I dag er det på tide å introdusere en ny legende i denne føljetongen, og historien om ham begynner en kald vinterdag i 1967 i stålbyen Sheffield.
Fraser Charles Digby ble født 23. januar, og vokste opp i Sheffield-forstaden Bradway. Allerede som barn elsket han sport, og drev med både fotball, basket, cricket, svømming og friidrett.
Da han var 10 år gammel gikk han på barneskolen Sir Harold Jackson Primary School, og var kaptein for skolelaget i fotball – som midtstopper. Så en dag ble keeperen på skolelaget syk, og Fraser tok ansvar og sa han kunne vikariere i mål. Treneren for skolelaget var ikke spesielt gira på det, men ga ham sjansen. Det skulle han ikke angre på. Han vartet opp med en rekke gode redninger i sin første fotballkamp i mål, og var banens beste.
Han fikk etter hvert muligheten til å prøvespille for et guttelag som het Sheffield Boys i byen. Egentlig hadde han meldt seg på prøvespillet som midtstopper, men fikk i siste liten endret dette til at han fikk prøve seg som keeper. Det ble dessverre med prøvespillet, siden Sheffield Boys egentlig var ute etter midtstoppere – og hadde nok keepere.
Året etter så fikk han en ny mulighet til prøvespill. Da gikk det bedre, og han ble en del av U12-laget til Sheffield Boys. Der spilte han sammen med flere andre som skulle ende opp med å bli profesjonelle fotballspillere, slik som John Beresford, Darren Bradshaw og Tony Daws.
Fraser fortsatte å imponere i mål, og ble invitert på prøvespill av Sheffield United som 12-åring. Han fikk aldri noe napp hos byens United, men skulle allikevel bli lagt merke til av en høyt respektert i klubben.
Assistent manager for Sheffield United var nemlig urugayaneren Danny Bergara. Han kjente igjen unggutten som en klassekamerat av sønnen sin. Familien Bergara bodde ikke så langt unna familien Digby, så Bergera, som hadde vært profesjonell fotballspiller i Spania i over 10 år, tok Fraser under vingene på privaten, og stilte opp på kveldstid for å skyte på ham. Med ball, altså.
Som 13-åring ble Fraser invitert på prøvespill til større klubber som Leeds, Ipswich og Southampton – samt rivalene Sheffield Wednesday fra hjembyen. Heller ikke dette manifisterte seg i noen læringkontrakt.
Så ble Fraser uttatt på kretslaget til South Yorkshire, og i en kamp for dem ble han oppdaget av Manchester United sine speidere Joe Brown og Eric Harrison. Da Fraser nettopp hadde fylt 14-år, så fikk han tilbud om å gå til selveste Manchester United. Da hadde byens begge profflag United og Wednesday også kommet på banen igjen, men Fraser hadde bestemt seg. Han ville til Manchester United. Avtalen var at han kunne trene med guttelaget til The Red Devils i helgene, og fortsette å spille for Sheffield Boys i ukene – slik at han slapp å pendle så langt siden han fortsatt var skoleelev i Sheffield.
Englands U15-landslag i 1981. Digby øverst til høyre. Ser dere godt etter finner dere sikkert andre kjente fotball-navn her (blant andre Kevin Keen, Darren Beckford og Mark Seagraves)
Fraser gjorde flere gode kamper for Sheffield Boys, og ble invitert på samling med Englands U15-landslag, sammen med blant andre kompisen John Beresford. Han debuterte for Englands U15 mot Nord Irlands U15 på Oakwell i Barnsley, og fikk senere samme sesong spille for U15-landslaget på Wembley – foran 77,000 tilskuere (de fleste barn fra London, som hadde fått gratisbilletter for å fylle opp stadion).
Da Fraser var ferdig på skolen, så ble han tilbudt en lærlingkontrakt med Manchester United. Han signerte denne sommeren 1983, og kunne som stolt 16-åring posere med daværende United-manager Ron Atkinson.
16-år gamle Fraser Digby med Ron Atkinson
Etter to år i læra på Old Trafford, som signerte Fraser Digby sin første proffkontrakt som 18-åring, våren 1985. Fraser fikk aldri A-kamper for United, og våren 1986 ringte Swindons-manager og tidligere Manchester United-spiller Lou Macari, og ønsket å få ham til Swindon på lån.
Klubbene ble enige, og Digby dro sydover. Der ble han kun en måned, men i september 1986 så ville Swindon låne ham igjen. Da hadde førstekeeper Kenny Allen blitt skadet, og Digby returnerte til Swindon for andre gang. Der ble han kastet rett inn på førstelaget, og debuterte den 27. september 1986 hjemme på County Ground mot Rotherham United. 4000 intetanende tilskuere skulle senere ha vist seg å ha sett en kommende Swindon-legende i aksjon for første gang. Digby leverte en solid kamp, tross et gult kort allerede før halvtimen hadde gått. Han holdt nullen, og Swindon vant 2-0.
Fraser stod alle de påfølgende kampene frem til jul. Manchester United ville egentlig ha ham tilbake, siden deres førstekeeper Gary Bailey var blitt skadet, og de trengte en reserve for den opprinnelige reserven Chris Turner.
Manager Lou Macari klarte allikevel å overtale Uniteds manager Alex Ferguson om en overgang, og sent i desember skrev Fraser Digby under en permanent kontrakt med Swindon Town. Overgangssummen var på £32,500, men Manchester United sikret seg en klausul som skulle gi dem 50% av et eventuelt videresalg. Såpass tro hadde de på keeperen, som hadde vært i klubben siden han var 14 – og opp gjennom årene vært innom alle de aldersbestemte landslagene til England.
Swindons Kenny Allen var for lengst blitt skadefri, men 38-åringen var nå parkert på benken til fordel for et 19-år gammelt keepertalent fra Sheffield.
