George Rice ble født midt i hjertet av Dublin, i området The Liberties. Han spilte rundt på pubene i Dublin, og levde fra hånd til munn da han møtte sitt livs kjærlighet.
Sammen fikk de tre barn, deriblant sønnen Damien; født i 1973. Med tre unger i hus måtte det til fast inntekt, så faren tok seg en 9-4 jobb, mens mora jobbet deltid på et kjøpesenter. De etablerte seg i Celbridge syd for Dublin, men med tre unger i hus begynte gnisningene mellom foreldrene, som begge var selvdefinerte hippier.
Familien skulle holdes sammen selv om stemningen mellom foreldrene ikke var det beste, så løsningen ble å dele huset i to. Faren bodde i den ene delen, og mora i den andre. Damien følte seg tidlig som det sorte fåret, og hadde arvet farens rotløshet og hippie livsstil.
Som 15-åring startet han bandet Juniper med noen kompiser, men da det begynte å bli snakk om å gi ut noe på CD - så ville Damien at de skulle velge resirkulerbare cover. De andre brydde seg ikke om slikt, og det frustrerte Damien. Han kuttet hele greia, pakket sekken og dro til Toscana - der han tok seg jobb på diverse italienske gårder.
Mens han flakket rundt i Toscana skrev han låter på kassegitaren sin. Etterhvert kom kjæresten Lisa (Hannigan) etter og var med rundt i Toscana.
Da han etter en tid kom tilbake til Irland, så fant han ut at søskenbarnet hans, som var filmmusikkomponist i London, kanskje kunne sette ham i kontakt med noen som kunne gi ut musikken han hadde lagd.
Med 40 låter i bagasjen tok han turen til London. Søskenbarnet David Arnold (komponert musikk for bl a James Bond og Independence Day) brukte alle sine kontakter - men ingen var interessert i å gi det ut. Arnold var nok mer skuffet enn Damien selv, for han syntes låtene var veldig bra. Han punget derfor ut for innspillingsutstyr slik at Damien selv kunne spille inn sine egne låter, og lovde å hjelpe med å få trykket opp CDer.
Den 1. februar 2002 ble plata «O» lansert på egen «label».
Damien håpet på å selge 1000 eksemplarer, men verden skulle virkelig falle for låtene. Tre år senere hadde plata solgt over 2 millioner, og Damien hadde vært på Letterman Show.
Dette var Damien veldig ambivalent rundt. Ikke likte han oppmerksomhet, ikke syntes han det å snakke med journalister var noe gøy, og det var med en viss nervøsitet at han også måtte turnere og spille live. Han trivdes godt med å spille låtene live, men ble frustrert og irritert hvis publikum snakket eller lagde lyd i løpet av sangene. Forståelig nok. Dette gjorde at han ofte bygde opp et indre sinne av å spille live, hvis publikum ikke klarte å være stille og lytte.
Akkurat i samme ånden som vi i går hørte «Västerbron»-vokalisten uttalte. Heller 30 som lytter, enn 3000 som ikke bryr seg.
Hvorfor dra på en konsert hvis du egentlig bare vil skravle? Det har jeg aldri skjønt.
Jeg var vitne til at Heather Nova stoppet midt i en konsert i Oslo for å snakke til noen i publikum som snakket høylytt under ei rolig låt. Pinlig, rett og slett.
På «pøbben» på Gjøvik var det også et gjentagende greie. Greit nok på en pub der musikere spiller i et hjørne, men når folk må løse billett bør de i alle fall lytte og vise artistene såpass respekt.
En avsporing fra den tiden; da amerikanske Vaughan Penn troppet opp på Gjøvik med en kassegitar, så hadde en av byens glade periodealkoholikere duppet av i en sofa ved siden av scena. Penn hadde med seg ei flaske vann som hun hadde satt på en kant mellom sofaen og scena. Plutselig kvikner vår gode venn, la oss kalle ham Olav, til, griper vannflaska, skrur av korken og fører flaska mot truten - i god tro om at det var noe deilig Totenchampis. Et mer sjokkert ansiktsuttrykk fra en artist på ei lita scene på Gjøvik har jeg hverken før eller siden sett - men proff som hun var, så fullførte hun med stil uten å stoppe opp. Tilbake i Irland.
Damien hadde med seg kjæresten Lisa Hannigan på en del av låtene. Hennes fløyelsmyke stemme komplimenterte den rufsete stilen til Damien - men dessverre røyk forholdet etter noen år på veien, og Damien gikk i kjelleren.
Siden den gang har Damien for det meste levd i en koffert. Litt her og litt der. Spania, LA, Carlisle, Paris.
Det skulle gå fire år før oppfølgeren kom, og ytterligere seks år før album nummer tre. Etter en karriere på snart 18 år som soloartist står han fortsatt med bare tre studioalbum.
Fotografer og journalister står fortsatt ikke høyt i kurs hos Damien. Mest av alt fordi han ikke trives med rampelyset. Han trives best med kassegitaren på ei lita scene, med sitt bustete hår og sine slitte kordfløyelsbukser.
Damien bryr seg ikke om å selge plater, bli rik på musikken eller å tilfredsstille plateselskaper eller journalister. Han vil bare gjøre sin greie. Derfor oppsøker han nå heller små steder i stedet for de store scenene.
For noen år siden var han på Træna-festivalen med gitaren sin, og sang sine vakre låter under ei berghylle med lomvier.
Lillehammers gullstrupe, Ingrid Olava, slengte seg forøvrig med på ei låt - til stor glede for begge to så det ut til. Olava, som jeg oppdaget , og spådde fremtiden for, da hun som purung elev ved musikklinja på Gjøvik sang på en tordagsjam på den nevnte «pøbben». Da pratet ikke folk, men stod bare å gapte. Hun dristet seg opp og sang så hjertene danset inne i det lille lokalet.
Jeg husker ikke helt hvilken låt hun sang (mener det var With or Without You med U2) men jeg tror de fleste av oss den kvelden skjønte at hun kom til å nå lengre enn Jernbanegata 5. Samme natt ble låta «White Tuxedo» til på kassegitaren til Hr Tandsether - inspirert av den musikalske eureka-opplevelsen han hadde hatt på en helt vanlig torsdag kveld i ellers så kjedelige Gjøvik.
Kommer det noen gang noe mer nytt fra Damien Rice? I år er det fem år siden siste utgivelse, men jeg synes det vitner om sjel at han tar valgene han gjør. Og albumet «O» vil for alltid stå som et av musikkhistoriens vakreste egenproduserte plater. Så det gjør ingenting om det slutter her.
«The Blower’s Daughter» er en av mine absolutte favoritter, men i dag - på dagen 17 år etter plata «O» så dagens lys - ønsker jeg å dra frem ei anna låt.
Anledningen til det er også at at det natt til 1. februar 1953 rullet en gedigen storm over store deler av England, Belgia og Nederland. Et massivt regnfall førte til en katastrofe av dimensjoner. 9 prosent av Nederland ble oversvømt, 30 000 dyr og over 2500 mennesker omkom. Flere fiskeskuter gikk ned i Nordsjøen, og ei ferge med over 100 passasjerer gikk ned og ble aldri funnet.
Katastrofen førte til at Nederland begynte en systematisk bygging av diker langs kysten (1800 av de som omkom var bosatt langs kysten i Nederland).
I England ble byen Lowestoft i Suffolk spesielt hardt rammet.
Med dette bakteppet synes jeg Damien Rice sin vakre «Cold Water» blir en utmerket låt for dagen.