Jeg lovet dere at det i denne artikkel-serien også skulle dukke opp spillere som aldri fikk kamper på A-lagsnivå for Swindon, men som allikevel har vært innom klubben i en eller annen form. Dagens mann er en slik.
Vi skal til en fotballspiller som aldri var i nærheten av å få A-kamper for Swindon, men som fikk gleden av å være i juniorstallen til klubben i 1991/92-sesongen – og som, etter det jeg kjenner til, var den første «norske» noen sinne i klubbens bøker.
Skjønt norsk og norsk. Gutten var født og oppvokst i Canada, og hadde kanadisk pass – men begge foreldrene var norske, og gutten snakket både flytende norsk og engelsk.
Historien begynner i Bergen like etter at tyskerne hadde invadert Norge i april 1940. Den 13. april, mens norske tropper prøvde desperat å holde tilbake det tyske felttoget ved Fossum bro i Østfold, så ble Harald Mundheim (1940-2018) født helt vest i landet. De fem første årene av hans liv var landet i krig, men familien klarte seg godt i Bergen, og da Harald hadde fylt 16 mønstret han på et skip – og la grunnlaget for det som skulle bli hans yrkesaktive karriere.
Verdenshavene ble Haralds arbeidsplass. I juni 1966 giftet styrmannen seg med sin kjære Dagrun Irene Jørgensen fra Laksevåg – før de på slutten av 60-tallet begge emigrerte til Canada og bosatte seg i småbyen Port Alberni på idylliske Vancouver Island.
Harald var nå lei av å alltid være borte på de syv hav, og tok seg jobb som industrimekaniker. Den 18. oktober 1974 fikk paret en sønn som de ga det erke-norske navnet Roy Gunnar.
Faren var interessert i sport, og interessen smittet også over på sønnen, som begynte å spille fotball slik vi kjenner det i Europa hjemme i Port Alberni.
Juniorlaget fra 91/92-sesongen. Merk at etternavnet her ble feilstavet til Mundhiem.
Da Roy var blitt 15 år, så fikk han muligheten til å dra på prøvespill hos de engelske klubbene Blackburn, Plymouth og Swindon. Swindon ble såpass imponert at de ønsket å ha Roy med på juniorlaget, og han reiste over og ble en del av juniorlaget i 1991.
Roy fikk aldri noen proff-kontrakt med Swindon. Siden han hadde kanadisk pass, så ville det vært vanskelig med arbeidstillatelse også på den tiden. I stedet dro Roy til Norge, der han fortsatt hadde slekt – blant annet en onkel i Bergen og ei tante i Porsgrunn. De to byene ble Roys neste stoppesteder i den gryende fotballkarrieren.
Roy Mundheim (i midten) i aksjon for Pors i 1994
I 1992 ble han en del av Brann sitt juniorlag, og han fikk spille åttendelsfinale i cupen for Brann mot Fyllingen i 1993, da Brann valgte å stille med et purungt lag med juniorer og førsteårs seniorer. Der spilte Roy sammen med senere kjente navn som Cato Guntveit og Claus Lundekvam. Roy fikk en del kamper for Brann 2, men valgte i 1994 å flytte til byen der tanta bodde, og ble en del av A-laget til Pors.
Roy Mundheim spilte for Pors i snaut to sesonger, og gjorde flere gode kamper fra sin posisjon, stort sett på midtbanen. Lokalavisen ga ham ofte gode skussmål, og han ble flere ganger kåret til sitt lags beste spiller. Etter en 2-1 seier mot Ullern høsten 1994 så skrev Telemark Arbeiderblad følgende om Mundheim sin innsats: -Etter pause tok Pors kommandoen anført av en stadig mer engasjert Roy Mundheim på midtbanen. Kanadieren løp, kjempet og tacklet. 18 minutter ut i omgangen fikk hans oppoffrende innsats betalt, da han vant en tilsynelatende håpløs ball i returrommet (…). Via Mundheim forsvant ballen innom et Ullern-bein, og alene med keeper lot ikke Rune Bergan seg be to ganger.
Skadeproblemer gjorde at Mundheim valgte å dra tilbake til Canada i august 1995.
Hjemme i Canada fortsatte Roy å spille fotball på amatørnivå for laget Victoria Vistas, og senere, etter et langt skadeopphold, for Nanaimo United i Vancouver Island Soccer League. Der fant han igjen gleden i fotballen, og var tent på et siste forsøk i norsk fotball.
Mundheims “jobbannonse” i Telemarksavisa i 2003. To år senere ble det napp i Tollnes.
Ti år etter at han forlat Pors og norsk fotball, så var Roy Mundheim plutselig tilbake i Grenlandsområdet. I 2005 meldte han overgang til Edwin van Ankerens Tollnes. I juli 2015 spilte Roy hele kampen da Tollnes 2 spilte 2-2 mot hans gamle klubb Pors sitt andre lag – et Pors 2-lag som stilte med senere kjente navn som Mats Hansen, Fredrik Nordkvelle og Eldar Hadzimehmedovic på laget. Det ble stort sett kun kamper for 2. laget til Tollnes, før han igjen returnerte til Canada senere samme år.
Vel hjemme i Canada la Roy fotballkarriere på hylla for godt, og tok til skolebenken. Han kom inn på Sykepleierutdanningen i 2006, og ble etter hvert ferdig utdannet sykepleier. I tillegg til å jobbe som sykepleier, så dyrket Roy sine hobbyer, som blant annet inkluderte å reise og å skrive. Det resulterte i mange artikler og reisebrev som ble publisert på ulike nettsteder.
I november 2019 så debuterte også Roy som forfatter med boka «Nursing: The funny side of the bedside» - der han tar for seg historier fra sykepleieryrket med et humoristisk blikk.
Roy bor i dag sammen med kona si i Vancouver, og har ved siden av yrket som sykepleier sin egen blogg som han oppdaterer jevnlig. Han titulerer seg som skribent, forfatter, blogger og sykepleier – og altså ikke lenger fotballspiller. Han følger lite med på fotball i dag, og ble overrasket over å høre om at det fantes en supporterklubb for Swindon da jeg tok kontakt med ham på sosiale medier. I stedet følger han ivrig med på det lokale ishockeylaget Vancouver Canucks, samt Seattle Mariners i baseball.
I disse dager skriver Roy på en roman som han håper vil bli gitt ut en gang i løpet av 2021.
Det ble altså ingen proffkarriere eller A-kamper for Swindon Town, men året han fikk på juniorlaget ser han i dag tilbake på med gode minner – selv om han ikke lenger har noe annen kontakt med sine gamle lagkamerater annet enn et par veldig sporadisk via sosiale medier.
Gratulerer med 46-årsdagen, og lykke til med den forestående romanen og andre prosjekter fremover.