En av mine mange favorittfilmer er Atom Egoyan (1960-) sin «The Sweet Hereafter» fra 1997. Filmen, som hadde premiere på Cannes-festivalen i mai 1997, er basert på en roman skrevet av Russell Banks (1940-), og historien var inspirert av en grusom hendelse som fant sted utenfor byen Alton, Texas, i 1989 - der en skolebuss kolliderte med en varebil, og 21 skoleunger omkom.
Ulykken fikk mange rettslige etterspill, og det er også dette som dannet bakteppet for historien i den ellers oppdiktede romanen og filmen.
I filmen er historien lagt til en liten småby i Canada, mens i Banks sin bok foregikk handlinga upstate New York. Egoyan valgte forøvrig å legge handlinga til Canada for å få canadisk finansiering.
Hvordan reagerer et lite samfunn på en slik voldsom ulykke, der så og si alle på en eller annen måte er involvert? Hvordan reagerer menneskene på hverandre, og ikke minst hva bobler opp til overflaten når en helt fremmed advokat kommer for å få de pårørende til å gå til rettslig erstatningssak?
I filmen dukker andre tragiske familieforhold opp i kjølevannet av at advokaten (spilt av Ian Holm) kommer for å snakke med både overlevende og pårørende. Filmen var Holm (1931-) sin første hovedrolle i en alder av 66, og satte fart på en lang skuespillerkarriere i kulissene, som kulminerte med den store rollen som Bilbo Baggins i Ringnes Herre-filmene noen år senere.
I de andre hovedrollene i filmen finner vi den 15-år gamle jenta Nicole (Sarah Polley (1979-), som jeg husker godt som den lille jenta i seien «Veien til Avonlea», som NRK sendte i romjula tidlig på 90-tallet), som var en av få overlevende etter ulykka, og den middelaldrende bussjåføren Dolores (Gabrielle Rose (1954-)).
Spørsmålet om skyld, skjeletter i skapet og menneskers bearbeiding av en stor tragedie er temaer som går igjen. Og hvordan blir egentlig en utenbys advokat møtt? Ønsker han alle vel, eller er han ute etter å tjene penger på tragedien for sin egen del? Har han selv skjeletter i skapet?
Som dere skjønner er ikke dette en feel-good film, men et relativt mørkt og saktegående drama, som krever litt av den som ser på. Filmen ble derav ingen kommersiell suksess, men rasket med seg en rekke priser og ble svært godt mottatt av kritikere verden over. Den stakk også av med den gjeveste prisen i Cannes i 1997.
Filmen har gått flere ganger på norsk fjernsyn, og er en av relativt få filmer jeg fortsatt har både på VHS og DVD. Ei som garantert både hadde lest boka og sett filmen da den kom, var alt-country artisten Jesse Sykes (1967-).
Jesse, født Solomon til etternavn, vokste opp i en liten by upstate New York, Mount Kisco, som like gjerne kunne vært som byen der historien i boka foregikk.
Hun fikk interesse for musikk i ung alder, og hennes store helter var Lynyrd Skynyrd. Inspirert av dem lærte hun seg å spille gitar allerede som 12-åring, og la den aldri fra seg igjen.
I 1990 flyttet hun vestover til Seattle ikke langt sør fra der handlingen i filmen er lagt til. Der startet hun bandet Hominy med sin daværende kjæreste og senere ektemann Jim Sykes.
Etter at hun både forlot sitt første band og ektemann, så møtte hun Phil Wandscher i 1998. Wandscher hadde nettopp fått fyken i alt-country bandet Whiskeytown, der han hadde ligget i nærmest evig konflikt med den andre brusehanen Ryan Adams.
Sykes, som av en eller annen grunn bevarte sin eks-manns etternavn, og Wandscher ble både kjærester og musikalske partnere, og tok bandnavnet etter Egoyans glimrende drama fra året før: Jesse Sykes and The Sweet Hereafter.
Fire år senere, den 28. mai 2002, for 18 år siden i dag, ga de ut sitt debutalbum «Reckless Burning».
Bandets fjerde og siste studioalbum kom ut i 2011, men har fortsatt å spille sammen live fra tid til annen.
For å korte ned ventetiden på noe nytt (eller Godot), så henter jeg frem en av favorittene fra den flotte debutplata «Reckless Burning» - som i dag som nevnt fyller 18 år.