For 50 år siden i dag hadde Oppland Arbeiderblad en notis i forkant av utforrennet i Wengen om den sveitsiske utforkjøreren Roland Collombin. 23-åringen hadde overrasket en hel verden under OL i Sapporo i 1972, da han fem dager før sin egen 21-årsdag, og som et relativt ubeskrevet blad, kjørte ned til en overraskende sølvmedalje.
Nå var han den store favoritten foran det kommende Lauberhornrennet på hjemmebane. Konkurrenten Karl Cordin mente at de andre like gjerne kunne droppe og stille til start; «Han [Collombin] har så store fordeler at det bare er et pistolskudd som kan felle ham», uttalte han til media i forkant av rennet.
Hans store fordeler var av den fysiske sorten. Collombin var ingen teknisk utøver, men hadde en kropp bygd for fart, med lår som – sitat - «telegrafstolper». Han var derfor helt håpløs i slalåm, men trivdes best jo brattere og raskere det var. I tillegg var han fryktløs og uredd, og bremset aldri.
Det var noe lett gjenkjennelig med den første beskrivelsen. Jeg hadde også en kropp bygd for fart og dårlig teknikk. Jeg kjente meg derimot ikke igjen i det siste. Jeg kjente på både redsel og frykt, og turte aldri kjøre rett ned uten å bremse.
Jeg vokste opp i tid da store deler av året som barn innebar å være ute. Jeg hadde kanskje ikke helt anlegg for det, men redningen var vel at det ikke eksisterte mobiltelefoner på den tiden. Jeg merket tidlig dragningen mot en virkelighetsflukt selv, og da spillkonsollen Commodore 64 etter hvert kom i hus, så ble tiden jeg brukte utendørs på fritiden stadig mindre.
Men før det måtte jeg ropes inn igjen. Etter skolen, og spesielt i helger, så bestod livet seg i stor grad av å spille fotball i sommerhalvåret, og på vinterstid: bygge hoppbakker, og lage utforløyper. Utforløypene var hverken bratte eller lange. På Toten på 80-tallet innebar det å bruke det man hadde: Naboenes jorder, spader vi fant i uthuset, og gamle langrennsski.
Jeg og kompisene mine kunne bruke en hel lørdag bare til å preppe bakkene, slik at de stod klare til vi stod opp på søndag. Håpet var at det da ikke hadde kommet nysnø i løpet av natta, men at det hadde vært bikkjekaldt – og at det hadde bakkene vi hadde tråkket hadde blitt beinharde, kompakte og gjerne med et lite islag på. Da gikk det nemlig fort!
For min egen del, så var også denne aktiviteten en form for virkelighetsflukt. Jeg var aldri meg selv da jeg hoppet eller stod på alpint på de kuperte hestejordene rundt omkring på Sivesindhøgda. Jeg var alltid enten Pirmin Zurbriggen, Rolf Åge Berg, Ernst Vettori eller noen andre jeg hadde sett gjøre det jeg tenkte var det samme på fjernsynet. Og det var alltid OL.
Det samme gjaldt på sommeren da vi spilte fotball. Det var aldri Hans Josef som satte ballen mellom det rammeskakke reisverket av gamle planker, som skulle forestille et fotballmål. Jeg var Roy Wegerle, Tony Cottee, Luther Blissett eller Alex Rae. Aldri de største navnene, men mer obskure spillere jeg hadde blitt kjent med enten gjennom Tippekampen eller klistremerkealbumene fra Panini.
Men noen ganger måtte jeg bare bli inne, for da var det sport på TV som gjaldt. Tippekampen lørdag klokka fire var hellig. Vinterstid var det utfor og hopp. Ikke nødvendigvis alt av det som gikk, men utvalgte renn. Hoppuka i romjula var en av disse.
Andre var utforrennene i Kitzbuhel og Wengen. Der gikk det alltid styggfort, og det var spektakulært og heftig å se på for en ung, sportsinteressert gutt. I en liten krok i hodet hadde jeg alltid et lite håp om å se noen spektakulære fall. Ikke det at jeg ønsket at folk skulle skade seg, men så lenge det gikk bra, så var det noe fascinerende over å beskue det. Helt sikkert både alarmerende og perverst, og noe som hadde vært mat for en barnepsykolog – men utrolig nok har det blitt folk av meg allikevel (tror jeg).
Vintersportinteressen har dabbet voldsomt av med årene. Skihopping er det mange år siden jeg har sett på. Det ble totalt uinteressant når de begynte med poengjustering for vindforhold, og alle landet på omtrentlig lik linje. Utfor derimot, det har fulgt meg. Ikke all utfor – men Kitzbuhel og Wengen. Alpinsportens Formel 1 på de to mest spektakulære arenaen som finnes.
I helga ble Lauberhornrennet i Wengen arrangert for 94. gang, og tradisjon tro benket jeg meg ned foran TV’n for å se på. Traseen i Wengen er som nevnt kjent som en av de tøffeste i sitt slag – kanskje nest etter «Die Streif» i Kitzbuhel.
