Når jeg først skal lage en artikkelserie over Swindon Town-legender opp gjennom historien, så er det bare rett og rimelig at jeg begynner med den største legenden av alle. En legende som til alt overmål la opp som fotballspiller det året jeg ble født, og som jeg kun har sett en håndfull scoringer av på YouTube. Ja, for det er en fattig beholdning det som er festet til film, men de få scoringene som finnes på internett vitner om et fotballspiller helt uten om det vanlige for sin tid.
Vi blar kalenderen tilbake til 1945. Den 25. oktober kommer en liten gutt til verden i den lille kullgruvebyen Paulton, ikke langt syd for Bristol. Andre verdenskrig var fortsatt friskt i minne. I Paulton var det for de fleste lange dager i gruva, og de fleste hadde ikke så mye mer enn akkurat til salt i maten. Når det endelig ble helg etter ei lang uke med tungt arbeid, så gikk gjerne de få pengene som var til overs til å ta seg noen øl, og dra på fotballkamp. For de fleste i Paulton enten Bristol City eller Bristol Rovers. Hadde du ikke råd til å dra dit, så fikk det være med byens eget fotballag Paulton Rovers, stiftet så tidlig som i 1881.
Denne lille gutten skulle tidlig søke seg til de humpete og til tider gjørmete fotballbanene i Paulton, og han var ikke gamle karen før han dribla langt eldre kamerater på rumpa.
Flere klubber i nærheten fikk etterhvert øynene opp for driblefanten, og Swindon Town var kjappest på avtrekkeren, da de i januar 1961 sikret seg den 15-år gamle gutten på en juniorkontrakt. Da hadde klubben fra Wiltshire, en times biltur unna Paulton, skjønt at de måtte handle raskt, for Bristol City stod også klar med et tilbud. Slik ble det ikke, og dermed havnet Don Rogers på juniorlaget i Swindon. Lite visste vel hverken Don selv eller Swindon Town at dette skulle bli starten på noe stort. Noe som skulle vokse, om ikke inn i himmelen, så i alle fall inn i historiebøkene for evig tid - og som senere også skulle gi en økonomisk avkastning av en annen verden på den tiden.
På juniorlaget skjønte de fort at de hadde med et ekstraordinært talent å gjøre, og i oktober 1962, rett før han skulle fylle 17 år, så skrev han under en profesjonell kontrakt med Swindon, og ble hentet opp til førstelaget.
Her var det ingen tid å miste for Swindon. De hadde fått en god start på sesongen i 3. divisjon, men kastet innpå 17-åringen fra start allerede 17. november, hjemme mot Southend United. Foran snaut 11,000 betalende tilskuere på County Ground briljerte den unge driblefanten på venstrekanten som om han ikke hadde gjort annet. Han tegnet seg ikke på scoringslista i kampen, men var toneangivende i en kamp som til slutt endte 4-1 til hjemmelaget. 29-år gamle Arnold D’Arcy hadde vært fus på venstrevingen til Swindon i nærmere sju år, men skjønte tidlig at hans dager nok snart var talte. En ny stjerne var født, og hans navn var Don Rogers.
Selv norske aviser var på ballen når det gjalt Rogers sitt talent - her fra Bergensavisen en gang i 1964.
Påfølgende hjemmekamp mot Notts County spilte Rogers fra start igjen, og denne gangen tegnet han seg også på scoringslista i 3-1 seieren. The Rest is History, som det heter. Og jeg skal selvfølgelig ta dere gjennom den historien i korte trekk.
Rogers fortsatte å briljere for Swindon i debutsesongen, og når mai kom så hadde Swindon sikret seg 2. plassen i serien. Dermed kunne klubben feire opprykk for første gang siden de hadde vært med på å stifte 3. divisjon - for 42 år siden!
Sesong nummer to for Rogers ble dermed på nivå to, og der klarte Swindon med god hjelp fra Rogers å komme på en 14. plass. Den beste ligaplassering siden stiftelsen i 1879.
Nivået var imidlertid skyhøyt. Swindon var stort sett et lag med unge talenter i fra nærmiljøet ispedd et knippe gamle, rutinerte 3. divisjonsspillere. Motstanden var en annen nå, som de plutselig stod ansikt til ansikt med klubber som Newcastle United, Manchester City, Middlesbrough, Bolton Wanderers og Crystal Palace - og ikke gamle kumpaner som Halifax, Bradford Park Avenue og Southend.
