Da jeg var liten hadde jeg som gutter flest en sterk og lidenskapelig interesse for biler.
Småbiler, som jeg lagde veier til. Enten i sandkassa, på grusen eller i vårløsninga. Og store biler, som jeg tidlig lærte å kjenne igjen langs veien.
Jeg var ikke gamle karen da jeg hadde reist meg opp i en fullstappet buss på veg fra Gjøvik til Odnes, pekt ut på veien og ropt «bokle, bokle». Bobla var en tidlig favoritt.
Jeg fikk også interessen for å pugge hvor de ulike kjennemerkene var fra, samt skrive ned «bilnummer». Jeg har faktisk introdusert det å skrive «bilnummer» for eldstejenta når vi kjører bil, og hun har også ivrig notert.
Jeg vokste opp ikke langt fra det opprinnelige «brøttet» til Vazelina Bilopphøggers, og ofte stod jeg og speidet ned på alle bilvrakene der nede, som sirlig lå stablet flatklemte oppå hverandre.
Denne fascinasjonen manifisterte seg i at jeg ofte «panket sund» småbilene mine - for jeg ville jo så klart leke bilopphuggeri. Dette til mine foreldres store frustrasjon, da de nye matchbox-bilene ble hamret til det ugjenkjennelige like etter de var nyåpnet.
Bilkort var også umåtelig populært. Det var ytterst sjeldent at vi spilte kortspillet, men bilkortene var morsomme å ha som oppslagsverk.
I tillegg til den nevnte bobla, så hadde jeg en fascinasjon for biler med litt form og fasong. I dag ser stort sett bilene like ut, men da jeg vokste opp var det litt mer mangfold i design og utseende.
Fatterns gamle, røde Mazda 929 var ei perle.
Ellers likte jeg Citröen 2CV, VW hippiebusser, Fiat Ritmo, Ford Capri og ikke minst den tøffeste av de tøffeste; nemlig Lamborghini Countach - helst rød.
Jeg hadde en slik Lamborghini Countach lekebil som var rød. Den gikk aldri under hammeren - heldigvis - men i dag er den sporløst forsvunnet.
Lamborghini var den kuleste av alle sportsbiler. Dørene som kunne åpnes som vinger, var så klart ett av de største trekkplastrene for min del.
Lykken var stor da jeg ved hjelp av MovieBox oppdaget film- og videoutleie-kiosken som på midten av 80-tallet faktisk eksisterte på Bruflat, Reinsvoll.
En av filmene jeg leide var den legendariske bilfilmen «The Cannonball Run» (Needham, 1981), med Burt Reynolds, Jackie Chan og Farrah Fawcett i noen av rollene. Dette var en mer reindyrka bilfilm enn sin forgjenger «Smokey and the Bandit» (Needham, 1977).
Filmen er basert på et faktisk løp som gikk fra Connecticut, og helt over til Los Angeles. I filmen dukker det opp to damer som kjører en svart italiener - en Lamborghini Countach, og det gjorde inntrykk på en unggutt fra Toten. Bilen altså.
Den 28. april 1916 - for 104 år siden i dag - så kom lille Ferruccio til verden på landsbygda utenfor småbyen Renazzo Di Cento. Foreldrene var vindruedyrkere, og het Antonio og Evelina.
Ferruccio måtte hjelpe til på gården fra tidlig alder, men fikk ganske tidlig øynene opp for landbruksmaskiner, og -mekanikk i stedet for mer ordinære gårdsoppgaver. Han ble såpass interessert at han tok en mekanisk-teknisk utdannelse i Bologna før andre verdenskrig brøt ut.
Under krigens dager var Ferruccio utstasjonert på Rhodos, der han var satt til å reparere militærkjøretøy. På fritida begynte han å bygge om gamle militærkjøretøy til traktorer, og noen år etter andre verdenskrig startet den da 32-år gamle Ferruccio Lamborghini opp en traktorfabrikk i hjembyen.
Traktorene ble fort populære på det italienske markedet. Gunstige lånebetingelser for italienske bønder ble initiert av staten i 1950, og var med å øke salget av traktorer.
