For 46 år siden i dag rullet den siste Bobla ut av fabrikken i tyske Emden, og et solid stykke tysk industrihistorie tok slutt. Fra å være verdens mest populære bilmodell, så hadde salgstallene de siste årene da stupt nedover – mye på grunn av import av rimelige konkurrenter fra Japan.
For den rimelige prisen var en av hovedårsakene til at over 20 millioner bobler hadde blitt solgt siden den først ble lansert i Wolfsburg i 1938. Folkevogna, som vi kalte den her hjemme. Selv om Volkswagen også hadde andre modeller på markedet.
Både fabrikanten og modellen ble i sin tid til takket være et initiativ av Adolf Hitler, og det var Nazipartiet som også etablerte selve fabrikken. Med det i mente, så var det kanskje ganske så utrolig at både bilmerket og modellen også ikke bare beholdt, men økte sin popularitet i etterkrigsårene, og helt frem til i dag. Hitler samarbeidet i planleggingen selv med ingeniør Ferdinand Porsche, som han ønsket skulle designe bilen. Oppdraget var å designe en bil for folket. En bil som alle hadde råd til. I motsetning til Porsches egne modeller. Det lyktes han godt med, selv om det til historien også ligger sterke indisier på at det ytre designet mer eller mindre ble rappet fra den jødiske bildesigneren Josef Ganz.
Bobla forsvant dog ikke helt, men all produksjon ble av kostnads- og markedsmessige grunner flyttet til Syd-Amerika. Der fortsatte man å produsere bilen for det Amerikanske kontinentet helt frem til det endelig ble kroken på døra for modellen i 2003.
I dag er de godt bevarte modellene et yndet salgsobjekt. En Lillehammer-registrert 1974-modell i god stand ligger i dag ute på Finn for 135,000. Omregnet til dagens verdi kostet bilen helt ny fra fabrikken den gangen noe under 200,000. Vi kan jo bare tenke oss hva en godt bevart modell fra si ’55 ville kostet brukt i dag. Nyprisen det året var 11,000.
Fatter’n hadde aldri Folkevogn, men jeg husker veldig godt første gang jeg fikk sitte i en. Min mors venninne Synnøve i Oslo hadde en svart med takgrind. Den første gangen jeg tok toget inn til Oslo fra bygda på Toten, så ble vi hentet på Grorud stasjon i den. Det var litt av en opplevelse å se storbyen i fra baksetet, og jeg kan fortsatt høre den spesielle boblelyden som kom da vi kom opp i turtall. Montro om det var på grunn av lyden modellen ble kalt for «Boble» her til landet?
For klengenavnet opprinnelig var Käfer. Tysk for bille. Derav fikk modellene tilnavnet Beetle eller Bug i engelskspråklige land. Flere andre land tok seg friheten til å kalle opp igjen modellen etter andre arter. I Frankrike ble den kalt Coccinelle, som betyr marihøne, I Indonesia Kodok, som betyr frosk – og i Bolivia Peta, som betyr skilpadde. I Honduras fikk den tilnavnet Cucarachita – lille kakkerlakk.
Kjært barn har som kjent mange navn.
På slutten av 60-tallet ble modellen omfavnet av hippie-bevegelsen. Anti-kapitalister som man skulle tro også var i mot biler i utgangspunktet, omfavnet bilen på grunn av den lave prisen – og kanskje på grunn av navnet på produsenten. Folkevogn. Det var noe sosialdemokratisk og folkelig over det. Den ble også assosiert med frihet. Man kan jo da bare undre på om folk den gangen ante noe om at hele bileventyret var initiert av den største vestlige diktatoren av dem alle.
En medvirkende årsak var kanskje også filmen «The Love Bug» fra 1968 – der verden første gang fikk stifte bekjentskap med Herbie. Da jeg endelig fikk mast meg til å leie VHS med Moviebox på 80-tallet, så var det med en Herbie-film hjem fra videobutikken.