Det endte dessverre med nedrykk igjen på andre forsøk, men uten at det fikk konsekvenser for karrieren til Don Rogers.
Vi spoler frem til 1968/69-sesongen. Rogers har for lengst etablert seg som en av divisjonens absolutt beste spillere, og plutselig har Swindon fått sving på sakene igjen. Bert Head, som hentet Rogers opp til førstelaget, har forlatt managerstolen etter ti års virke, og inn har Danny Williams kommet. Hans filosofi var trening, trening, trening. Da snakker vi fysisk trening. Ingen lag skulle ta Swindon på fysikken og kondisjonen, og det bar frukter på en tid da det taktiske elementet uansett ikke var veldig skyhøyt sammenlignet med i dag. Banene så stort sett ut som potetåkre også, så for en slepen tekniker som Don Rogers, så var også det en hinder. Et hinder han forserte med bravur gang på gang.
Selv om Don Rogers ble sliten og motløs av å måtte sprinte 13 runder rundt banen på løpetrening flere ganger i uka, så fikk han heldigvis frie tøyler av Williams til å spille sin fotball. Bare Swindon-spillerne sentret ballen til Rogers, så ble det bra.
Rogers hadde vært Swindons toppscorer tre år på rad, og fortsatte den gode formen ut over 68/69-sesongen. I ligacupen hadde klubben prestert langt over evne, og i semifinalen stod de ovenfor Burnley i fra toppdivisjonen. Etter å ha vunnet hver sin kamp 2-1, så måtte det en tredje kamp til - og på nøytral bane i West Bromwich, så vant Swindon 3-2 etter ekstraomganger. Rogers spilte hele kampen, men scoret ikke. Han var imidlertid svært delaktig i at Peter Noble kunne sette inn vinnermålet i andre ekstraomgang. Swindon var i sin første (og trolig siste) cupfinale noen sinne!
På Wembley ventet storlaget Arsenal, men Swindon, anført av Don Rogers på venstrekanten, sjokkerte The Gunners, og tok ledelsen i første omgang etter et mål av Roger Smart. Arsenal kom tilbake, og utlignet rett før slutt. Nok en gang ble det ekstraomganger. Og da. Som en 1969-versjon av Ole Gunnar Solskjærs innhopp i Champions League flere tiår senere, så skulle driblefanten og artisten Don Rogers virkelig å vise seg frem på den største scena i engelsk fotball.
I gjørmehavet på Wembley, der ballen omtrent stoppet for hver pasning, så fant Rogers både rom og fart. Først tuppet han inn 2-1 scoringen i gjørmehavet på tampen av første ekstraomgang, før han mot slutten av andre ekstraomgang stakk lynraskt i bakrommet, og satte spikern i kista bak Arsenals skotske landskeeper Bob Wilson. Live på TV var kommentator Brian Moore like sjokkert som Arsenal-fansen. Da 3-1 scoringen til Rogers gikk inn, så utbrøt han: Beautiful play…. and that…. is that!
Og dett var dett. Swindon hadde vunnet ligacupen, og kampens store spiller var en 24 år gammel gutt fra Paulton, som tross sin unge alder nå var blitt en rutinert fotballspiller.
Flere klubber hadde fått øynene opp for Rogers etter oppvisningen på Wembley, og blant annet storklubben Liverpool la inn et bud på Rogers. I dag hadde nok en spiller ønsket seg bort på flekken hvis han fikk et slikt tilbud, men Swindon kom opp med et genialt mottrekk for å få Rogers til å bli i Swindon. De kjøpte en sportsbutikk til ham i sentrum av byen. Rogers ble på ingen måte rik av å spille fotball i Swindon, men med en sportsbutikk i byen, så var utsiktene i alle fall gode for en stabil inntekt og et virke etter at fotballkarrieren en gang var over. Rogers bet på, og signerte ny kontrakt med Swindon.
Men drømmen om å ha Rogers i klubben til evig tid brast i 1972. Det er av sine egne man skal ha det, heter det seg, og det var nettopp det som skjedde. Tidligere Swindon-manager Bert Head, som hadde hentet til Rogers, var nå manager for 1. divisjonslaget Crystal Palace, og da de la £147,000 på bordet i november 1972, så hadde ikke Swindon noe annet valg enn å takke ja. Rogers ville prøve seg på øverste nivå, og følte han skyldte Head å spille for ham igjen. Swindon på sin side kunne glise hele veien til banken. I dagens verdi ville summen var 1972 hatt en verdi på nærmere 20 millioner kroner.
