Den 25. februar 1913 kom det ei lita tulle til verden på bruket Nygård, like utenfor tettstedet Dokka i Nordre Land, i retning mot Dælibygda. Foreldrene var småbruker og snekker Kristian, og husmor Anne Kolstad. Jenta fikk navnet Johanne, og var den femte i en søskenflokk på mellom 2 og 12 år. Senere skulle Johanne få ytterligere to søsken, og selv få bli storesøster.
I løpet av oppveksten var det kamp om oppmerksomheten i hjemmet, og Johanne fant tidlig sitt fristed ute på jordene rundt småbruket. Vinterstid var jordene fulle av gutter som lagde hoppbakker, og hoppet på hjemmelagde ski.
Johanne ville ikke være dårligere, og fikk helt naturlig være med guttene i nabolaget. Heldigvis var jo faren snekker, så han lagde egne hoppski slik at Johanne også kunne hoppe.
Slik trente seg opp skiferdighetene gjennom hele barndommen. Helgen etter at hun hadde fylt 17 år deltok hun i sin første konkurranse, sammen med den tre år yngre venninna Hilda «Nusse» Braskerud. Hun kom på sisteplass, men et frø hadde begynt å vokse. Det var altså mulig å konkurrere i hopprenn uten å ha utovertiss!
Nordre Land hadde allerede fostret mange gode skihoppere på 1920- og 1930-tallet, deriblant Kolterud-brødrene og Hans Vinjarengen, som tok sølv i kombinert i OL i 1928 og bronse i OL i 1932. Disse var store forbilder for de to jentene, som var en 5-10 år yngre.
Det er ikke mange år siden var heftige diskusjoner om kvinner skulle få lov til å hoppe i skiflygingsbakker, men det blekner mot den motstanden som regjerte på 1930-tallet. Kvinnelige skihoppere? Nei, det kunne da ikke gå an. Da Johanne og Hilda skulle til Sverige på et hopprenn, så hadde en journalist i Kongsvinger kvesset pennen i lokalavisa:
«De var ute på stasjonen her i sine mannfolkklær og langet over perrongen med langkroket rygg og hendene dypt begravet i bukselommene – på slengete mannfolkmaner. Svært tiltalende synes vi ikke det er, og vi får håpe vi aldri kommer til å tilegne oss den oppfatning av hoppløp er sport for kvinner.»
Johanne til venstre, Hilda til høyre. Fotograf ukjent, fra Oppland Arbeiderblad
Vinteren 1930 hoppet både Johanne og Hilda mye i Odnesbakken. I et renn i sistnevnte bakke i januar 1931 strakk Johanne seg til 46,5 meter, og satte et stødig telemarksnedslag. «Kvinnelig verdensrekord i Odnesbakken», kunne lokalavisa stolt melde dagen derpå.
Så oppsiktsvekkende var hoppingen i Odnes, at jentene ble invitert til å være prøvehoppere foran et renn i Midtstubakken samme år. De ble også forespeilet deltakelse i Holmenkollrennet, men møtte sterk motstand. «Her skal det ikke være noe sirkus. Kvinnelik skal ikke dras ut av hoppbakken», var svaret de fikk av rennleder Finn Qvale.
Så populære ble de to hopp-jentene at en norsk tobakksforhandler som produserte samlekort trykket et kort med da 14-år gamle Hilda og 17-år gamle Johanne.
Like før jul i 1932 stod det en notis i avisa Vestopland at begge var invitert over til Amerika for å «holde en rekke oppvisninger». Amerikanerne hadde fått nyss i de to kvinnelige skihopperne, og jeg mistenker at det ikke var sportslige grunner alene at nettopp de ble invitert over. Norsk-amerikanere som var gode på ski hadde noen år tidligere blitt lokket med på P.T. Barnum sine omreisende sirkusshow for å vise frem sine skikunstner, på lik linje som man viste frem siamesiske tvillinger, verdens sterkeste mann og damer med skjegg.
Hilda var da bare 16 år, så mora ville ikke slippe henne av gårde til den andre siden av jordkloden, så det var kun 19 år gamle Johanne som gikk om bord på skipet RMS Aquitana i Southampton, som skulle frakte henne over Atlanterhavet. Hun ofret jula for å reise, og den 11. januar 1933 steg hun sjøsyk i land i New York. Der ble hun møtt av sambygdingen Karl Thomlevold, som hadde bodd i Amerika noen år, og som faren til Johanne hadde kontaktet og fått overtalt til å bli hennes manager og trygge støtte på turen.