Bobla har siden den gang også blitt brukt flittig i populærkulturen. Den dukker opp i en haug med filmer, og hundrevis av skuespillere og musikkartister har gjennom årene selv også eid en modell.
Den dag i dag forbinder folk modellen med frihet, motkultur og reiselyst. For ikke å snakke om minibuss-varianten. Kjørte du folkevogn, så ble du gjerne også sett på som pasifist. Som fredelig. Som kjærlig. Peace & Love. Et stykke unna Hitler, med andre ord. Men et lite pek bakover til opprinnelsen fikk vi se i «Tilbake til Fremtiden» (1985), der libyske terrorister angriper Doc Brown og Marty McFly fra takluka på en Folkevognbuss T1.
Jeg elsker road trips. Jeg elsker friheten med bil. Gjerne helt alene med musikk på full guffe. Jeg er ikke veldig bilinteressert, men setter pris på godt design – så jeg elsker så klart folkevogna. Jeg har heller aldri hatt noen selv. En kombinasjon av alt for lite budsjett og ti tommeltotter gjør at jeg heller får leve godt med minityr-samlinga jeg har i stueseksjonen. Hvis den store jackpotten en dag sitter, så ser jeg dog ikke bort fra at jeg ville ha vært fristet til å sikre meg et eksemplar til sommerbruk.
Volkswagen prøvde etter den originale bobla å lansere en ny og mer tidsriktig modell – den nye bobla. New Beetle. Denne ble aldri noen stor suksess, til tross for massiv promotering spesielt i Amerika. Modellen ble produsert i Mexico frem til 2011, og senere på andre siden av verden – i Vietnam – til 2019 – og da var det allerede slutt. Den ble aldri noen lignende suksess som originalen.
Valget av låt til å akkompagnere den lille reisen gjennom boblas historie var ikke enkel. Det er mange å ta av som har involvert bobler på den ene eller den andre måten. Planken her ville jo vært «The Beatles», som til og med dyttet inn en feilparkert, hvit boble på Abbey Road-albumet. Men jeg har aldri vært noen fan. Sorry.
Det har også vært artister som har satt seg i Bobla, og aldri kommet tilbake. Som Connie Converse. Hun prøvde å slå seg opp som visesanger i Greenwich Village omtrent samtidig som Bob Dylan, men uten å lykkes. Deprimert og oppgitt pakket hun alle sine eiendeler i bobla si, og dro. Dette var i 1974. Det eneste hun la igjen var et kryptisk brev, der hun skrev at hun ville starte et nytt liv et annet sted, og ba familien om å ikke lete etter henne. Siden har ingen sett henne, og hun står fortsatt på den lange lista over savnede mennesker i verden.
Året etter gjorde Jim Sullivan nøyaktig det samme. Han var 16 år yngre enn Converse, og hadde gitt ut ei plate som het «UFO». Uten noe forvarsel forsvant han på en kjøretur i bobla si fra LA til Nashville. Noen uker senere fant de igjen bilen på en avsidesliggende plass i New Mexico – ikke veldig langt nord for Roswell. Lommebok, gitar og klær lå igjen i bilen. Området fikk så klart UFO-entusiastene til å ta til konspirasjonsteoriene. Hvor han dro vet ingen. Han er heller aldri blitt funnet.
Converse ga aldri ut noen plater, men gamle opptak ble hentet frem igjen og gitt ut tilbake i 2019. Hverken disse låtene eller det Sullivan rakk å gi ut er musikk som får plass på spillelista, selv om det hadde vært aldri så passende. Ett av dogmene for dette prosjektet er at all musikk på lista skal være musikk jeg 100 % står inne for. Slik var det ikke på prosjektet i 2019.
Derfor må jeg ty til en annen i dag. Og det er ei låt som passer utmerket til alle som er glad i å kjøre bil, og som også får en ekstra dimensjon i lys av skjebnen til både Connie Converse og Jim Sullivan – nemlig Jason Isbell sin vakre «Travelling alone».
Enn så lenge elsker jeg å reise alene, men hvem vet – det kan hende jeg også blir lei av det en vakker dag…