Lihkku beivviin!
I dag er det god grunn å si gratulerer dagen på samisk til alle med samiske relasjoner. Vel, egentlig til alle. Ikke bare på nord-samisk, som dette var - men på alle elleve offisielle samiske språk.
Dagen feires også på Lillehammer Steinerskole, der min eldste datter går. De har brukt siste dagene på lære seg en joik, hørt om samisk historie, tegnet og fargelagt flagg og forberedt Bidós, som hele skole. skal spise i dag. Det er skolen sin det! I 1917 på denne datoen samlet nord-samer og sør-samer seg i Trondheim for sitt første felles landsmøte for samiske interesser. Møtet foregikk i Metodistkirken i Trondheim, og ble ledet av sør-samen Daniel Mortenson, bosatt på Svukuriset i Elgå (ved Femundsmarka).
Historisk sett har samisk territorium strekket seg fra Østerdalen i sør, til Nordland, Troms og Finnmark i nord, samt Norrland i Sverige, Lappland i Finland og på Kolahalvøya i Russland.
Urfolkets historie strekker seg trolig tilbake til en god stund før vår tidsregning, men her strides de lærde. På Kjelmøya har arkeologer funnet jordfunn fra eldre steinalder - men om det er samisk bosetting eller ikke strides fortsatt historikere om.
Det man vet er at de eldste kulturlagene som er bekreftet som samiske går tilbake til rundt år 0. De første skriftlige kildene om samene stammer fra år 98 etter vår tidsregning.
Samene var et jakt- og fangst folk, som de fleste andre fra gammelt av. Samenes religion var og er naturreligion; i form av trolldom, ånder, sjamanisme.
Sjamanen (Noaiden) hadde kontakt med åndeverdenen, og var den øverste religiøse «lederen». Mer enn en «leder» var sjamanen en som kunne helbrede (medisinmann) og spå. Sjamanen var også en tradisjonsbærer.
Ved hjelp av trommereiser (på runetrommer) kunne en sjaman «reise» inn i en transelignende tilstand. Som en slags hypnose eller dyp meditasjon.
Samene levde av, for og med naturen - i fred og fordragelighet - gjennom flere hundre, ja trolig tusensvis, av år.
Vikingene hadde ytterst stor respekt for samene på grunn av deres kunnskap og kontakt med åndeverdenen, så selv om det ble en og annen røvertokt nordover - så holdt stort sett vikingene fred med samene. De eneste som vel ikke var spesielt ønsket, var Tsjudene, som kom fra øst. Alle husker vel filmen «Veiviseren» (Gaup, 1987), der et av disse sagnene om Tsjudenes plyndring av samer på 1100-1200 tallet står sentralt i historien.
Som så alltid før så er det ikke før den kristne hvite mann kommer med sin visjon om å prakke på andre sin religiøse overbevisning, før idyllen begynner å slå sprekker. Trønderen Thomas von Westen (det var da voldsomt til navn) var først nordover ned misjonering.
Det ballet dessverre bare på seg, og på midten av 1800-tallet hadde nasjonen Norge funnet ut at det nok var smart å føre en fornorskningspolitikk mot samer, og også andre minoriteter som for eksempel skogfinner, tatere og sigøynere.
Samiske barn ble tvunget til å lære norsk, og alle samer skulle assimileres i det norske samfunnet. Slik den hvite mannen i vest hadde gjort med urfolket (indianerne) i Amerika. Vel, slik som den hvite mannen vel har gjort verden over. Over en lav sko.
Når vi i dag hører, ser og leser om fanatisk religiøse fra andre land og religioner, så må vi stoppe å være historieløse. Vi var der selv for ikke så mange år siden. Skruppelløse. Pågående. «Vil du ikke, så skal du».
Det er intet mindre enn en skamplett og ei kraftig ripe på det moderne samfunns rulleblad. Først da Kong Olav åpnet det første Sametinget i 1989 kom den første offisielle beklagelsen fra nasjonen Norge til det samiske folk.
