Tro kan flytte fjell, hevdes det gjerne av kristne, men enn så lenge har jeg til gode å bevitne at et fjell flytter på seg av tankekraft. All bevegelse i naturen styres av naturen selv. Jeg tror på naturvitenskapen. Og på naturen.
Er jeg religiøs? Nei. Er jeg ateist? Muligens. Agnostiker? Tja. Vel, jeg har vel bare alltid vært der, at jeg ikke har trodd på noen Gud i den forstand Gud omtales i et protestantisk samfunn. Gud som i en naturlig kraft kanskje, men jeg ville ikke brukt navnet Gud på det. Finnes det da mer mellom himmel og jord?
Jeg har alltid vært interessert i det alternative, og tidligere har jeg skrevet om både erfaringer med inka-healing og trommereiser. Noen overraskelser fikk jeg på veien, samtidig som om andre ting igjen bare var svart.
En som heller ikke trodde på noen høyere makt var selveste moromannen, men på privaten også drittsekken, Charlie Chaplin.
Chaplin ble født inn i enkle kår og fattigdom i Londons slumstrøk, den 16. april 1889 - altså nøyaktig 131 år siden i dag. Faren var over alle hauger som omreisende og utøvende artist i datidens music halls. Mora var engasjert i samme yrke, men med unger i hus måtte hun også ta vare på disse - som oftest helt alene.
Hvis historien om Yuri Gagarin var en «rags to riches» historie, så var i alle fall historien om Charlie Chaplin det.
Som 14-åring ble mora lagt inn på et sinnssykehus, og Chaplin kastet seg på samme levevei som foreldrene - og ble omreisende underholder innen vaudeville-sjangeren. Han ble hentet over til USA for å være med i en omreisende tropp på østkysten, og det var der han ble oppdaget av et filmselskap fra New York City.
På lerretet ble han etter hvert verdenskjent for karakteren «Landstrykeren» (The Tramp), som gikk igjen i de fleste av filmene hans. Det var slapstick-humor og overspilling, slik stumfilmene ofte krevde det.
Chaplin var imidlertid en mangefasettert fyr, og på hjemmebane var han både en rundbrenner og en grusom ektemann og kjæreste. Han tvang blant annet en av sine fire koner (kanskje også flere?) til å være med på trekant, og var vel til tider det vi i dag ville definert som en overgriper i nære relasjoner.
Politisk engasjert var han også, og da langt ut på venstresiden. Det ble til slutt så problematisk i det blå-blåe USA, så Chaplin måtte tilslutt flytte tilbake til Europa.
Chaplin trodde, som jeg skrev lenger opp, ikke på høyere makter, men mente han heller ikke hadde noen forutsetninger for å ikke tro på det.
Akkurat det skiller agnostikere fra ateister, og Chaplin selv definerte seg som en agnostiker. Mange hopper på trossamfunn og trosretninger etter større traumatiske opplevelser etterfulgt av en følelse av Aha-opplevelser eller «livredning».
Mange som har kommet seg ut av tungt rusmisbruk har eksempelvis viet sitt liv til en tro. Muligens som en slags mental livline for dem, eller en tanke eller idé om at det var en påvirkningskraft fra en høyere eller annen dimensjon.
Whatever makes you happy, tenker jeg. Folk får tro på det dem vil, men jeg blir opprørt, irritert og lei meg når de skal prakke på andre sin tro. Og det har historien vist at de ikke klarer å unngå. Hvorfor trangen til å misjonere? Hvorfor trangen til å forkynne?
Minoritetsgrupper, urinnbyggere og andre grupper har gjennom historien fått så hatten har passet fra den hvite, kristne mannen - som gjerne hadde sett at alle tenkte og trodde som ham. Akkurat slik den samme hvite, kristne (!) mannen i dag beskylder troende fra andre religioner for å gjøre.
Musikk derimot. Musikk kjenner egentlig ingen grenser. Hverken i form, farge eller innhold. Det finnes mye religiøse musikk som er bra, selv om jeg ikke kan stå inne for meningsinnholdet i mange av tekstene.
Mange dypt religiøse skyr imidlertid moderne musikk som pesten. Sjelden er folk så sneversynte og kritiske som de mest religiøse. Et vanvittig paradoks!
Ei gammel, religiøs dame på Raufoss hevdet for mange år siden at «Satan satt i veggene» på Sagvoll bedehus - fordi det hadde vært arrangert dans med dansemusikk i lokalet.
Min mor kunne fortelle om dypt religiøse naboer uti Kolbu som skrudde av radioen etter salmene.
Jeg er imidlertid veldig åpent for å høre på musikk som definerer seg selv som «kristen-musikk», selv om jeg selv er en ikke-kristen. Det kommer nok kanskje av at denne «kristen-musikken» ofte var plassert i det sjangerfeltet jeg også oppholdt meg mest på 90-tallet: adult alternative, voksenrock eller hva enn man kalte det.
Her om dagen fikk dere ei tatervise fra evangelisten fra Magnor, og i dag drar jeg den lenger med ei låt av et selvutnevnt kristent band, med tekster som har kristen tematikk - men som i mange tilfeller også kan tolkes ut i fra et ikke-kristent syn.
Medlemmene i Jars of Clay ble kjent da de gikk på et evangelist-college i Illinois. Faktisk så oppdaget to av de første medlemmene i bandet hverandre i skolegangen, der han så den andre gikk med ei «Toad the Wet Sprocket» t-skjorte. Endelig en med samme musikksmak! De startet å spille sammen i 1993, og i 1995 ga de ut det selvtitulerte debutalbumet sitt.
Bandet fikk såpass stor suksess med den plata at den til og med fant veien til Toten, og selv om en del av låtene blir litt overkill tekstmessig, så inneholder plata en av de aller fineste låtene jeg vet.
Etter debuten turnerte bandet rundt i USA som oppvarmingsband for blant andre Sting og Matchbox 20, mens de til oppfølgeren fikk med seg produsent Dennis Herring (Counting Crows, Camper Van Beethoven m.fl). Det sier litt om deres musikalske ståsted og uttrykk.
Mange andre band innenfor kristen-miljøet så på Jars of Clay som litt for kommersielle, som faktisk melket interessen og dro på turné med ikke-kristne band og artister.
En del gode band og artister kommer seg aldri ut av bønnelokalene, slik andre igjen aldri kommer seg ut av øvingslokalene.
Jars of Clay er fortsatt aktive etter 26 år, og har siden debuten gitt ut 11 studioalbum. Det siste kom for sju år siden. Den 16. april 2002 stod Jars of Clay på scena på Irving Plaza på Union Square i New York City - ikke langt unna der Charlie Chaplin landet og tok seg arbeid på scenen. Konserten ble avsluttet med låta «Worlds apart» som siste ekstranummer.
To love you, take my world apart
To need you, I am on my knees
To love you, take my world apart
To need you, broken on my knees