For de av oss som ikke opplevde Don Rogers sine glade dager på slutten av 60-tallet, men som allikevel er gamle nok at vi fikk med oss storhetstiden på tidlig 90-tallet, så er det nok ett navn som mest av alt føles som et synonym til betegnelsen en Swindon-legende, og det er selvfølgelig selveste Glenn Hoddle.
For min del var Glenn Hoddle også en av grunnene til at det ble Swindon Town.
Glenn kom til verden den 27. oktober 1957 i London-forstaden Hayes, men flyttet som liten med familien til byen Harlow like nord for London. Faren Derek og onkelen Dave var begge fotballspillere på amatørnivå, og det var derfor naturlig at Glenn også fikk leke med en fotball fra han startet å gå.
Sju år gammel spilte han allerede sammen med 11-åringer på skolelaget i Harlow. Da han selv fylte 11 ble han lagt merke til av Tottenhams stjernespiss Martin Chivers, som inviterte ham til å trene med U12-laget til Tottenham. Resten er, som dem sier, historie.
Hoddle signerte lærekontrakt med Spurs som 16-åring, og fikk sine første minutter for A-laget allerede som 17-åring. Hans første kamp for start kom i februar 1976, da han også scoret vinnermålet mot Stoke City.
Hans elegante blikk, bevegelser og pasninger tok hele fotball-verden med storm, og han fikk sin landslagsdebut allerede i 1979. Utover 80-tallet dominerte han på midtbanen til så vel Tottenham som på landslaget, og flere av Europas største klubber lå langflate etter ham. I 1984 var han nær en overgang til Napoli, som i tillegg nettopp hadde signert Diego Maradona. Dessverre for Hoddle så ble han skadet, og overgangen gikk i vasken.
I 1987 var han så godt som klar for Paris St. Germain, og var til og med i Paris for å se på leilighet – men så fikk han en telefon fra en ung og ivrig manager i Monaco, som klarte å overtale ham til å komme til det lille fyrstedømme. Det var den da 38-år gamle Arsene Wenger.
Etter noen gode sesonger i fransk fotball, så fikk Hoddle en ganske så alvorlig kneskade i 1990. Kun 33-år gammel så det ut til at hans aktive karriere skulle ende, og han vendte tilbake til England. Der trente han etter hvert med Chelsea for å prøve å komme seg i form igjen, og det var der telefonen plutselig kom fra sin gamle Spurs-lagkamerat Ossie Ardiles.
Den argentinske teknikeren hadde da vært spillende manager i Swindon et par sesonger, og gjort det så bra at Newcastle United hadde betalt ham ut av kontrakten, og ansatt ham i managerstolen på St. James’ Park. Gentleman som Ardiles var, så satte han Hoddle og Swindon i kontakt med hverandre. Glenn Hoddle var den perfekte mannen til å ta over det Ardiles hadde påbegynt i Swindon.
Våren 1991 tok han over som spillende manager for Swindon, som da lå 4. sist i 2. divisjon (da også nivå 2). Glenn var fortsatt et stykke unna kampform etter skaden snart to år tidligere, og forble kun på benken denne våren. Etter kun 2 seire på de 8 første forsøkene, så var det nok en del fans som var skeptiske, men etter hvert fikk Hoddle skikkelig dreisen på laget – og fikk Swindon til å spille kanskje den fineste fotballen på hele balløya i 91/92 og 92/93-sesongene. Hans første offisielle fotballkamp på snaut år var serieåpningen i 91/92-sesongen, da han spilte 90 minutter i 0-0 kampen hjemme mot Leicester. En klubb som ironisk nok til slutt også han skulle få sin siste Swindon-kamp mot.
Glenn Hoddle videreførte ikke bare Ardiles sin spillestil, men satte også sin helt egen merkelapp på laget. Ardiles sin 4-4-2 formasjon i diamant ble straks historie.
