I anledning Vladimirs 43-års dag, så kommer i dag reprisen av innlegget som stod på Facebook-siden for ett år siden:
Gjøvik sykehus for 42 år siden.
En lyslugget liten krabat er på tur ut av sin 42 år gamle mor. Svaret på alt. På meningen med livet og på universets gåter. 42. Ja, i følge Douglas Adams i «Hitchhikers Guide to the Galaxy» (1978).
42 er følge japanere selve ulykkestallene numero uno. 42 isolert sett på japansk hvis man uttaler 4 og 2 hver for seg, blir «shi ni» - som i sin tur visst nok ligner på det japanske ordet for «å dø». Tilbake på Gjøvik sykehus:
Mora presser på i smerter, mens faren er med som moralsk støtte ved siden av sykesenga. Da mora klager og uffer seg, så spør faren utaktisk «Å er det for no’?» - og får et sint blikk fra mora.
Du kødder itte med ei fødende dame! Den historien fikk han høre igjen med renter resten av sin levetid her på planeten - kanskje også med rette. Rett før klokka to på natta: krabaten plopper ut.
Er han frisk? Er han normal? Dør han? Tankene løper gjennom hodet på mora. Hun har opplevd dette før. For 17 år siden fødte hun en datter som viste seg ha CP.
Var han ikke litt blå? Han så da litt gul ut? Ikke kunne han vel være svensk? Hun fikk ikke helt fred.
Gulsott! Krabaten ble lagt i ei lyskasse på Gjøvik sykehus den 2. mars, men sykebil til Rikshospitalet ble rekvirert den 3. mars for å være på den sikre siden.
Naken ble krabaten lagt ned i ei lyskasse. Som en eller annen tarantella eller kylling. Sammen med et lite jentebarn, som også hadde litt for mye bilirubin i huden.
Noen dager senere var krabaten hjemme sammen foreldrene sine på Tandum, Sivesindhøgda, Bøverbru. Familie strømmet på for å hilse på. Onkler, tanter, søskenbarn. Det ble kokt kaffe, bakt bløtkaker og vannbakelse, og utlevert gaver. Et par små sokker her, ett par små bukser der.
Storesøstera på 16 år hadde besøkt lillebroren allerede den 1. mars på sykehuset. Hun bodde på internatskolen Kløverbakken på Lillehammer, og hadde fortalt alle sammen stolt at hun hadde blitt storesøster. Hun hadde også skrevet om opplevelsen i en oppgave på skolen; en tekst som er godt bevart:
Noe jeg ble glad for:
Jeg var hjemme i vinterferien og da ventet jeg på en bror eller en søster. Jeg reiste tilbake på skolen søndagskveld. Mandagsmorgen fikk jeg en telefon fra faren min. Han fortalte at jeg hadde fått en liten bror om natta. Den kom til når klokka var 8 minutter på ett. Det hadde gått veldig fint. Han veide 3,1 kg og var 50 cm lang. Etter jeg hadde fått vite det dro jeg og Turid til byen og feiret det. Vi var på Dølaheimen og koste oss. Også kjøpte jeg en blå sparkebukse og gul genser. Tirsdagskvelden reiste jeg med buss til Gjøvik for å besøke lillebror og mor. Far hentet meg på busstasjonen og etterpå reiste vi til sykehuset. Vi satt i gangen og ventet. Klokka 7 gikk vi inn til mor. Tanta mi kom også. Hun hadde kjøpt en politibil. Klokka halv åtte gikk tanta mi og jeg bort til vindu hvor vi fikk se han. Han var søt og liten. Han hadde langt kvitt hår. Han liknet onkel Paul. Da kl ble 8 reiste vi til kusina mi og så den lille gutten der. Han var to uker gammel og skulle hete Anders. Lillebroren min skal kanskje hette Hans Josef eller Hans Jørgen. Jeg liker begge navnene så det blir det samme for meg. Nå gleder jeg meg bare til begge to kommer hjem og jeg kan få kose meg med min lillebror. Vi fant på å sende dette til deg mor.
Hilsen Reidun og de andre i klassen min
Krabaten var altså meg.
Min mor har også skrevet om opplevelsen da min storesøster kom for å besøke meg første gang på Gjøvik sykehus, dagen etter jeg ble født:
Reidun kom med buss fra Lillehammer. Da hun kom inn på rommet mitt kastet hun seg rundt halsen min og gråt av glede
Nå har altså denne krabaten blitt like gammel (les: ung) som mora mi var da hun fikk meg: 42. For første gang i livet er jeg halvparten av hennes alder akkurat.
Jeg har aldri vært noe spesielt ivrig på å feire egne bursdager. Vel, annet enn som barn da.
Dagen i dag begynte med kaffe og barnelagd bløtkake på senga, gaver fra forventningsfulle og blide småtroll, og det vante stresset med å få levert her og der før jobb. Turdag i barnehage, Maihaugen på SFO. Matpakker pakket, kakao kokt og pølser rigget. Check!
Så nå er det dags for å tilbringe deler av bursdagen på jobb, med noe attåt kaffen. Så blir det vel nok en markering med ungene hjemme i kveldingen. Jeg har lagt inn bursdagsønske om at de skal prøve å minimere søskenkranglinga litt, samt høre på erfarne «fjellfolk» (les: far sin). Trur de syntes det var tidenes kjedeligste bursdagsønsker. Hva med «LOL Surprise»?
Gaven til meg sjøl blir at jeg skal sette på ei låt i kveldingen, når huset har sovnet. Jeg har ikke noen andre reelle alternativer enn å velge meg min all time favoritt-låt, nemlig Counting Crows’ «Round here» (rent bortsett fra at jeg antageligvis ikke kommer til å være opp veldig, veldig, veldig, veldig sent)
Round here she's always on my mind
Round here I got lots of time
Round here we're never sent to bed early
and nobody makes us wait
Round here we stay up very, very, very, very late.
Så får jeg benytte anledningen til å også gratulerer en av mine favorittskuespillere John Turturro, samt min absolutte favorittrreiseprogramlederfinne Ville Haapasalo - som begge også har bursdag i dag!