Endelig lørdag! Ukens desidert beste dag, som uten et snev av dårlig samvittighet bare kan tilbringes akkurat slik jeg selv liker det best.
Ingen vekkeklokker, ingen planer og ingen forpliktelser. Det er de beste lørdagene for meg. I dag er en slik lørdag.
På med langt undertøy. Fyr i ovnen. Bare være. I mitt eget lille tempo. Lese meg opp på dagens fotball og trav. Det skal tradisjon tro komponeres kuponger.
Jeg vokste opp med tippekuponger og travbonger. De lå alltid strødd utover bordet uti Tandsætra hos min onkel. Min far var også ganske ivrig, og jeg var ikke gamle karen da jeg selv fikk være med både på travbanen og på fotballkamper. Jeg husker spenningen. Det er et ekstra element til selve opplevelsen å ha en tippekupong. Drømmen er nok for alle å vinne, men det er nytteløst å ha det som mål. Tipping for meg er en hobby. Det er noe gøy. Jeg spiller aldri for mer enn det jeg kan tape, og dobler aldri innsatsene hvis det ryker. For det gjør det jo stort sett hver helg. Men jeg må ha en kupong. Både på fotball og på hest.
Dessverre er både tippekampene og plingene en saga blott. Det gjør opplevelsen rundt å sitte med kupongen noe redusert. Jeg tenker tilbake til tippelørdager med kompiser, der vi samlet oss foran tippekupongen med en felles utfylt kupong, og ventet i spenning på plingene. Vi hadde kjøpt ei system-bok, og noen ganger tok vi oss bryet med å sette opp et system - med en haug med enkeltrekker som alle måtte krysses av manuelt. Et møysomt arbeid, før det bar ned til butikken for å få de levert.
Etter hvert ble det også tippelørdagene kombinert med fest. Pling-party var jo en greie en periode. Jeg savner Tippekampen på NRK. Jeg savner plingene.
Omtrent på denne tiden i 1948 så Norsk Tipping sin første tippekupong dagens lys. Datoen var 13. mars, men det var på en lørdag. Selskapet Norsk Tipping hadde blitt stiftet året før, og planleggingen var i gang allerede fra oppstarten – de ønsket å lansere en tippekupong med 12 kamper, der folk skulle tippe såkalte vinnertips. Hjemme, uavgjort eller borte. Eller 1, X, 2 – som de opererte med i starten. Inspirasjonen kom fra svenskene, som allerede i en 15 års tid hadde hatt et slikt spill.
Ikke alle var like begeistret for dette. Det å kombinere sport og idrett med hasard og spill var kontroversielt, og mange var redd for at dette både kom til å føre folk i økonomisk uføre, og at det kom til å spise av tiden. Redningen var at Norsk Tipping allerede fra starten var innstilt på å føre overskuddet tilbake til idretten, og det fikk også Staten til å gi konsesjon for dette spillet. Så mye som 50 % av innsatsen ble ført tilbake til samfunnet; øremerket idrett og folkehelse – men også vitenskapelige formål.
Premietaket var satt til 50,000 kroner for en eventuell alenevinner. Beskjedne beløp i forhold til i dag, kanskje – men tilsvarende dagens verdi så var 50,000 kroner i 1948 omtrent 460,000 kronre i dag. En anstendig sum altså!
Rekkeprisen var på 25 øre, og jo flere garderinger du hadde – jo dyrere ble kupongen. Akkurat slik det er i dag. Norsk Tipping regnet med at omsetningen skulle bli på rundt 2-300 kroner hver uke i starten, men det skulle vise seg at de tok grundig feil. Den faktiske omsetningen ble ganget med hundre!
Norsk Tipping ansatte en rekke kontrollører høsten 1947, som alle skulle jobbe med å manuelt kontrollere kupongene som var sendt inn. Dette var en møysommelig jobb som krevde høy konsentrasjon, og som også var potensielt tidkrevende. Derfor ble det søkt etter noen spesielle kompetanser i stillingsannonsen: Det legges vekt på øvelse i sorteringsarbeid, regnskapsarbeid eller særlig øvelse (helst eksperter) i bruk av summeringsmaskiner. Ikke nok med det – Norsk Tipping ville gjerne at søkerne også opplyste om familieforhold og ektefelles stilling i jobbsøknadene. Muligens for å sikre seg imot potensielt juks – hvis for eksempel kona (eller mannen?) til en kommisjonær søkte stillingen?
Norsk Tipping hadde nemlig gjort avtaler med en over 800 kommisjonærer rundt om i landet, som skulle dele ut, og ta imot kuponger og penger. Dette ble så videresendt til Norsk Tipping med posten, så fristen for å tippe for lørdagens runde ble satt så tidlig som onsdag klokka fem – og enda en dag tidligere for de tre nordligste fylkene.
Eksempelkupongen som ble laget som en veiledning til det norske folk
Norsk Tipping planla en prøverunde blant de ansatte, og deres familier, i før jul 1947, for å sjekke at alt fungerte både med innleveringer og retting. Dette fikk de ikke til på grunn av uforutsette problemer, så prøverunden ble utsatt til 21. februar 1948 – og det ble bestemt at den første offisielle tippekupongen for allmuen skulle være for fotballrunden som gikk lørdag 13. mars. Det ble levert nærmere 30,000 kuponger i prøverunden, så tellekorpset – som de kalte kontrollørene – fikk prøvd seg. Av over 200,000 tips (kupongene kunne i starten inneholde inntil 8 enkeltrekker) som kom inn på prøverunden – så var det ingen som klarte 12 rette, og kun 10 kuponger som hadde 11 rette. I stedet for penger, så fikk disse ti en fyllepenn som takk for bidraget.
