August, da var du her igjen.
Måneden da sommeren går inn i sin siste fase, og høsten nærmer seg med tunge skritt. Måneden da skole, barnehage og fritidsaktiviteter starter opp igjen for fullt.
Måneden da alle nye fjernsynsprogrammer atter en gang skal prøve å få det til å velge akkurat den kanalen.
Måneden som jeg har skrevet sanger om.
Måneden med det fineste navnet. Måneden som forteller oss at juli er slutt. Nå er det august. Og alt som kommer etter.
Min favorittplate har jeg spilt låter fra før i år, og det er jo og blir «August an Everything After» (1993) med Counting Crows.
De også så på august som et skifte. Hvorfor denne tittelen er ikke så godt å si. Kanskje følte vokalist og frontfigur Adam Duritz på litt av det samme som jeg nevnte over? Eller kanskje var dette bare en spesiell måned for ham, siden han selv er født 1. august - og fyller 56 år i dag.
Duritz ble født i storbyen Baltimore i Maryland, den første dagen i august det herrens - eller kvinnens - år 1964. Som sønn av legeforeldre, så flyttet familien mye omkring i USA - og Duritz vokste opp litt over alt. Da han var tre år gammel flyttet de fra Baltimore, kjent som bakteppet i HBO sin fantastiske serie «The Wire», via Boston og Texas, og endte tilslutt opp i California - der familien bosatte seg i Berkeley. Der var i California han også traff på David Bryson, og begynte å spille musikk på utesteder rundt om i Berkeley og San Francisco.
Flere ble med, og i 1993 var Counting Crows en realitet. De fanget umiddelbart interessen til plateselskapene, og senere samme år kom debutplata, som nevnt over, ut, på Geffen Records.
I Norge har vel ikke Counting Crows nådd ut til de store massene, men i USA på 90-tallet var det dette som var den populære musikken bland både skoleungdom og voksne.
Sjangerne fikk også derfor rare navn som college rock og adult alternative. Counting Crows var et sted der i midten. Noen kalte deres musikk for «hippie inspired roots rock», og poster boy ble vokalist Adam Duritz, med sine gjenkjennelige store dreadlocks og såre, nærmest ynkende stemme.
Duritz, som var av russisk-jødisk bakgrunn, ble for meg umiddelbart et slags musikalsk ikon, allerede fra første gang jeg hørte stemmen hans, ved en lyttedisk på Bennis på gamle City kjøpesenter på Gjøvik.
Jeg ble så besatt som en heterofil gutt kunne bli av en annen mann. Ikke bare av stemmen, men av hele stilen. Av musikken. Av tekstene. Av formidlingen. Formidlingsevnen var noe helt for seg selv, som jeg aldri hadde hørt maken til før. En periode på 90-tallet så ville jeg vel gjerne bli Adam Duritz. Jeg ville synge slik, skrive slike tekster, og forsyne meg også ha slike tøffe dreadlocks. Og jeg var ikke alene.
Jeg skjønte utover på 90-tallet at Counting Crows var enormt store blant folk på min alder og litt eldre i USA. Til og med så store at de ble referert i artig, amerikanske indie filmer. Som i den glitrende bra filmen «If Lucy Fell» (Schaeffer, 1996), der Ben Stillers karakter Bwick Elias - med dreads - av Joe (Eric Schaeffer) blir omtalt som «That Counting Crows-headed guy».
Musikalsk så begynte vel kråkene på topp, men de tre neste oppfølgerne synes jeg også holder seg bra. De senere årene har det imidlertid vært litt mer trått. Bandet ga aldri ut mye musikk. I starten var frekvensen mellom hvert nye studioalbum hele tre år. Den siste utgivelsen var ikke all verden, men det er lov å håpe at de finner igjen sitt gamle selv igjen.
Adam Duritz på sin side gikk fra å bli allemannseie, og så populær at han endte opp med å date 2/3 av de kvinnelige skuespillerne fra serien Friends - dog ikke samtidig - til å gå på en skikkelig smell. For en ti års tid siden var han inn og ut av psykiatrisk en periode, og han har alltid vært åpen om sine mentale utfordringer.
I dag fyller denne karen altså 56 år. Hvor går nå veien videre for Duritz og Counting Crows? Counting Crows turnerer fortsatt deler av året, men har nok satt på brekket litt i forhold til det omfanget de har holdt på tidligere. Noe nytt album vet jeg ikke om er på trappene, men det er heller ikke så farlig. Jeg trives godt med å plukke frem de eldste. Når sant skal sies, og jeg tenker meg godt om, så er jammen meg andreplate «Recovering the Satelittes» (1996) minst like god som debuten. I går hørte jeg på hele igjen for første gang på ei god stund, og koste meg glugg attåt jobb. Melodiene, tekstene, stemningene, musikken. Du verden, så bra det er!
Så hva passer bedre enn å starte august måned med tittelsporet fra deres andre album. God fornøyelse.