Dagen i dag startet litt over klokka fem. For andre gang denne uka bar turen inn til Oslo på jobb, der Den norske filmskolen har en node på Myrens verksted på Torshov. Anledningen var et møte med opptakskomiteene, som i løpet av våren skal sile ut, vurdere, intervjue og holde supplerende opptaksprøver for et utvalgt av de håpefulle som har søkt seg inn til vår Masterutdannings kull 5.
Toget rullet ut av Lillehammer stasjon like etter klokka seks. Jeg er og blir et B-menneske, så det koster litt å skulle opp så tidlig – men heldigvis er det fredag, og i morgen den dag kan jeg skru av vekkeklokka og sove til jeg våkner.
Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte. I møte med andre mennesker opp gjennom årene, så skjønner jeg at det ikke er så vanlig som jeg har trodd. Trolig har et langt liv med afantasi – den manglende evnen til å se indre bilder – vært en aldri så liten blessing in disguise. Mine tankekjør har vært av en helt annen karakter enn tankekjøret folk som genererer indre bilder har. Jeg tenker abstrakt og i ord. Ikke i bilder. Det gir også god søvn. Uansett. Samme hva.
Det er trolig like vrient for folk som ikke har afantasi å forstå hvordan det indre manifesterer seg for meg, som det er for meg å forstå det motsatte. Det er en erkjennelse. Men jeg kjenner på et savn av noe jeg ikke har hatt, selv om jeg innser at jeg har sluppet billig unna en del potensielle utfordringer opp gjennom livet. Men er det ikke slik det ofte er; det vi ikke har hatt, blir en forlokkende tanke?
Jeg har nå gjort unna en tur/retur Lillehammer – Oslo. Den samme reisen som Pål Tøien har gjort en hel haug av ganger før meg.
Artisten som for de fleste er best kjent som OnklP flyttet til Lillehammer som 12-åring, og bodde i byen i seks år før han flyttet inn igjen til Oslo som 18-åringen. Lillehammer har imidlertid omfavnet Pål som sin egen til tross for kun seks år permanent i byen. Kanskje er det også omvendt. De seks årene mellom 12 og 18 er på mange måter de viktigste, de mest utfordrende og de mest utviklende vi har. Et halvt dusin år som former oss som mennesker, og som vi bærer med oss resten av livet.
Etter å ha skapt seg et navn innenfor rap og hiphop-sjangeren over flere år, så dukket OnklP i 2013 opp sammen med blant andre medlemmer fra Oslo Ess – rockebandet som har tatt navnet sitt fra sentralbanestasjonen, som jeg i dag har reist både til og fra. Konstellasjonen kalte seg OnklP & De Fjerne Slektningene, og med dette bandet leverte OnklP kanskje en av de viktigste og sterkeste norske sangtekstene som noen sinne har blitt skrevet.
Styggen på ryggen ble gitt ut på vårparten i 2014, og ble kåret til årets låt under P3 Gull samme år. Låta ble også nominert til «Årets hit» under Spellemannsprisen, men måtte utrolig nok gi tapt for Admiral P sin «Engel». Forstå det den som kan! Faktum er at låta er en av tidenes norsk rockelåter i mine ører!
Jeg tenker de fleste av oss kan identifisere oss med hele eller deler av teksta til Tøien. Den beste låta om indre uro, tvil og angst. Normaliteter å kjenne på når man er menneske, men som kan bli en utfordring og et problem hvis det ender opp med å ta for mye plass. Jeg har kjent på alt dette selv, men har alltid klart å holde det til små doser. Ikke alle er så heldige. Kan jeg takke min afantasi for at jeg ikke har latt det ta for mye plass? Er det tilfeldig? Har jeg bare blitt venn med disse følelsene? Det er sikkert ikke så svart-hvitt. Jeg anerkjenner at det for mange er en alvorlig sykdom som ikke kan styres eller kontrolleres. Slik som for Townes Van Zandt. Og alt for mange flere.
Jeg tenker at jeg er heldig som slipper noe tankekjør. Jeg husker ikke sist jeg husket en drøm. Dermed heller ikke sist jeg kjente på et mareritt. Jeg har hatt styggen på besøk på ryggen, og noen ganger sitter han der fortsatt. Jeg ser ham heldigvis aldri, og jeg har akseptert at han bare vil meg vel. Han har blitt en god venn, selv om jeg aldri prater med ham.
Jeg bare skriver ham ut.
Ikke i bilder, men i ord.