Mandag den 6. august 1945 var hovedstadens dagsaviser fulle av bilder av badende folk. I Norge var det en stor hetebølge, og folk løp mann av huse for å finne seg et vann de kunne bade og avkjøle seg i.
Samme dag, på andre siden av verden, takser et B-29 fly ut på den lille flystripa på øya Tinian, tilhørende øygruppa Nord-Marianene i Stillehavet.
Bak spakene sitter den 30-år gamle Oberst Paul Tibbets. Han hadde drømt om å fly helt siden han var guttunge, og bestemte seg som 12-åring, da han fikk være med opp i et småfly på et evenement i Florida, at han skulle verve seg i luftforsvaret bare han ble gammel nok.
Nå hadde han fått oppgaven med å slippe verdens første atombombe brukt i en skarp og reell situasjon.
Flyet hadde for anledningen fått navnet «Enola Gay»; fornavnet til Paul Tibbets’ mor. Bomba som lå lagret i rommet under flyet hadde fått navnet «Little Boy». Med 12 kilos overvekt var det bare på hekta at flyet klarte å lette på den korte rullebanen ute i Stillehavet, men det kom seg på vingene.
I den japanske byen Hiroshima ante folk fred og ingen fare, vel utenom at landet så klart var i krig, og det var en spent militær tilstand.
Seks timer senere flyr Tibbets, sammen med sin besetning på 12, bestående av en co-pilot og en del våpenteknikere og assistenter, inn over Hiroshima. Den eneste som vet at bomba i lasterommet er en vaskekte atombombe, fremstilt av over 60 kilo med uran, er faktisk den ene våpenteknikeren.
Like før de skal slippe den ordentlige bomba, så slipper våpenteknikeren en annen bombe: vi skal slippe ei atombombe! Alle får beskjed om at alt de sier blir tatt opp på tape, så her er det bare å stålsette seg, og gjøre jobben sin. Bomba slippes, og Tibbet manøvrere flyet unna. 600 meter over bakken utløses detonatoren, og et voldsom lysglimt kan skimtes under dem.
80,000 mennesker mister livet momentant, og bomba setter fyr på alt i en radius på flere kilometer fra treffpunktet, som var ei bru i Hiroshima, ikke langt unna der hvor 40,000 soldater befant seg, på en stor militærbase.
Hjemme i USA kunngjorde President Truman på eteren, at USA nå hadde sluppet ei atombombe over Japan, og at han regnet med at krigen snart var over. Han sa ingenting om hvor mange sivile som faktisk døde.
Japan fikk tre dager på seg til å overgi seg, noe de ikke gjorde - og førte til at amerikanerne tre dager senere sendte atombombe nummer to over byen Nagasaki. Da skjønte japanerne at nok var nok, og overga seg.
Amerikanerne slapp disse bombene visst nok for å redde flest mulig amerikanske soldater, som lenge hadde slitt og vært i undertall mot de japanske.
I lys av dagens situasjon i USA, med en løs kanon av en forretningsmann sittende i det ovale rom, så skulle det ikke forundre meg om noe slikt var nærmere enn vi aner i tid igjen.
Våpenindustrien har gjennom årene hatt et digert sugerør inn i Washington DC, på lik linje med olje- og for så vidt bilbransjen opp gjennom. Hentyder du til en amerikaner at våpen burde forbys, så himler de fleste med øynene og henviser til sin kjære grunnlov på flere hundre år. Trist, men sant.
Når det i dag er 75 år siden Hiroshima-bomba, så får verden bare krysse fingra for at Trumpen holder fingrene av fatet og den røde telefonen, før han kjører enda mer på dørken «over there».
Aftenbladet kunne dagen etter bringe nyheten om at en atombombe var sluppet over Japan, men det stod ingen verdens ting om hverken skader eller fataliteter. Overskriften var i stedet: «Fullstendig revolusjonering av det industrielle liv? - President Truman gir sensasjonelle opplysninger».
Hvordan hadde nyhetsbildet vært hvis internett, sosiale medier og alle mulige andre kanaler hadde eksistert da?
Dagens låt i anledning dagen, der vi minnes alle som brutalt ble tatt på senga og gikk ut av tiden, som følge av atombomben i 1945, er signert et britisk folk-band som heter Old Coyote Club.
Bandet kommer fra Norfolk, området der både Knugens besteforeldre og far holdt til før de kom til Norge, og ikke minst boltreplassen for påskekrimfavoritt Adam Dalgliesh.