En av statene med størst prosentandel norske etterkommere i USA er Iowa. Norske emigranter gjorde som emigranter flest, flokket seg sammen. I 1849 grunnla en liten gruppe av disse byen Decorah, som med årene skulle bli et amerikansk episenter for norsk kultur og historie.
En av de som etter hvert flyttet til Decorah var Skiensmannen Brynild Anundsen. Han var bare fem år da Decorah ble etablert, og på den tiden tråkket han sine barnesko hjemme på Brækkejordet i Skien – i en lutfattig familie. Han tok seg allerede som 12-åring jobb som boktrykkerlærling, men dro etter hvert til sjøs. Til havs hørte han om Amerika, og de mulighetene som fantes der. Han bestemte seg for å prøve lykken selv, for hva hadde han å tape? I 1864 forlot han fedrelandet for godt, og tok seg etter hvert til Wisconsin. Borgerkrigen herjet da øst for Iowa, og etter å ha jobbet en kort tid som typograf for en avis i La Crosse, så vervet han seg til tjeneste, men returnerte uten å ha vært i kamp.
Noe brant inni ham. Han hadde større drømmer enn å jobbe i et avistrykkeri. I dette nye landet, som hadde reklamert med at med hardt arbeid kunne du bli din egen lykkes smed. Han startet opp sin egen lille avis «Ved Arnen», der han selv også stod for det redaksjonelle. Dette ble ingen større suksess, og det første også til at han fikk sparken i jobben på trykkeriet fordi han ikke var nok til stede. For å få endene til å møtes, så tok han seg strøjobber som veiarbeider, men i 1868 skulle han få en ny sjanse.
Avisa «Den norske synode» i Decorah, Iowa, trengte en boktrykker, og Anundsen hadde ingenting å tape. «Jeg kan like gjerne sulte i hjel i Decorah, som i La Crosse», betrodde han seg til en venn. Han pakket alt han eide på to lastekjerrer, og la i vei. Den unge, høygravide kona var også med på lasset.
Det gikk ikke lang tid før han igjen kjente trangen etter å prøve lykken for seg selv. I 1974 prøvde han på nytt å etablere sin egen avis; Decorah-Posten – «for Decorah & omegn».
Det skulle gå nærmere ti år til med hardt arbeid før det ga ham noe avkastning. I 1884 gjorde han et nytt grep. Han bestemte seg for at avisa ikke lenger kun skulle være en lokalavis, og bestemte seg for å øke både innholdet og opplaget. Han fikk tilslaget på «Husmandsgutten» - en historie skrevet av en annen norsk emigrant – Hans Andersen Foss - som søkte sin egen lykke om forfatter, men som hadde fått refusert alt, selv av avisredaksjonene.
Anundsen bestemte seg for å dele opp historien, og trykke den som en føljetong i avisa. Han visste at markedet for historier satt til fedrelandet kunne selge. Området var jo fullt av nordmenn som fortsatt romantiserte landet de hadde forlatt.
For å treffe følelsene til kundegruppa enda hardere, så brukte han alt han hadde lært som boktrykker, og trykket ei farget helside i avisa – med norske farger, og teksten fra «Fader Vår». Et årsabonnement på den da firesiders, fem-spalta avisa kunne bestilles for 50 cent. Det ble en formidabel suksess.
Allerede året etter hadde avisa et opplag på 20,000 – og det var ikke bare abonnenter fra Iowa om omliggende stater. Norsk-amerikanere over hele landet ville lese avisa, og nyheten om den populære avisa gikk helt hjem igjen til Norge, der også flere tegnet abonnement tross lang frakttid. Lykken var å kunne lese om hvordan det gikk med de som hadde forlatt nære og kjære for å søke lykken i landet langt der borte.
Ved århundreskiftet hadde avisa et opplag på 37,000 – og Anundsen kunne endelig slå seg på brystet. Han hadde klart det som alle hadde snakket om på havet. Blitt sin egen lykkes smed. Realisert den amerikanske drømmen. Mye av hemmeligheten var at Anundsen hadde allierte seg med skribenter og korrespondenter i fedrelandet, deriblant farmora til Hanne Krogh, slik at nordmenn i USA kunne lese om hva som foregikk hjemme i Norge – vice versa.
Avisa var både politisk uavhengig og religionsnøytral, og mange av historiene handlet om «vanlige folk», litt over samme lest som Lettermans «Small Town News». Avisa omtalte alt fra dødsfall til snodige episoder i beste BAdesKen-ånd. Smånyheter om folk ble etter hvert sortert på stat, og rapportene fra fedrelandet under overskriften «Brev fra Norges bygder og byer».
Nyheter fra Decorah-posten ble også stadig referert til i lokalavisene her hjemme.
Den 20. januar 1959 hadde Nordlandsposten gravd frem en gammel sak fra Decorah-posten: om norsk-amerikaneren Torger Johnsen (1834-1924) – som hadde gått til fots 80 kilometer fra Wisconsin til Iowa med en 100 kilos melsekk på ryggen, og det i snøstorm! Slike historier solgte – både i Amerika og her hjemme!
Anundsen selv ble både rik og berømt som følge av avissuksessen, og i 1906 representerte han faktisk staten Iowa ved kroningen av Kong Haakon og Dronning Maud i Trondheim. Han ble samtidig dekorert for innsatsen han hadde gjort, og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Dessverre skulle ikke Anundsen få oppleve avisens beste salgstall i 1920-årene. I mars 1913 ble han rammet av et kraftig slag, og døde.
Decorah-posten skulle leve videre helt til 1972, og da siste utgave ble sendt ut av trykkeriet, så satte det et endelig punktum for en 98 år lang suksessfull mediehistorie.
Byen Decorah vet fortsatt å sette pris på sin norske-amerikanske arv. Der kan besøke verdens eldste og største museum tilegnet en bestemt immigrantgruppe - Vesterheim Norwegian-American Museum, besøke den årlige festivalen Nordic Fest - eller du kan ta et utvekslingssemester på Luther College - en høyskole som ble stiftet av norsk-amerikanere allerede to år før Anundsen kom til byen.
Musikkhistorien til Luther College er omtrent like lang. Skolen har et eget symfoniorkester, et eget jazzorkester, et eget storband – og så klart et nordisk kor, som flere ganger har vært i Lillehammer og Norge.
En rekke kjente artister har gjennom årenes løp holdt konsert på skolen. Muddy Waters, The Jayhawks, Panic! At the Disco, The Spin Doctors og Dave Matthews – for å nevne noen.
Ei som også nylig spilte konsert der, er den selverklærte Norgesvennen Lissie.
I 2015 brøt opp fra livet i California, og kjøpte seg en avsidesliggende gård i Iowa. Der lever hun i dag det gode liv - dyrker sine egne grønnsaker, og omgir seg med honningbier.
Tittelen på Fleetwood Macs gamle «You can go your own way” får stå som et mantra som bør være til inspirasjon oss alle – og som i alle fall gjaldt både Brynild Anundsen, Lisse, og alle som opp gjennom historiene har brutt opp for å søke lykken på nytt og ukjent sted.