I 1983 var det duket for filmpremiere på ungdomshuset i Dyrøyhamn på Dyrøy, ei øy rett syd for Senja i Troms kommune.
Pinnesolene ble sirlig satt frem i hovedrommet, mens filmframviseren provisorisk ble plassert på kjøkkenet.
Filmen var «Søsken på Guds jord», regissert av finnmarking Laila Mikkelsen. Manuset var skrevet av Dyrøyværingen Arvid Hanssen, og var en adaptasjon av hans roman med samme navn.
Grunnen til at filmpremieren ble lagt til Dyrøy var at store deler av filmen ble innspilt på øya. Da filmen var blitt vist første gang for publikum, så var det en stolt gjeng som steg ut av ungdomshuset i midnattssola.
En av kinogjengerne ble intervjuet av NRK rett etter visningen, og spurt om lokalbefolkningen også tok litt av æren for filmen.
«Æra tar vi selvfølgelig ikkje, for vi e jo ikkje med på lerretet - men æ fikk nu ein Steinbit med, som æ fiske te dem, og som vart med - og det va nu artig»
Hovedrolla, som den foreldreløse ungjenta Margit, ble spilt av den 14-år gamle amatøren og skuespillerdebutanten Anneli Marian Drecker fra Tromsø.
Drecker hadde norsk mor og, som navnet kanskje hentyder, tysk far. Faren Peter kom til Norge fra Bielefeld i 1960, og begynte som gymlærer på daværende Tromsø gymnas (nå Kongsbakken videregående). Volleyball var spesialfeltet til Drecker, og han var med og stiftet Tromsøs første volleyballag på 70-tallet.
Faktisk gjorde han det så skarpt at han også ble engasjert av fotballaget i byen. Han trente TIL noen år på 70-tallet, og var nære ved å rykke opp til daværende øverste nivå.
Etter hvert tok han seg jobb ved øyeavdelingen på Regionssykehuset, før han i 1992 startet opp som optiker (Drecker Optikk) sammen med sønnen Per Arne. Faren døde av kreft i 2017. Dattera Anneli ønsket gjerne å fortsette som skuespiller etter «Søsken på Guds jord», men parallelt med det var hun også veldig opptatt av musikk.
I løpet av innspillingen på Dyrøy fikk hun en kassett med «Roxy Music» (bandet til Bryan Ferry, en av de som har spilt på Dalhalla utenfor Rättvik), og dette la litt av grunnlaget for den musikken hun selv skulle både like å høre på, men og lage selv opp igjennom livet.
På en konsert på Ungdommens hus i Tromsø, jula 1985, stod hun på scena og sang ei låt hu hadde skrevet selv. «Oyster».
I salen stod Nils Johansen og Geir Jenssen, og etter konserten var de så fornøyd at de ønsket henne til å prøvesynge på en kassett de hadde med instrumentalmusikk. Også det gikk rett hjem, og plutselig var trioen Bel Canto etablert.
Det store gjennombruddet fikk bandet først i 1992. Da hadde Geir Jenssen nettopp forlatt bandet etter en disputt, og Bel Canto fortsatt som duo.
Gjennombruddslåta var «Shimmering, Warm and Bright» fra plata med samme navn, og som også vant Spellemannsprisen for beste popalbum i 1992. Totalt ga Bel Canto i perioden 1987-2003 ut seks studioalbum og ei samleplate. De ble aldri så store som de kanskje håpet på, selv om de fikk turnere i Europa og spille på mange av de store festivalene. Etter 2003 har duoen stort sett bare opptrådd på enkeltvise arrangementer nordpå, noen av disse med Jenssen tilbake.
Anneli Drecker har gjort masse annet spennende siden den gang. Hun har gitt ut fem soloplater, og i tillegg deltatt på en rekke TV-programmer: Idol (som dommer) (Tv2, 2004) Stjernekamp (NRK, 2012), Hver gang vi møtes (Tv2, 2014).
I 2013 tok Anneli Drecker steget inn i høyere utdanning og forskning. Hun ble tatt opp til doktorgradsprogrammet innen kunstnerisk utviklingsarbeid, og det uten å ha tatt et eneste studiepoeng tidligere. Tidenes realkompetansevurdering der, altså. Hun vil ikke kunne få en akademisk doktortittel, men hva gjør vel det når hun allerede har blitt førsteamanuensis.
Drecker disputerte den 29. januar i fjor på Musikkonservatoriet i Tromsø. Avhandlingen hadde tittelen: «Den moderne urstemmen: rekonstruksjon og anvendelse av urstemmen». Leder av vurderingskomiteen var forøvrig professor Frode Fjellheim ved NORD, som selv er musiker (mest samisk jazz/folkesang) og kanskje mest kjent for å ha skrevet intromelodien til Disney-filmen «Frost».
Hva Anneli skal ta seg til fremover gjenstår å se. Bel Canto er ikke offisielt oppløst, men Nils Johansen er fortiden også opptatt av studier - han har rett og slett begynt på medisinstudiet i voksen alder.
Først av alt har hun måtte vært gjennom et jubileum. Den 12. februar fylte Anneli Drecker 51-år (øhh, her hadde jeg først skrevet ned 15. som i dag, men har rota i kladden. Beklager det)
I anledning dagen som VAR spiller jeg den nydelig låta «Ocean’s Organ» (fra soloplata «Rocks and Straws», 2015).
Teksten på låta var inspirert og basert på et dikt av den nordnorske dikteren Arvid Hanssen, som også hadde manuset til filmen Drecker debuterte i.
Diktet handler om sjømenn som har gått tapt på havet, og at man i ettertid kan høre stemmene deres i bølgene.
Med seg på låta har Drecker fått et knippe Māorier fra New Zealand, som stemmer i med Kapa-Haka for å illudere stemmene til alle som har gått tapt på havet.
Kapa-Haka er en polynesisk form for linedans (kapa betyr linje og haka betyr dans på det lokale Māori-språket). Ispedd tramp og rop, så danses Kapa-Haka både som velkomstdans ved prominent besøk, men også foran sportsarrangementer, i bryllup og begravelser.
Den hvite, kristne mann buste selvfølgelig frem på 1800-tallet og ville at Māoriene skulle droppe denne sangen og dansen, til fordel for europeiske salmer. Det er utrolig hvor mye skade europeiske misjonærer har prøvd å gjøre verden over opp gjennom historien.
Heldigvis lyktes de ikke med dette, og Kapa-Haka ble bevart og tradisjonene båret videre til nye generasjoner.
New Zealand sitt landslag i rugby har brukt Kapa-Haka som en av sine mantra siden 1905 (inspirasjonen fra Kapa-Haka hørte vi klart i Islands supporter-brøl, som gjorde dem kjent under fotball-EM 2016) og på slutten 90-tallet kom fotballandslaget etter.
Kapa-Haka’en gir et ekstra lag og en sterk dybde til den låta, som i dag dediseres til alle som har reist ut på havet, og aldri kommet hjem.