Hoddle, som var like god med begge beina, satte seg selv som sweeper i en 5-3-2 formasjon, som offensivt når de hadde ball ble en 3-5-2 formasjon. Varemerket ved siden av Hoddle i sweeper-rollen var to kjappe vingbacker, som løp som gale frem og tilbake langs krittlinja: Paul Bodin og David Kerslake – og senere Nicky Summerbee. Hoddle strødde pasninger mot de offensive vingene, som kom seg fremover, og crosset inn foran mål – der den digre skotten Duncan Shearer ekspederte de fleste innleggene i mål.
Han hentet også inn sin gamle lagkamerat Micky Hazard, som ble en viktig brikke på midtbanen for Hoddle sitt Swindon-lag.
På den tiden fikk jeg også for alvor øynene opp for Swindon og deres resultater. Glenn Hoddle hadde vært en favoritt siden 80-tallets mesterskap og Panini-album, og jeg syntes det var stor stas at han var spillende manager i Swindon. Da jeg skrev brev til Glenn Hoddle, så fikk jeg til og med lange, koselige svar tilbake. Et livslangt forhold til Swindon Town var født. Mye takket være Hoddle.
Et element som gjorde Swindon Town nærmest uslåelige på sitt nivå i 92/93-sesongen, var at i tillegg til Hoddle – så var også spillere som Micky Hazard, John Moncur og Ross MacLaren også samtlige «to-fots»-spillere. Like fordømt gode med høyrebeinet som med venstra. Der kjente jeg meg også igjen. Jeg hadde gjennom barndommens aldersbestemte fotball også trenet opp venstra til å bli like god (eller like dårlig, alt etter som) som høyra – og kan i dag sette straffespark like godt (eller fortsatt like dårlig) med begge bein!
Etter en fantastisk 92/93-sesong, så var Hoddles Swindon tilslutt bare en opprykksfinale på Wembley unna sin aller første sesong på øverste nivå. Glenn Hoddle satte selv tonen mot Leicester, da han ga sitt eget lag ledelsen like før pause, og da Swindon økte til 3-0 i andre omgang, så var den røde halvdelen av Wembley i ekstase. Etter et sløvt kvarter hadde Leicester imidlertid utlignet til 3-3, men så falt innbytter og veteranspiss Steve White som en potetsekk innenfor sekstermeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og venstreback Paul Bodin smalt kula i mål bak Kevin Poole. Swindon Town var klare for Premier League. Og Glenn Hoddle var Gud. En helt annen Gud enn den han selv hadde blitt en dyp tilhenger av, etter en pre-season tur med Tottenham til Jerusalem på 80-tallet.
Jeg skulle ønske historien var lenger, men her stopper den i grunn brått. Glenn Hoddle ble fristet tilbake til Chelsea, der han var innom før han gikk til Swindon. Swindon måtte forberede seg på Premier League uten sin store leder, maestro og spillefordeler. Assistenten John Gorman, som også var en tidligere Spurs-kollega av Hoddle, tok over roret – og Swindon rykket like fort ned igjen som de kom opp. Swindon ble avspist med kun £50,000 fra Chelsea for Hoddle sin overgang, etter
Dessverre fikk jeg aldri møte Glenn Hoddle i egen person, men jeg var til stede på County Ground da Hoddle returnerte for første gang med sitt nye lag Chelsea i romjula 1993. Til en unison pipekonsert – og Judas-plakater revet ut fra lokalavisa flagrende rundt på tre av sidene rundt County Ground. En spesiell opplevelse. Du går fort fra yndling til hatobjekt i fotballens verden.
Når vi Swindon-fans i dag har fått både Premier League og Hoddles «svik» på avstand, så står Glenn Hoddle igjen som en av de mest komplette fotballspillerne som har akslet den vakre, røde Swindon-trøya – selv om han var blitt et godt voksen mann. I løpet av de to sesongene han var spillende manager for Swindon, så fikk han imponerende 75 kamper for klubben, og tre scoringer – deriblant perlescoringen på Wembley. Han ledet Swindon i 120 kamper, med en seiersprosent på
Hoddle sin karriere videre ble aldri like bra som den var i Swindon. I dag ser hovedpersonen selv tilbake på sin egen managerkarriere og trekker frem tiden i Swindon som den beste. Det ble også den eneste klubben som virkelig spilte god fotball slik Hoddle ønsket. Spillerne han rådde over i Chelsea maktet ikke å følge Hoddles visjoner, så han måtte justere og legge om «Swindon-stilen» tidlig i sesongen på Stamford Bridge.
