Juuuuulaften!
Jeg må innrømme at jeg fortsatt blir 9 år gammel selv på julaften. Jeg løper ned trappa sammen med ungene, og lurer meg inn først for å tenne juletreet. Altså ikke sette treet i fyr og flammer, men skru på juletrebelysningen. Ingenting slår synet av et tent juletre i stua, når det er mørkt ute og mørkt ellers inne. Jeg husker øyeblikkene selv fra da jeg var liten, og kikket gjennom døra hjemme på Tandum, og så juletreet med lysene på og kanskje noen få pakker under.
Den gang var det ikke mer pakker rundt treet enn at vi fikk plass til å gå rundt og synge julesanger før kveldens pakkeåpning.
Akkurat den tradisjonen har vi nok firt litt på i nyere tid. Nå tar vi runden rundt med sang på lille julaften, for det er rett og slett ikke plass rundt juletreet på julaften. Ikke det mest politisk korrekte i vår tid, men jeg synes det er stas med en del pakker. Jeg kjøper ikke veldig dyre ting, og det blir ofte en lett blanding av ting med god nytteverdi, som man allerede gjerne måtte ha kjøpt, og selvfølgelig også noe i fra ønskelistene.
Men veien til gaveoppakkinga er lang. For lang, spør du ungene mine. For lang hadde du spurt meg da jeg var på ungene mine sin alder. Jeg lå ofte på alle fire foran juletreet og så på pakkene. Ventetiden var ulidelig, men jeg har i voksen alder adoptert denne ventetiden som noe magisk og nærmest hellig med hele dagen. Jo lenger man venter, jo mer spenning bygges det opp. Som med mange andre ting i livet, åpenbart.
Tradisjonene ligger tjukt på denne dagen, og ofte er det jo slik at man gjerne vil holde på kjære tradisjoner som man selv hadde som liten. Ja, som man selv egentlig har hatt i alle år. Det er vel en grunn for at jula anses som selve lakmus-testen i alle nye forhold. Ribbe eller pinnekjøtt? Hvordan organiseres gaveutdelingen? Her er det mange feller som ofte ender opp på familievernkontoret, og julen er vel også dessverre høytid for både skilsmisser og det som verre er.
I år slipper jeg visst høyst ufrivillig å tenke på det. De to plassene som var satt av ekstra ved bordet står tomme. Det blir derfor business as usual - same procedure as last year.
Unga mine har heldigvis lært seg å sette pris på tradisjonene som jeg har videreført - supplert med en ny tradisjon fra barnemor om julesokk:
På morgenen blir det så klart juleprogrammer på TV attåt åpning av julesokken. En tur ut for å ake litt gjør også ventetiden kortere. Tre nøtter til Askepott klokka 11 må så klart være på. Jeg trenger ikke se hele, men det å høre Knut Risans alle stemmer er nok for å sette stemningen. Ungene er moderat interessert i denne, noe jeg vel også var da jeg var 5 eller 9. Men det kommer med alderen.
Hjemme på Tandum gikk jeg ofte ut i gangen med jevne mellomrom, for noen ganger hadde nissen ubemerket sneket seg inn og lagt ei pakke i gangen. De gangene det lå ei pakke der, så tok jeg den med inn i stua, og la den under juletreet. Jeg har vært for dårlig på å videreføre denne tradisjon, men med mor mi i hus, så har det noen ganger også dukket opp noe i gangen her i løpet av dagen på julaften.
Etter Tre nøtter til Askepott så blir det enten lek ute, brettspill inne, samtidig som alt skal preppes for julemiddag.
Ribba settes inn på morgenkvisten. Den langstekes så klart. Dette er for så vidt også mot normalt i forhold til husholdningen hjemme på Tandum, men forskjellen er så markant bedre at dette også har blitt en ny tradisjon her i huset.
Resten kommer nærmest av seg selv, og klokka 15 er det klart for Kalle Anka på svensk TV. Det har vært den store TV-begivenheten på julaften i alle år for min del, og må på hvert år også i voksen alder. Det å høre Bengt Feldreich synge «Ser du stjärnan i det blå» er min Sølvguttene, og jeg tror ungene også har begynt å like denne, kanskje litt rare, tradisjonen med svenskspråklig Disney-tegnefilmkavalkade.
Deretter blir det etter en stund julemiddag med alt det klassiske.
Kanskje først etter at nissen har avlagt et besøk, hvis han eller hun har tid i programmet sitt. Det er jo så mange hus som skal besøkes! Den ene dagen i året potetene skrelles før servering er i dag. Og det skal så klart danderes med kruspersille over potetene, som i år kommer kortreist fra Tromsnes gård.
En tradisjon jeg hatet som liten, men som jeg også har tatt med videre i livet, er at oppvasken selvfølgelig skal tas etter middag - og før pakkene åpnes. Kjøkkenet skal være rent og blåst.
Så begynner endelig moroa over alle moroer. Saks og pappeske tas frem, slik at vi har noe å ha papiret i. Det var et rituale i 1989 akkurat som det er 30 år senere - og pakkeutdelingen foregår selvfølgelig med andakt. På den måten at yngste begynner å trekke. Ikke lov å lese på lappen på forhånd. Det leses fra lappen, og alle skal i ro og mak se på at den som får pakken pakker opp. Jeg har aldri skjønt meg på opplegget noen har med å kaste pakkene parallelt ut til folket, og åpne parallelt i hui og hast. Jo lenger dette drar ut, jo artigere - og magisk!
Ungene synes dette har blitt den mest naturlige ting i livet, og har aldri stilt spørsmål eller mast på andre metoder. Kaffe og julekaker må også lures inn i programmet her, som et lite intermezzo.
Krumkakene tar kvelden med videre helt uti natten - til ungene til slutt sovner fornøyde, og far til slutt sitter igjen alene nede og slukker lysene. Ett år til neste gang!
Dagens låt burde i anledning dagen vært signert Bengt Feldreich, men den finnes ikke på moderne strømmetjenester. Derfor blir det originalen fra Disney her i dag.
Vær snille, rause, takknemlige og edrue - så er mye gjort. Gode minner for den neste generasjonen bygges av oss foreldre - og historien er dessverre full av både voksne og barn som assosierer jula med negative opplevelser, og helst skulle sett at den gikk over før den hadde begynt.
Ikke på min vakt!
Fra alle oss, til alle dere; en riktig god jul!