Her om dagen skrev jeg om hendelsene i 1941, da det tyske slagskipet Bismarck senket de allierte sitt skip HMS Hood, i stredet mellom Grønland og Island.
Bismarck hadde selv fått en del treff, og lakk olje. Bekymret over tingenes tilstand bestemte admiral Günther Lütjens at de måtte prøve å komme seg til land. De peilet seg inn på havnebyen Brest i det tyskokkuperte Frankrike.
De allierte var allerede på jakt etter skipet, og luftvåpenet var sendt på vingene med alt de hadde for å prøve å oppdrive skipet i Nordsjøen.
I den engelske kanalen ble skipet etter hvert lokalisert, og forsøkt torpedert av britiske torpedofly. Dette satte ut styringsmekanismene på tyskernes flaggskip, og da de i tillegg ble innhentet av fire britiske krigsskip - så var det game over for det tyske skipet.
På kysten et stykke utenfor Brest ble skipet i følge historien truffet av over 300 granater og flere torpedoer - og på formiddagen den 27. mai 1941 sank skipet til bunns. Over 2000 tyske soldater og mannskap omkom, mens 125 menn overlevde ved å hoppe på havet.
Men sank skipet som følge av britenes skyts?
Tyskerne som overlevde hevdet hardnakket ar tyskerne selv hadde dratt ut bunnpluggen, og senket seg selv. Det var slik de gjorde når alt håp var ute. Akkurat som Terboven i bunkersen på Skaugum noen år senere.
Denne historien kjøpte aldri hverken de allierte eller historiebøkene, men da skipsvraket ble oppdaget på nesten 5000 meters dyp i 1989, så viste undersøkelser at det ikke fantes torpedohull.
I kampens hete var det kanskje ikke lett å se hverandre som mennesker, men bare som brikker i et krigsspill. De menige gjorde imidlertid bare jobben sin på begge sider, og det ble derfor naturlig at engelskmennene også tok hånd om, og reddet, tyskere de fant på havet.
En av disse var Heinz Steeg, født den 14. desember 1915 i Köningsberg i Preussen (nå Kaliningrad, Russland).
Steeg ble dratt opp i det britiske skipet Devonshire av soldaten Harry Cuffling fra Isle of Wight.
I 2001 møttes disse ti igjen etter 60 år, og det ble et tårevått gjensyn. Ingen bar noe nag til den andre hverken da eller ombord på Devonshire i ‘41. «De var jo bare gutter som oss», uttalte Cuffling den gangen, «så naturligvis hjalp vi dem».
Steeg var en av svært få overlevde som faktisk kunne engelsk, og han fikk jobben med å oversette og være tolk ombord på Devonshire.
Steeg døde i november 2004, som en av de siste overlevende fra senkingen av Bismarck.
Dagens låt kommer fra noen, som ikke har noe med hverken tyskere eller briter å gjøre. Vi skal til Telemark, og selveste Odd Nordstoga.
Ordsmeden fra Vinje gikk rett hjem hos meg med sin første soloplate «Luring» (2004), og har levert noen av de flotteste låtene som er skrevet på norsk.
For fem år siden i dag entret han scena på Rockefeller i Oslo, med en helakustisk konsert - til stormende jubel.
I anledning jubileet og 78-årsdagen for senkingen av Bismarck, så får Odd slippe til med kanskje hans aller flotteste låt - «Orda du gav meg». Teksten er skrevet av Stein Versto, som også er fra Vinje.
Låta brukte jeg i en film jeg lagde fra mora mi sitt 70-års lag i 2005, og med denne går det også ut en hilsen til den spreke, tøffe 85-åringen, som ufrivillig måtte se sønnen poste et bilde av henne på sosiale medier her om dagen.
Orda du gav meg var vinter og snø
Sommar og blomar, min vin og mitt brød
Orda eg fekk, dei vil alltid stå
Og dette er songen eg fester dei på
Det her er min song
Dette er songen
Dette er songen eg fester dei på
Du stod ein gong her på trappa hjå meg
Du stod her på trappa å smilte til meg
Mitt rom blei bustaden for dine steg
Frå den gongen på trappa du smilte til meg
Slik fekk eg orda av rørsle og ro
Orda er alt
eg kan halde kring no