Frasers debutsesong ble et eventyr på alle måter. Da sommeren kom hadde Swindon rykket opp fra nivå 3 til nivå 2, og Digby hadde debutert på U-21 landslaget.
Da Lou Macari forlot Swindon for å bli West Ham-manager, så ønsket skotten å kjøpe Fraser Digby og ha ham med seg til London. På grunn av videresalgsklausulen til United, så ville ikke Swindon selge før West Ham hadde lagt minst en halvannen million pund på bordet – så den overgangen ble heldigvis ikke noe av.
Fraser Digby fortsatte som førstekeeper både for Ossie Ardiles og senere Glenn Hoddle.
Da jeg for alvor ble Swindon-fan i 1991, så var Fraser Digby et av de første navnene jeg bet meg merke i. Han leverte en rekke gode kamper, og var tryggheten selv der bak – selv om unge Nicky Hammond også lurte i kulissene.
I 1992 ble han etter noen svake kamper benket av manager Glenn Hoddle, som satte unggutten Hammond i mål. På den tiden var det kun plass til to spillere på benken, og det var utespillere. United manager Alex Ferguson hadde fått en skade på reservekeeperen i klubben, og hentet Digby «hjem» igjen til United som reserve for Peter Schmeichel – på et to-måneders utlån.
Da Digby returnerte til Swindon igjen, så gikk han rett inn igjen på laget. Unge Nicky Hammond var ikke akkurat selvsikkerheten selv – og Digby endte opp med å stå resten av kampene den sesongen. Det hele endte som vi alle vet på Wembley, der Swindon endelig fikk lønn for strevet med å slå Leicester City, og bli klar for Premier League. Det at Swindon ble det første laget i Premier Leagues historie til å slippe inn over 100 mål på en sesong var absolutt ikke Frasers feil.
Fraser fortsatte som Swindons sisteskanse også etter nedrykket.
Høsten 1994 tok Steve McMahon over som manager, og av en eller annen grunn så kom ikke de overens. Digby brettet allikevel opp armene, selv om han ikke likte McMahons stil hverken som person eller som manager, og leverte på banen. Ja, han ble til og med kåret til årets spiller i Swindon de to første sesongene som McMahon var i klubben.
I 1996 kunne Fraser Digby feire 10 års jubileum som Swindon-spiller, og fikk sin tradisjonelle «Testimonial-kamp» - der alle inntekter fra kampen gikk til spilleren selv, som takk for lang og tro tjeneste. Fotballspillernes svar på gullklokka – med renter!
Kampen ble spilt før sesongstart høsten 1997, og motstander var selvfølgelig Manchester United. Over 13,000 tilskuere kom for å hylle Fraser Digby. Hans store dag ble avsluttet med at han og lagkompisene dro til Cheltenham for å spille på hest!
Den påfølgende sesongen skulle vise seg å bli Frasers siste på County Ground. Hans siste kamp for Swindon kom hjemme mot Sunderland den 3. mai. Fraser lå langt under mange av sine lagkompiser i lønn, men fikk kun tilbud om ny kontrakt uten lønnsforhøyelse. Forbannet over det, så valgte han å forlate Swindon Town etter 12 år – og fire opprykk.
Da hadde han spilt 505 kamper for Swindon Town. Kun to spillere har noen gang fått flere kamper for Swindon, og Digby hadde for alltid skrevet seg inn i historiebøkene. I tillegg var han blitt den keeperen gjennom Swindon-historien med flest clean sheets – 145 i tallet!
Sommeren 1998 signerte Fraser Digby for Crystal Palace. I utgangspunktet ble han hentet inn som reserve for Keith Millen, men imponerte straks manager Terry Venables så mye at han fikk spille.
Etter to sesonger på Selhurst Park var det slutt. Digby ble betalt ut av kontrakten, og frigitt. Han vendte tilbake til Swindon og trente med laget for å holde seg i form – men han fikk ingen ny kontrakt med Swindon heller – de hadde allerede to gode keepere i stallen.
Etter å ha vært en tur innom Bristol Rovers på prøvespill, så havnet han i den walisiske klubben Barry Town, der en tidligere lagkamerat (Peter Nicholas) fra Crystal Palace nå var blitt manager. Der spilte han i to måneder, og var med på å vinne både den walisiske serien og den walisiske FA-cupen.
Sommeren 2001 var han på prøvespill hos både Birmingham City og Huddersfield Town (der hans gamle sjef Lou Macari hadde fått en ny sjanse som manager), men endte til slutt opp med å skrive under en kontrakt med QPR.
Etter to sesonger og kun 20 A-kamper på Loftus Road, så la Fraser Digby opp som profesjonell fotballspiller sommeren 2003.
Fraser flyttet tilbake til Swindon, og fikk jobb i markedsavdelingen til klubben. Da Andy King tok over som manager, så fikk Digby tilbud om å bli keepertrener mot at han tok trenerkursene han trengte. Han kastet seg på det tilbudet, men gikk straks lei av alle trenerkursene – og sa opp.
Tiden var inne for å gjøre noe helt annet. Fraser forble i Swindon, men prøvde seg nå i diverse andre sivile jobber – blant annet som salgskonsulent for forskjellige firmaer. Etter hvert startet han sitt eget firma innenfor salg av sportsutstyr, og fikk agenturet for merket Errea i Wiltshire.
I 2014 tok Fraser over puben Silks on the Downs langt ute på bygda like utenfor landsbyen Marlborough, litt syd for Swindon – og skulle du slumpe til å ramle innom der, så kan det fort være Fraser som serverer deg en pils og en fish and chips.
Takk for herlige minner gjennom en lang og stødig karriere, Fraser Digby!