Senere fikk Hoddle sjansen som manager for landslaget, uten at det ble noen stor suksess. Det endte til slutt med at han fikk fyken på grunn av noen uheldige kommentarer i media om handikappede og «re-inkarnasjon».
Han fikk allikevel en ny sjanse som klubbmanager, og etter en relativt god sesong i Southampton, så fikk han endelig prøve seg i sjefsstolen på White Hart Lane i mars 2001. Da hentet han også inn igjen sin gamle assistent John Gorman fra tiden i Swindon, som da for lengst hadde fått fyken på County Ground – men nok en gang fikk han aldri implementert «Swindon-stilen» til fulle. Det ble med litt over en sesong, og Hoddle fikk avskjed allerede i september i 2003/04-sesongen.
Hans siste managerjobb var i Wolverhampton, der han ledet laget fra desember 2004 og ut 2005/06-sesongen. Han var der tilbake på nivå 2, men klarte aldri å lede ulvene opp til Premier League slik han gjorde med Swindon. Da det hele var over 1. juli 2006, så ble det også enden på managerkarrieren.
Glenn tok i 2008 med seg familien og flyttet til Spania, der han startet opp The Glenn Hoddle Academy. Han hentet inn unggutter som ikke hadde fått profesjonell kontrakt etter læretiden hos de største Premier League-klubbene, og satte dem i skole nede på den spanske solkysten. Som et slags fotballens Paradise Hotel fikk spillerne bo i kollektiv i en diger luksusvilla, og de fikk både kost, losji og spesialtrening. Ideen var god, men heller ikke dette bar frukter. Hoddle fikk etter hvert til en avtale med den spanske klubben Jerez CF, som spilte på nivå 4 i Spania – men selv om laget ble fylt opp av refuserte, engelske unggutter – så ble det aldri sving på sakene for den spanske amatørklubben.
En del av gutta fikk riktig nok en ny karriere i England som profesjonelle, men stort sett var det for klubber på nivå 3 og 4. De mest kjente i dag som kom fra Hoddles Spania-skole er vel Sam Clucas (nå i Stoke) og Jordan Hugill (nå i Norwich).
Glenn flyttet tilbake til England, og var visst nok aktuell som manager igjen for flere klubber, men det materialiserte seg aldri. Etter en tur innom QPR som trener i staben til manager Harry Redknapp, så ble Hoddle i stedet fast ansatt som ekspertkommentator på britisk fjernsyn. Der gjorde han en god figur, frem til i oktober 2018. På hans egen 61-års dag så fikk Hoddle hjerteinfarkt etter en sending, og falt om i TV-studioet. Hjertet hans stoppet i nær en halvannen time, men takket være en snarrådig lydtekniker som kunne førstehjelp, og at det var en hjertestarter lett tilgjengelig i rommet – så fikk de etter hvert liv igjen i Hoddle.
Etter en trippel bypass operasjon og noen måneders restitusjon hjemme, så var Hoddle nok en gang klar for å jobbe som fotballekspert. Ved siden av å dukke opp i TV-ruta på BT Sports, så har Glenn Hoddle i dag også kastet seg på podcast-mediet (eller Hoddcast, som han kaller det), og kjører jevnlig «The Glenn Hoddle Footy Show». Han er også aktiv på sosiale medier som Twitter, og tok i mai nettopp til Twitter for å mimre tilbake på sin egen fantastiske karriere for Swindon Town, og gratulerte oss alle med opprykket!
Takk for at du satte Swindon Town på kartet, takk for at du bidro til at jeg ble Swindon Town-supporter, og takk for at vi for en enkelt sesong også fikk oppleve Premier League-fotball på County Ground, selv om det dessverre ble uten deg.
Her kan du se Hoddles første og siste scoring i Swindon-trøya - to flotte kremmerhus. Hans andre av totalt tre scoringer kom forøvrig i en ligacupkamp mot Torquay høsten 1992.