Lamborghini Trattori eksisterer den dag i dag, og produserer og selger fortsatt traktorer - men det var da Ferruccio i 1963 ekspanderte fabrikken sin til å også produsere biler, at merkenavnet ble kjent utenfor Italia.
Grunnen til at han konstruerte en luksusbil i utgangspunktet, skal ha vært at han i 1958 kjøpte en Ferrari, som han ikke var særlig fornøyd med. Han klaget til toppsjefen sjøl, Enzo Ferrari, som svarte med å overhøvle Ferruccio. Hevnen er søt, tenkte sistnevnte - og bestemte seg der og da for å konstruere en sportsbil som overgikk den klassiske Ferrarien både i form og innhold.
Den første modellen som ble solgt på det frie markedet var Lamborghini Miura, oppkalt etter en spansk oksetype spesialoppdrettet for tyrefekting.
Ferruccio var over snittet opptatt av tyrefekting, og det var da ingen tilfeldighet at Lamborghinis logo er en okse, og at den første modellen fikk det navnet det fikk.
Ferruccio var en bestemt mann, og tok selv ett tak i produksjonshallen for å få bilene slik han ønsket.
På 70-tallet slo finanskrisen til i Italia, og Ferruccio Lamborghini solgte fabrikken sin, trakk seg tilbake til sitt store gods La Fiorita, utenfor Perugia. Der levde han det gode liv helt til han døde av hjerteinfarkt i 1993. På sine eldre dager tok han opp igjen arven etter foreldrene, og produserte sin egen, eksklusive vin.
Lamborghini har fortsatt sin popularitet med nye eiere, og levert mange flotte modeller opp gjennom årene, fra den klassiske Countach og til de helst nyeste Aventador (også oppkalt etter en okse).
De har i tillegg laget verdens raskeste SUV, og i fjor kom deres første hybrid-bil på markedet - Sian.
De 63 utgavene ble bortbestilt like etter nyheten kom i fjor. At det produseres 63 utgaver er heller ingen tilfeldighet, siden det blir en hyllest til at bileventyret til Ferruccio Lamborghini startet i 1963.
I voksen alder har ikke bilinteressen min vært like stor som da jeg var liten, noe som vel har vist seg med bilparken min. Jeg må allikevel innrømme at jeg fortsatt snur meg etter fine og spesielle biler, og med bil er jeg så overfladisk at jeg ser på utseendet alene.
Lamborghini-bilene ser lekre ut, og jeg fikk rett og slett vann i munnen da jeg for noen år siden leste at Vegmuseet ved Hunderfossen skulle ha egen Lamborghini-utstilling, delvis initiert av Lamborghini-entusiast Harald Skjøldt (mannen bak blant annet Haralds gym i Oslo).
Der ble en rekke modeller stilt ut, deriblant Frank Sinatras gamle, oransje Miura, samt en splitter ny Aventador, utlånt av fabrikken i Sant'Agata Bolognese.
Jeg dro med unga dit flere ganger i løpet av den perioden utstillingen varte, og det var virkelig en opplevelse å se disse bilene med egne øyne.
Jeg har slått meg til ro med at jeg aldri blir Lamborghini-eier, hvis ikke jeg plutselig begynner å spille - og vinne - på Eurojackpot eller Viking-Lotto. En og annen dobbel eller plass-gevinst på Biri dekker neppe til en offisiell t-skjorte en gang.
Utstillingen på Vegmuseet er long gone for flere år siden nå, så eneste muligheten å se en Lamborghini, foruten på film, vil være å oppdage en langs veien. Hvis så skjer, så håper jeg eldstejenta sitter klar med penn og bok, og skriver opp «bilnummeret».
En annen morsom aktivitet med unger i bil er å la dem telle f.eks motorsykler, campingbiler eller biler i en bestemt farge. Da er også yngstejenta engasjert, og de følger ivrig med på det som kommer i mot.
Vi ender vel opp med å vente på Godot hvis vi skal telle Lamborghinier, så på neste tur får vi begynne med å telle blå biler. Forden er jo blå, så det passer jo bra.
En av gromlåtene fra 90-tallets alternative rock-bølge var nettopp «Counting Blue Cars» med California-bandet Dishwalla. Ei låt som blir det perfekte soundtracket for å telle blå biler på neste road trip - være seg Lamborghini, Mazda eller Ford!