På de vidåpne prærieslettene nord i Montana, for godt og vel 2000 år siden, var en gruppe indianere (ja, jeg vet begrepet i dag er politisk ukorrekt å bruke) på jakt.
Målet for selve jakten var den enorme bisonen. Dyret har i alle år vært en av de viktigste kildene til både mat og skinn opp gjennom historiene for alle urfolk i Nord-Amerika, og for Besant-Sonota folket var det intet unntak.
Til forskjell fra urfolket litt lengre sydvest i staten, Avonlea-folket, så hadde ikke Besant-Sonota-folket tatt i bruk jakt-redskaper som pil og bue eller kastespyd (atlatl), men jaget heller den store bisonen i flokk.
Dette urfolket kjente både naturen og bisonens adferd, og brukte sin kunnskap til å jage flokker på opptil flere hundre dyr mot naturlige stup eller klipper, slik at dyrene styrtet i døden.
Denne jakten krevde ofte månedsvis med planlegging, og de bygde gjerder av stein, som snevret seg inn mot stupet, og som skulle være med på å sluse dyrene mot de evige jaktmarker.
Det var stort sett alle menn til pumpene på denne jakta. Ofte kledde en person seg ut med skinnfeller for å imitere en bison, og på den måten prøve å lede lederbisonen mot slusen, og stupet.
Langs steingjerdene, eller slusen om du vil, stod mange av mennene som var med og viftet med skinnfeller for å skremme opp flokken mest mulig.
Da flokken bar utfor stupet, så hadde kvinnene samlet seg i nærheten av nedslagsfeltet. De fikk jobben med å slakte de store dyrene, og preservere alt.
En del av disse områdene ble ikke oppdaget før langt ut på 1900-tallet. Amerikanske arkeologer stod for funnene, og en av disse plassene har faktisk kommet på UNESCOs verdensarvliste.
Bison-stupet Wahkpa Chu’gn («Too close for comfort») utenfor den lille byen Havre i Montana ble oppdaget av arkeologer i 1962. De fant tusenvis av beinrester, og i dag er det bygget opp et fint museum like ved, der man kan få lære og se mer om denne delen av amerikansk historie.
Året etter at denne dette «bison-stupet» ble oppdaget, den 10. mars 1963, så kom det en gutt til verden i Havre som skulle få navnet Jeffrey Allen.
Etter noen år i Havre flyttet familien til den enda mindre byen Big Sandy, en snau times tur sydvest for Havre, fortsatt i Montana, med snaut 600 fastboende.
Der fattet den unge gutten straks interesse for både musikk og sport. Ved siden av å spille basket, amerikansk fotball og stå på skateboard, så var det bassgitar som ble instrumentet. I tillegg var han tidlig interessert i tegning og grafisk design.
Etter high school begynte begynte han på grafisk design-utdanning på universitetet i Montana, men sluttet da universitetet bestemte seg for å legge ned hele grafisk design-studiet.
Jeff pakket snippsekken i 1983 og flyttet vestover, der han tok seg jobb på en kafé i Seattle, mens han frekventerte byens musikklubber.
Seattle på 80-tallet var arnestedet for rockemusikken som senere skulle bli omtalt som grunge.
Jeff startet i bandet Deranged Diction, før han var med og starte bandet Green River, som av mange regnes som det første bandet i grunge-sjangeren.
Siden gikk det kast i kast, og sammen med kompisen Stone Gossard fra Green River startet de legendariske band innenfor sin sjanger; Mother Love Bone og Temple of the Dog. Sistnevnte hadde Chris Cornell på vokal, men da han startet bandet Soundgarden
I 1990 startet de tre gjenværende gutts fra Temple of the Dog bandet Mookie Blaylock, med vokalist Eddie Vedder, som hadde vært med Cornell og sunget på «Hunger Strike» med TOFD. Da bandet fikk platekontrakt måtte de bytte navn, og tok navnet Pearl Jam.
En eller annen gang på tidlig 2000-tallet så jeg Pearl Jam live i Oslo Spektrum, og selv om jeg ikke er blodfan av hele katalogen, så har bandet noen av de absolutte flotteste låtene jeg vet om.
Jeff Ament har skrevet mange av de flotteste, som «Jeremy» og «Nothingman», ved siden av å også være bas for grafisk design når det gjaldt albumcover og art work generelt.