I forkant av lanseringen den 13. mars, så begynte også avisene rundt om i landet å dele tippetips. Noen tok jobben seriøst, og ga en kort gjennomgang av alle kampene, og skrev litt om hvem de trodde vant. Andre igjen tok det litt mindre alvorlig, og med en god dose humor. En av landets lokalaviser skrev blant annet følgende foran den første tipperunden: «Resultatet mellom Bradford og Leeds er like tåkelagt som et hopprenn i Holmenkollen. Enten vinner den første eller omvendt. Eller så blir det ingen av dem som vinner».
Om kampen Chelsea – Charlton fulgte samme avis på med følgende: «Chelsea og Charlton begynner begge med stor C, og så er de begge omtrent like gode til å spille fotball. Derfor er det populært med uavgjort, men etter at tankene har mosjonert litt viser det seg at det like gjerne kan bli seier for en av dem».
Helgardering der også, altså.
Det hele ble en stor suksess fra første runde. Folk gikk mann av huse for å levere kupong. Norsk Tipping hadde selv i forkant advart folk mot å tippe på jobb. Det kunne være uheldig fordi de ikke fikk gjort det egentlige arbeidet sin. Dette skeiet nok ganske fort ut. Jeg husker for min egen del godt at vi hadde tippelag (vel, stort sett jeg og bestefaren til det som skulle bli landslagsspilleren Ruben Gabrielsen) på Gjøvik Bokbinderi, der jeg jobbet på starten av dette årtusenet. Mang en pause ble brukt til å finlese programmet og diskutere oss frem til en felles kupong.
Helst skulle ikke kupongene fylles hos kommisjonærene heller – men folket ble oppfordret til å ta med kupongen hjem, fylle den ut ved kjøkkenbordet i ro og mak – for så å levere den hos en kommisjonær med betaling. Fullt navn, yrkestittel (!), gateadresse og poststed måtte også fylles ut for at kupongen skulle være gyldig.
Den første tippekupongen, mars 1948
Kupongene strømmet inn da Norsk Tipping gikk live med første runde, og tellekorpset fikk en stri tørn etter at kampene var ferdigspilt lørdag med å telle over samtlige kuponger. Alle kupongene var manuelt utfylt, og mange inneholdt også feil (feil kryss, for mange kryss osv.). Disse ble annullert, men Norsk Tipping hadde gitt en klagefrist på 16 dager – slik at de som – sitat - følte seg snytt kunne protestere. Eventuelle premier ville etter kontroll bli utbetalt via postgiro.
To av de som leverte tidenes første norske tippekupong stod igjen med 12 rett da kontrollrettingen var fullført. En av disse var en Reidar Olsen fra Halden. Den andre har jeg ikke lykkes finne navnet på. Disse to fikk hver seg en premie på 4500 kroner hver.
Et par måneder senere fikk Norge sin aller første alenevinner på tippekupongen. Den unge småbrukeren Kåre Skjetnemark fra Frol i Trøndelag prikket 12’eren – og sikret seg 50,000 kroner. I tillegg fikk han også premie for en del 11’ere og 10’ere, så den totale summen som ble utbetalt var på hele 51 840 kroner. Kupongen – som kostet 4 kroner å levere (16 rekker) - hadde han levert i siste liten, og han hadde derfor bare kastet på noen kryss uten å sette seg inn i lagene. God, gammeldags griseflaks, altså.
De skjønner, det er mest som et eventyr. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, sa en overlykkelig småbruker til lokalavisa da nyheten om hans tippegevinst sprakk. Selv hadde han aldri vært spesielt fotballinteressert, men hadde levert tippekuponger helt siden starten. Det hadde også gjort at han hadde fulgt mer med på fotball, og han hadde fulgt kampene på det som da var en søndagsrunde med norske kamper – siden den engelske sesongen da var over. Den store genistreken? Uavgjort på Brann – Vard!
Så vil de nærmeste timene nå vise om jeg kan tangere Skjetnemark. Det er nok lite trolig. I løpet av de over 30 årene jeg har levert tippekuponger (i mange år, særdeles sporadisk, og langt i fra hver helg) – så kan jeg ikke huske sist 12’eren satt. Men jeg vet det har vært noen få – men aldri noe mer enn småpenger i premie. Da har jeg nok mer tro på å en vakker dag ta kassa på V75!
Dagens soundtrack burde vel vært Vazelinas «Tipping for’n far» - men dessverre står ikke låta i stil med teksta, så den får ikke plass på spillelista. Det gjør heller ikke CC Cowboys sin «Harry», som også har tippet tippelapper i 20 år. Ei heller Arild Nyquist sin plumpe låt «Tippelag».
I stedet blir dagens låt perla «Supersonic» fra Manchester-bandet Oasis sitt første studioalbum «Definitely Maybe».
Kamp nummer seks på den første, norske tippekupongen var Manchester City – Burnley. Gallagher-brødrene var ikke på tenkt enda på den tiden, men vokste begge opp som ihuga City-supportere. De hadde sikkert vært fornøyde om de hadde vært født og til stede. Kampen ble så klart klink H, noe selvfølgelig også Reidar fra Halden forutså. Hjemmelaget vant til slutt 4-1 etter to scoringer fra både Roy Clarke og George Smith.
Skitt tipping!