Løypa er den lengste utforsirkuset, snaut 4,5 kilometer lang - over en kilometer lenger enn i Kitzbuhel – med en helling på 42 grader på det bratteste. Til sammenligning er det bratteste partiet i unnarennet på Holmenkollen kun (!) 36 grader.
Fartsrekorden er på snaut 162 km/t, satt av franskmannen Johan Clarey i 2013, så løypa er slett ikke for nybegynnere. Den har faktisk også krevd liv, da en ung østerriker omkom etter et treningsrenn i 1991.
De mest spektakulære bildene fra Wengen for oss som sitter trygt i sofaen og ser på er i fra hoppkanten som kalles Hundschopf (hundehodet), der en karakteristisk utstikker av fjellet stikker opp.
I helga som var fikk vi se hvor nådeløs denne løypa er. En franskmann ble hentet ut med helikopter etter et fall i Super-G rennet på fredag, mens vår egen Aleksander Aamodt Kilde led samme skjebne etter stygt fall i utforrennet lørdag. Det er ikke lett å være fryktløs i Wengen, og det kommer med en stor pris å teste grensene. Kommentatoren på TV sa det klokt; det er ikke lenger nok å være fryktløs, men du må ha god teknikk for å mestre løypa. Teknikken hadde hjemmehåpet Marco Odermatt, som suste ned til seier et godt minutt før nummer to.
Hvordan gikk det så med Roland Collombin i 1974? Her hjemme måtte sportsinteresserte nøye seg med å se et sammendrag av rennet, i beste sendetid lørdag kveld klokka 19.30 - kommentert av legenden Knut Th. Gleditsch. Snøstorm og tåke var ingen hindring for sveitseren, som suste ned til sin tredje utforseier på rappen, men kun 16 hundredeler foran den etter hvert mer kjente Franz Klammer fra Østerrike.
Collombin fortsatte sesongen godt. Helga etter vant han det klassiske Hahnenkam-rennet i Kitzbuhel, og vant til slutt med god margin verdenscupen i utfor totalt
Dessverre ble hans fryktløshet også hans bane. Under sesongåpningen i Val d’Isere i desember samme år, falt han stygt og skadet ryggen. Etter et snaut år med rehabilitering, så var han utrolig nok klar for comeback på samme sted sesongen etter.
Kanskje satt frykten allikevel i sveitseren? Under en treningsgjennomkjøring fikk han igjen problemer. I et parti av løypa, hvor arrangøren hadde vannet kvelden før, for å gjøre den relativt lette løypa mer vanskelig, lettet han fra bakken i 130 km/t, og smalt i bakken etter et hopp på 30 meter. Han ble fraktet til sykehus med helikopter, hvor de kunne konstatere brudd på to ryggvirvler, kraftig hjernerystelse og store sårskader i ansiktet.
I dag lever han livets glade dager i landsbyen Versegères, der han i flere år har drevet et vertshus og jobbet som vinmaker – og det skulle ikke forundre meg om 72-åringen var på plass i Wengen i helga som var.
Han satte aldri utfor ei utforløype igjen, men hans navn ble igjen i Val d’Isere. Stedet der han kjørte ut har siden den gang båret navnet «Collombin-kulen».
Dagens låt er signert Collombins landsmann Pat Burgener, som tro det eller ei har deltatt i dobbelt så mange Vinter-OL som utforkjøreren. Til forskjell fra meg selv som barn, så var Burgener både urett og talentfull i bakkene vinterstid, og allerede som 14-åring kom han med på Sveits sitt landslag i Snowboard. Som 16-åringen ble han den første i verden til å lande trikset Switch Backside Triple Cork 1440, og i 2018 bar det til OL i Sør-Korea. Der endte han på en respektabel 5. plass, før han noen år senere, som Collombin, skadet seg stygt – og tok for alvor opp sin andre interesse; musikk.
Da COVID slo ut store deler av verden i 2020, så ble det dårlig med spillejobber – så da trakk han til sosiale medier, der han også bygde seg opp en enorm tilhengerskare.
Ved siden av alt annet, så jobbet seg også tilbake som idrettsutøver, og representerte Sveits også i Beijing-OL i 2022. Da ble det en 11. plass. I år fyller han 30, og mottoet hans i dagens låt kan de fleste ta lærdom av: Det er i motgang du finner ditt sanne jeg, men børst av deg, reis deg opp igjen – og fortsett å jage drømmene.
Jeg skulle gjerne hørt det, da jeg som 12-åring tråkket opp og ned hestejordene i dyp snø på Toten, og drømte om å være Pirmin Zurbriggen. Samtidig er jeg glad for at karrieren endte der. Jeg hadde aldri turt å sette ned Lauberhorn.
It's only when you fall
Can you reach your soul
Nothing’s like failure
when you know you’ve given your best
Chasing these dreams