld i 1984.
Siden fattern døde da jeg var 16 år, og ikke like interessert i både historie og familie som i dag, så fikk jeg aldri snakket med ham om blant annet tiden i Tysklandsbrigaden. Muttern visste heller ikke mye om denne tiden, da det var før hun i det hele tatt visste hvem han var. Det jeg vet var at han var i Batteri A, Artilleribataljonen i Brigade 492.
Blant disse er det både flere totninger og folk fra andre siden (da tenker jeg på Hedmark, og ikke det hinsidige) - deriblant en senere OL-medaljør i langrenn; Hallgeir Brenden (1929-2007).
Brenden, fra Tørberget utafor Trysil, var året yngre enn fattern. I følge Brenden hadde de møtt opp 2. mai 1949 i Fredrikstad uten å da vite at de skulle videre til Tyskland etter grunntreningen.
Videre kunne han i et avisintervju noen år før han døde fortelle at «det lå 30 mann på sovesal, og den lukta som slo imot det da du åpnet døra til sovesalen, ja den var så grusom at nesebora vibrerer den dag i dag når jeg tenker på det». Det var ingen spesialtilpasninger for idrettsutøvere, så den vinteren Hallgeir var i Tysklandsbrigaden fikk han ikke konkurrert på ski, men han trente friidrett og ble en habil løper på rødstubben, som han for første gang hadde under piggskoene i Flensburg.
I Flensburg tjenestegjorde de helt frem til de ble avløst, og fraktet hjem med samme skip. Hjemtransporten skjedde puljevis i tidsrommet 5. til 19. februar 1950.
Fattern, Hallgeir og de andre i artilleribataljonens batteri A ankom kaia i Oslo den 10. februar 1950 - på Hallgeir Brendens 21-års dag.
Totalt døde 41 nordmenn under tjeneste i Tysklandsbrigaden, de fleste som følge av ulykker - som vådeskudd, drukning eller bilulykker, men også selvmord. En plakett med alle navnene står til minne om alle disse på Akershus festning.
Muttern fikk høsten 2000 brev om at Forsvarssjefen hadde innstiftet «Forsvarets medalje internasjonale operasjoner», og vi fikk denne tilsendt Post Mortem. Et kjært minne om en periode i fatterns unge, voksne liv som jeg dessverre aldri fikk høre hans versjon av.
Dagens låt går ut til alle som har eller kjenner noen som har tjenestegjort i krigs- eller fredsoperasjoner for den norske Forsvaret.
Det amerikanske bandet «Bigger than Dallas» er trolig langt, langt mindre enn Dallas. Lite finnes om bandet på internett, og jeg oppdaget dem i sin tid ved en tilfeldighet på CD Baby, et nettsted der usignerte band kan selge sine egne plater. Bandet bestod av Rob Alderman, Callie Harmon og Davis Cutshaw fra Chattanooga, Tennessee - og det ble med den flotte plata «When the Blood and the Dust Settles» før de gikk hver sin veg. Dessverre.
Takk for tjenesten. Her får dere «Last of the Great Wars».