(fra 2019)
Fotballhymnen «You’ll never walk alone» figurerte første gang i musikalen «Carousel», og premieren var på Majestic Theatre i New York City den 19. april 1945.
Duoen bak låta og resten av låtene til denne musikalen var Richard Rodgers (musikk) og Oscar Hammerstein II (tekst).
De møttes og jobbet sammen for første gang to år tidligere, på musikalen «Oklahoma!». Dette ble startskuddet på en lang og betydningsfull karriere, og komponist Rodgers ble den første som rasket med seg både en Emmy, en Tony, en Oscar og en Grammy.
Oscar-statuetten fikk Rodgers for sangen «It might as well be spring» til filmen «State Fair» i 1945. Musikalen «Oklahoma!» ble adaptert til filmlerretet i 1955, men ingen av hans sanger ble nominert til Oscar da.
I kategorien for beste original-scoring vant filmmusikken av Robert Bennett derimot Oscar det året. Oscar for beste orginalscore har blitt delt ut siden 1934, og stort sett er det klassisk filmmusikk som har nådd opp i den sjangeren.
De to komponistene som har vært nominert flest ganger, er Alfred Newman (1900-1970) og John Williams (1932-) - med henholdsvis 43 og 46 nominasjoner. Det er intet mindre enn imponerende.
Newman har vunnet 9 ganger, mens Williams har vunnet 5. Kun en komponist har en 100 prosent rekord i forhold til antall nominasjoner og seire, og det var til alt overmål med en atypisk stilform.
Gustavo Santaolalla ble nominert for henholdsvis Brokeback Mountain (2005) og Babel (2006), og vant statuetten begge gangene.
Musikken skilte seg fra klassisk filmscoring ved at det stort sett var et komplett fravær av den klassiske, den episke og den symfoniorkester-baserte filmmusikkomposisjonen.
Den tidligere rockeartisten fra Argentina fant sin greie med enkel gitar, og andre strengeinstrumenter - som oud, ronroco og charango.
Da jeg i 2008 skulle skrive bacheloroppgave i «visuell kultur, film og fjernsyn» ved Høgskolen i Lillehammer, så endte jeg med å skrive en analyse av nettopp Santaolallas filmmusikk og måten denne skilte seg ut fra annen Oscar-vinnende filmmusikk. «Stillhet mellom toner» kalte jeg oppgaven, og ett av Santaolallas varemerker er nettopp minimalistisk og enkel musikk, ofte med enslige instrumenter i lydbildet.
Som filmviter Royal Brown skrev i «The Oxford History of World Cinema», så «er enslige instrumenter med på å understreke den psykologiske og eksistensielle ensomheten til hovedpersonen(e)» - og dette, sammen med klassiske ledetemaer, variasjoner og bearbeidelser rundt samme tema, er med på å gjøre Santaolallas musikk til noe helt spesielt, og gir scenene en helt annen dimensjon enn hvis det hadde vært kølet på med bred pensel.
En slik stillhet mellom toner passer fint på langfredag, som i følge historien var forbundet med stillhet og faste. Mange lot seg piske og pines på langfredag, og det var i kristne kretser tradisjon for å gjøre ekstra hardt og tungt arbeid, samt å spise ussel og dårlig mat - for å pine seg selv på samme måte Jesus visst nok i følge sagnet hadde pint seg for menneskene.
Hvis noen en gang lager en påkostet spillefilm om en av de mest omdiskuterte hendelsene og figurene i alle verdens historiebøker, så ville Gustavo Santaolalla være det perfekte valget til å score den!
Melodien «Iguazu», etter ett av syd-amerikas flotteste fossefall, har vært med Santaolalla siden utgivelsen «Ronroco» (1998), og har figurert i flere filmer. Her med en litt annen intro tilpasset en sterk montasje fra filmen «Babel» (Inarritu, 2006)