For 36 år siden var jeg sammen med mora mi på besøk hos hennes venninne Synnøve i Nordlysvegen. Jeg har vel nevnt henne, bobla og mine første erindringer av Oslo her tidligere. I dag for 36 år siden ramlet vi innom det som min mor minnes som at var «verdens største loppemarked».
Det var i Jordal Amfi, og hele hallen husker jeg så enormt diger ut for en gutt som bare hadde vært i gymsalen på Bøverbru barneskole. Muttern har elsket loppemarkeder og bruktmarkeder så lenge jeg kan huske, så det var ikke så rart at vi havnet der.
Og sannelig har ikke sønnen hennes arvet den samme interessen. Det kiler litt hver gang jeg kjører forbi et skilt eller ser en annonse om et loppemarked eller en brukthandel.
Min ilddåp var altså på Jordal Amfi den 24. juli 1984. Mitt eneste kjøp var en vaskekte Wilson basketball. Jeg og Tom Hanks, mæssom. Basketballen ble med hjem igjen til Toten, men ble dessverre alt for lite brukt. Det var vel det at det var litt eksotisk der og da. Ikke hadde vi kurv hjemme, og ikke var det aktuelt å kjøpe det. Dessuten var det fotball for alle pengene, så et eller annet sted langs barndommens vei ble den basketballen bare borte. Men minnet om den lever i beste velgående.
Muttern var i sin tid engasjert i Nyhagen sanitetsforening på Sivesind- og Heksumhøgda. Navnet hadde de tatt fra gamle Nyhagen skole, nå mer boltreplassen til Ronnie Le Tekrø. I tillegg til å drive med basarer og salg av maiblomster og fastelavnris, så arrangerte de loppemarkeder en gang i året på gamle bedehuset nede i Bøverbru sentrum. Der hang jeg allerede fra barnsben av i rompa på muttern, og syntes det var spennende med alle gamle og brukte tingene som kom inn.
Veien derfra gikk via auksjoner. Som barn hadde jeg allerede rukket å by på mange ting på diverse gårdsauksjoner rundt på Toten. Muttern eller fattern måtte stort sett bare signaliser at budene ikke var reelle, men en og annen ting fikk jeg også lov til å få tilslaget på - og ble med hjem, sammen med alt mulig annet rart.
En gang på Bøverbru barneskole, da jeg var en del eldre, vant jeg budet på et maleri til 50 øre. Auksjonarius var Knut Th Gleditsch, som uttalte; «solgt til denne pengesterke karen her», da jeg gikk opp for å hente verket.
Opp gjennom årene har jeg stort sett ramlet innom de bruktsjappene og markedene jeg har kommet over, hvis jeg har hatt tid og anledning. Spesielt stas har jeg alltid syntes at buler med brukt musikk har vært, og ei sjappe som Råkk n Rålls i Oslo har vært en av favorittene.
Der handlet jeg spesielt mange plater i 1998, da jeg store deler av året bodde på Huseby i Oslo. Muttern dro loppene i blodet så langt at hun i godt voksen alder begynte som frivillig på Ting og Tøy på Raufoss, og nå har tredje generasjon også fått lopper i blodet.
De elsker å være med bestemor «på jobb». Sortere, finne ting i esker, og lete etter skatter i butikken. Jeg bruker også å gladelig kunne bruke litt tid der, spesielt i avdelingen for bøker, plater og malerier. Med internett så kom også muligheten til å handle brukt og finne skatter. I Norge begynte det vel med QXL. Deretter ble det eBay. Så til slutt Finn. Da Kurt Nilsen vant World Idol gjorde jeg butikk på å kjøpe EPen fra hans første band Fenrik Lane, og selge disse videre på eBay. Rekorden satte jeg da en kjøper fra San Diego vel betalte nærmere tusen norske kroner for plata.
Med dyrere porto ble slik hobbykremming ikke lenger så aktuelt, så nå holder jeg meg stort sett til å se - men ikke kjøpe. I Danmark traff vi på en bruktbutikk da vi dro inn til Køge den ene dagen, og både far og begge ungene likte godt å gå rundt og kikke i butikken.
I Sverige var det «Loppis»-skilt for hver 500. meter, men stort sett er det i disse låvene mye av det samme, gamle gårdsskrotet - så vi var aldri innom en sånn i sommer. Jeg har ikke handlet noe godt brukt i dag, men kvelden har blitt brukt godt - om ikke annet.
Kveldens låt kommer ikke fra Kurt’n eller Fenrik Lane, men et av bandene og låtene jeg oppdaget på en av mine turer til Råkk n Rålls i 1998.
Stort sett kjøpte jeg musikken uhørt, etter å ha lest og studert platecoveret. Magiske oppdagelser, og stor spenning da jeg kom opp igjen i Gardeleiren, satte CDn inn i den gamle discmanen, stappet ørepluggene inn i øra, og trykte play!
Bandet 3 Lb Thrill startet på 80-tallet som Uncle Green, og var da første bandet som kommende stjerneprodusent Brendan O’Brien produserte. De byttet navn på tidlig 90-tallet for å prøve å oppnå mer kommersiell suksess, men det ble med forsøket. Etter et lite comeback i 2011 forsvant bandet omtrent like fort som de kom, men plata «Vultures»,som jeg plukket opp på Råkk n Rålls, hadde et par skikkelige 90-talls godbiter.