Don Rogers var ikke snauere enn at han scoret i debuten for Crystal Palace, den 4. november 1972. Everton ble slått 1-0 foran nesten 30,000 elleville tilskuere, som nesten ikke trodde det de så av den nye venstrevingen fra Swindon.
Rogers fikk kun en halv sesong, men ble allikevel toppscorer for klubben. Palace som lag holdt ikke helt inn, og de rykket ned etter sesongen. Sesongen etter ble også et trist sort for Palace, som rykket ned for andre år på rad. En mann skilte seg ut fra elendigheten, og det var Don Rogers, som igjen ble toppscorer. I stedet for å bli med ned i 3. divisjon igjen, så meldte han overgang til 1. divisjonslaget QPR. At Rogers fortsatt hadde sin verdi i behold sier overgangen også noe om. QPR byttet nemlig bort Terry Venables og Ian Evans, og fikk Rogers igjen.
En viktig brikke for Don Rogers var imidlertid borte da han kom til Loftus Road. I Swindon hadde han blitt att inn i varmen av Bert Head, og det var samme Head som hentet Rogers etter mange år i Swindon. Rogers var tross et par gode sesonger i Crystal Palace fortsatt bare en vanlig gutt fra en liten kullgruveby, fra bygda langt vest. Livet i London uten tryggheten til manager Head ble ikke helt det samme, og etter kun 18 kamper over snaut to sesonger, så var det slutt på London-eventyret.
I mars 1976 kom Swindons store sønn endelig hjem. Hjem til sportsbutikken sin, og hjem til Swindon Town. Rogers var nå blitt 31 år gammel, og en skulle tro han hadde mange år igjen på fotballbanen. Dessverre hadde han også i QPR begynt å slite med helsa, og det var spesielt hoftene som skapte problemer for ham.
Faktisk blir det hevdet at slitasjen på hoftene kunne være et resultat av Rogers eksepsjonelle gode fotballtalent. Han hadde rett og slett over mange år fintet, driblet og vendt spillet så mye at hoftene hadde fått nok, og formen til Rogers dalte i takt med helsa.
Et lite opphold hjemme i Somerset for Yeovil Town senere, og Don Rogers la fotballskoene på hylla for godt ved påsketider i 1977 - kun 32 år gammel.
En kort, men allikevel lang, med tanke på at han spilte stort sett fast fra han var 17 år, var over. Nå var det dags å trekke seg tilbake fra aktiv fotball, og heller fokusere på karrieren videre - i sportsbutikken som klubben i hans hjerte heldigvis hadde kjøpt til ham, og som nå på mange måter ble fotballinvalidforsikringspremien til en av Swindon Towns absolutt største legender, hvis ikke den største, Mr. Don Rogers!
Rogers noterte seg totalt for 412 kamper i Swindon-drakta, og 149 mål. En vanvittig bra statistikk for en fotballspiller som mest av alt var tilrettelegger, maestro og pasningslegger.
Rogers fikk med seg noen U21- og U23-kamper for England, men fikk dessverre aldri sjansen med flagget på brystet for A-landslaget.
Don Rogers bor fortsatt i Swindon, i sitt 75. år - og fra tid til annen fortsatt å treffe i butikken Don Rogers Sports.
I 2008 fikk han Swindon Towns velfortjeneste hyllest og takk for lang og tro tjeneste, da langsiden South Stand ble omdøpt til Don Rogers Stand.
Fra tid til annen er Rogers også å finne på County Ground når Swindon spiller kamper, og har også vært innom en håndfull amatørklubber i utkanten av Swindon som manager, uten at dette har vært noe mer enn en hobby.
Det er selvfølgelig umulig å sammenligne Don Rogers med dagens fotballspillere, da både tempo og intensitet primært har eksplodert bare de siste 20 årene - men med tanke på at Rogers stort sett spilte hele karrieren sin på fotballbaner som lignet mer på potetåkre enn dagens gressmatter, så er det i alle fall en interessant tanke å se for seg en ung Don Rogers i dag danse ned venstrevingen på ei strøken gressmatte i 2020.
STSCON ønsker deg velkommen inn som nummer 1 i serien “Legender”, Mr. Don Rogers!