Jeg husker med gru at vi fant noen gamle lærebøker som nordmenn hadde på skolen på begynnelsen av 1900-tallet. Noen slike bøker stod i hyllene på gamle «Pøbben» på Gjøvik (Anfield/Ampfield/White Horse, kjært barn har mange navn), og noen kvelder ble det høytlesning fra disse. I en av bøkene stod det blant annet om samer at «de hadde brede neser, og vasket seg sjeldent». Det satte et veldig inntrykk. Det presterte altså norske lærebokforfattere å skrive i ei lærebok i fullt alvor. Vi snakker ikke mer enn hundre år siden. Et lite sekund i det store bildet. Rett og slett pinlig.
Jeg har alltid hatt en fascinasjon for ulike urfolkegrupper, og spesielt samer. I fjor sommer var jeg for første gang på en road trip i områdene, og selv om vi ikke så all verden av samisk kultur - så var det veldig fascinerende. Jokkmokk i Sverige utpekte seg som spesielt bra. Der var det et samisk marked, og jeg kjøpte to hjemmelagde armbånd av reinskinn til døtrene mine. Ekstra morsomt for både kunde og selger, var det at både hun som stod i boden og hadde laget de fine armbåndene, og min eldste som skulle få det ene, her Iris. Samisk håndverk har sekkebetegnelsen «duodji». Dette er et satsningsområde for å få den yngre generasjonen samer til å videreføre, og Samisk høgskole i Karasjok har til og med et eget bachelorprogrammet utøvende duodji. Løp og søk!
På den turen var planen også å innom Riddu Riddu-festivalen i Kåfjord. En samisk festival som de senere årene har ekspandert til å bli en ren urfolk-festival. Dit kommer artister fra flere andre folkegrupper, som for eksempel indianere og mongoler. Dessverre ble det ikke noe av i fjor, men en vakker dag håper jeg å få med meg den festivalen.
Joik er den tradisjonelle samiske sangteknikken. Denne har vært praktisert i hundrevis av år, og ble brukt aktivt av sjamaner i deres «seanser».
Vi som vokste opp på 70- og 80-tallet husker joik nok først fra barne-TV serien «Ante» eller Sverre Kjelsberg og Mattis Hættas «Samiid Ædnan» fra MGP 1980. «Samiid Ædnan» betyr forøvrig «sameland» på lulesamisk (akkurat som det heter «Sápmi» på nord-samisk).
I nyere tid har joik vært en fast kategori på NRKs «Stjernekamp», og i 2018 vant samiske Ella Marie Hætta Isaksen sangkonkurransen. I 2014 vant samiske Jon Henrik Fjällgren svenskenes versjon av Idol; «Talang».
Av andre fremtredende artister kommer jeg ikke utenom Mari Boine, far og sønn Valkeapää og Adjagas (som på samisk betyr tilstanden når øynene går fort og vi er i den mest aktive drømmefasen; altså det man på engelsk kaller «rapid eye movement» - altså R.E.M. Hvo moro hadde de ikke vært med ei Adjagas coverer R.E.M plate!?) I tillegg har vi den folk-inspirerte gruppa «Felgen orkester», techno-gruppa «Transjoik», samt så klart også et knippe metallband (Orbina, Intrigue).
Adjagas får æren av å bli dagens soundtrack, med det suggerende flotte åpningssporet på deres selvtitulerte debutalbum fra 2005.
Bandet består av Lawra Somby og Sara Marielle Gaup, og i 2007 spilte de faktisk på den største scena (Pyramid Stage) på Glastonbury-festivalen i England. Låta heter «Lihkulas», som kan oversettes til norsk med «lykkelig» eller «heldig».
Selv har jeg gode minner knyttet til denne låta, og den passer utmerket å dra frem på en dag som dette.