Geografi var det beste faget jeg visst på skolen, og interessen for byer, steder og land har fulgt meg inn i voksenlivet. Geografi er fortsatt favorittkategorien når det kommer til quiz eller spørrespill. Spørsmål om fotball, musikk eller film, som er andre store interesseområder, er jeg til sammenligning helt håpløs i.
Trangen til å reise har jeg også alltid hatt i meg, men tross det har jeg reist altfor lite. Det har alltid vært en liten sorg for meg. Jeg fikk meg en interrail-tur på begynnelsen av 2000-tallet, og har vært på en fjorten dagers road-trip på vestkysten i USA – men det er så mye mer jeg gjerne skulle ha sett. Tid og penger har satt en begrensing for det, så selv om det fortsatt blant annet står på bucket-lista at jeg en dag skal snirkle meg gjennom hele USA fra øst til vest, så innser jeg vel nok at jeg vil være alt for gammel for det når sjansen eventuelt en gang byr seg. Så jeg reiser i tankene, og på Google Maps. Jeg kan sitte timevis og klikke meg bortover veistubber med Street View-funksjonen.
Jeg svelger også lett både road movies, reiseprogrammer på TV, ekspedisjoner og reiseskildringer i bokform - både skjønnlitterært og i dokumentarisk form. Det er en rimelig og tidsbesparende måte å oppleve verden på med dagens priser og forpliktelser. I tillegg gir det meg en viss tilfredsstillelse i å kunne være med på reise. Mentalt. Det gir meg en liten følelse av å være litt Jack Kerouac, litt Jack London, litt John Steinbeck og litt Bill Bryson.
En av bøkene som har gjort størst inntrykk på meg, er ei bok jeg en gang i tiden bestilte fra eBay. Boka heter «States of Mind». En perfekt tittel som sier mye om boka i dobbel forstand. Forfatter Brad Herzog tar leseren med på en 314-dagers bobiltur gjennom USA, hvor han (og kona, som er med på lasset) utforsker småbyer med navn som sier noe om folks sjeleliv. Det blir også en reise i den amerikanske psyken og kulturen. En søken etter dyder som er tapt i negativitet og desillusjon.
Han besøker byer med navn som Love, Inspiration, Justice, Faith, Joy, Hope, Comfort, Glory, Truth, Wisdom, Harmony og lignende. Du skjønner sikkert tegninga. En del av spørsmålene han søker svar på underveis er da opplagt: Kan man finne kjærlighet i Love, Virginia? Kan man finne inspirasjon i Inspiration, Arizona? Kan man finne trøst i Comfort, Texas?
Jeg kan i alle fall finne alt dette boka til Herzog.
Det er 410 sider med pur glede, inspirasjon og visdom for en geografi-nerd som meg, som til alt overmål også elsker tvetydige ordspill, filosofiske betraktninger, anekdoter og små særegenheter.
Akkurat som med mine andre interesser, så har jeg alltid hatt et ekstra hjerte for de små. Jeg har aldri vært interessert i å heie på store og kjente lag i fotball. Swindon er laget. Jeg har styrt unna de største bandene, og de mest sette filmene. Ikke fordi jeg absolutt vil være en særing, men fordi det – de gangene jeg har prøvd – ikke gir meg så mye. Jeg har aldri sett Star Wars, og hæler ikke Queen.
Litt sånn har jeg det også i geografien. Jeg har ikke et brennende ønske om å dra til de opplagte turistattraksjonene når jeg først er på tur. Jeg vil ta omveiene. Off the Beaten Track.
Og det er vel det jeg også elsket med Herzog sin bok. Han tar virkelig omveiene. Til de små stedene med underfundige navn. Og han tar omveiene innover i sitt eget sinn, sitt eget hjerte og sin sjel. En søken. Etter noe som man ikke helt vet hva er. Akkurat slik jeg også gjør. Ofte. Prøver å finne min egen Thoreau, men ender ofte om å kun lete etter Godot.
Brad Herzog ble født og vokste opp i den lille byen Deerfield, like nord om storbyen Chicago, Illinois. Da han var liten elsket han alt av sport, ikke helt ulikt meg, og han oppdaget også tidlig at han elsket å skrive – heller ikke så ulikt meg. I tillegg liker han å lage lister, og åpenbart også obskur geografi. Enda flere likheter altså.
Der stopper vel også kanskje likheten. For Herzog har for alvor gjort noe ut av sine store interesser. Etter at han var ferdig utdannet jobbet han i mange år som freelance-skribent for en rekke forskjellige aviser – stort sett innenfor sport. «States of Mind» var hans første bokutgivelse. Det var ingen selvfølge at boka skulle få noe særlig stor publisitet, men i 2000 var han faktisk deltaker på «Vil du bli millionær» på amerikansk TV, og han benyttet muligheten til å reklamere for boka. Uka etter hoppet den rett inn på 2. plass på besteselgerstatistikken til Amazon, kun slått av Harry Potter.
Dette ga også penger i kassa, så han tok med seg kona og flyttet til Pacific Grove, California, for å komme nærmere der hans favorittforfatter kom fra. John Steinbeck. Nok en likhet, altså.
Etter det har han livnært seg på å være forfatter. Han har stort sett skrevet barnebøker (om sport!), men også ytterligere to reiseskildringer – som jeg har til gode å lese.
En by han imidlertid aldri besøkte, i alle fall ikke som er nevnt i boka, er byen Normal i Herzogs egen hjemstad Illinois. Den våkne leser har nok allerede skjønt at jeg på mitt eget vis er tilbake igjen på min vei gjennom Amerikas 50 stater, etter gårsdagens omvei – og at vi i dag har kommet til nettopp Illinois.
Normal ligger en 2,5 times kjøretur sydvest for Herzogs hjemby Deerfield. Ville han funnet det normale i Normal? Hvordan definerer folk i Normal normalt? Det er mer å ta av på stiene Herzog tråkket opp.
I Normal, Illinois, bor det nesten tre ganger så mange som i Deerfield. Byen fikk navnet sitt i 1865, etter å ha først båret navnet North Bloomington. Det nye navnet sitt fikk de ikke fordi myndighetene i byen ønsket å normalisere ting, men fordi normalskolen (en type pedagogisk lærerskole) Illinois State Normal University allerede lå i byen. Slik fylket Innlandet tok sitt navn (!) etter Høgskolen i Innlandet.
I 1981 kom det ei jente til verden i Normal som fikk navnet Jill Ellen Andrews. Hun flyttet som barn til Tennessee, hvor hun vokste opp, og begynte å skrive egne låter i slutten av tenårene. Sammen med kompisen Sam Quinn stiftet hun i 1999 duoen the everybodyfields, som platedebuterte i 2004 med albumet «Halfway There: Electricity and the South». Det albumet var ett av de jeg oppdaget tilfeldig gjennom CD Baby, og bestilte den til Norge. Det er jeg glad for i dag, for albumet er ikke å finne på noen strømmetjenester. Derfor får jeg heller ikke servert min absolutte favoritt «TVA» - men serverer heller ei låt fra deres tredje og siste album «Nothing is Okay» (2007).
Etter den utgivelsen trakk Jill seg ut for å satse på egen solokarriere. En karriere som fortsatt blomstrer, 4 EP- og 4 albumutgivelser senere.
Låta «Lonely Anywhere» har vært med meg i mange år, og tittelen tiltaler meg på flere måter.
Ifølge Wikipedia er det ingen småbyer eller steder i USA som heter «Lonely», så spørsmålet om det er ensomt i Lonely får hverken Brad Herzog, Jill Andrews eller jeg svar på.
Men i en episode av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» ble for noen år siden en eldre eneboer langt utenfor allfarvei spurt om han noen gang følte seg ensom på det avsidesliggende bruket?
«Nei, men jeg følte meg ensom da jeg bodde i Oslo».
Låta TVA finnes ikke på Spotify, men dukker derimot opp flere steder på YouTube - og låta er så bra at den får dere som en bonus med theeverybodyfields i dag.