I New York ble Johanne invitert på en storslått middag inne på legendariske Waldorf Astoria hotell – da verdens største og mest kostbare. Stort sett var slike tilstelninger på den tida en stor gutteklubb, men til Johannes store glede var hotellets direktør gift med ei dame fra Bøverdalen, og de hadde stor glede av hverandres selskap, og kunne snakke sammen på norsk. Det var gull verdt for ei ung jente fra Dokka, som knapt kunne et ord engelsk.
Johanne fikk en egen suite i 23. etasje, og inntrykkene var mange og voldsomme for ei enkel jente fra bondelandet i Norge. «Jeg har aldri sett så mye rart som her», meldte Johanne til Aftenpostens New York-korrespondent. Det var et stort oppbud av amerikanske journalister til stede på hotellet også, og alle ville ha en bit av Landingen.
«The woman ski jumping champion of the world», «The Queen of Ski», «Wonder Woman» var noen av overskriftene i avisene dagen derpå.
Hun gjorde et godt inntrykk på vertskapet, som gjerne ønsket å holde henne i New York litt lenger. Men Johanne hadde en avtale i Chicago om få dager, og måtte kaste seg på toget påfølgende morgen.
Vel fremme i Chicago fikk hun nok en gang en strålende mottakelse. En større folkemengde hadde møtt opp på stasjonen for å ta denne kvinnelige skihopperen i nærmere øyesyn, og hun ble tatt med til nok et middagsselskap – på Hotel Morrison.
Johanne drakk hverken alkohol eller røykte, og hadde kommet seg i seng til rimelig tid for å være uthvilt før sitt første hopp på amerikansk jord. Morgenen etter satt hun årvåken og klar på bommen i bakken Cary Hill i forstaden Fox River Grove.
Hele 25 000 tilskuere hadde møtt opp for å se den norske jenta sette utfor det høye tårnet, og ta sats på hoppkanten. Johanne landet stødig på 52 meter, til øredøvende jubel.
Nok en gang flokket journalister seg rundt henne, og hun var tydelig ukomfortabel med en del av spørsmålene som kom. Manager Thomlevold fungerte som tolk, og måtte pinlig berørt også oversette en rekke spørsmål av både personlig og intim art. Men Johanne hadde glimt i øya, og en rask replikk – så da en journalist spurte hva hun smurte skiene med, så svarte hun; «gammelost og småspiker».
I løpet av de de neste fire månedene hadde Johanne allerede besøkt 20 delstater, og var i ferd med å få en Sonja Henie-lignende stjernestatus. Hjemturen som var planlagt hadde hun for lengst avlyst, for avtaleboka til manager Thomlevold var fyldigere enn noen gang. I juni skulle hun til Colorado, før turen gikk til Michigan.
Da hun kom til Michigan hadde den amerikanske sommeren smeltet bort all snøen, så hoppbakken hun skulle hoppe i var i stedet dekket med halm. «Jaja», tenkte Johanne – og satte utfor. Hun landet på drøyt 20 meter i den lille bakken, og var ifølge rapportene både den eneste kvinnen som hoppet i rennet – og den eneste som faktisk holdt seg på beina i unnarennet.
I august fikk Johanne og Karl en ubehagelig opplevelse, da de kolliderte med en annen bil på reise mellom to byer. Karl brakk kragebeinet, og måtte legges inn på sykehus et par uker – mens Johanne slapp med skrekken. Den ufrivillige pausen ble brukt flittig. Johanne fikk fornyet passet sitt, som snart gikk ut – og planen var nå å holde seg i Amerika til neste vår.
I januar 1934 fikk Johanne æren av å være første hopper utfor den nye storbakken i byen Winsted, Connecticut. Bakken hadde et K-punkt på 90 meter, og ble promotert som den største hoppbakken i verden. 9000 tilskuere hadde møtt opp på innvielsen. Norsk-amerikaneren Alf Engen stod også på startlista, og de to figurerte på både reklameplakater og i aviser i forkant – under overskriften «The King and Queen of Ski».
Johanne landet støtt på beina på 43 meter, nok en gang til stor applaus fra de fremmøtte.
Kolstad var i ferd med å bli rik på opplevelser, men det var ikke spesielt økonomisk gunstig å reise rundt og vise frem hopptalentet sitt. Godtgjørelsene hun fikk var bare akkurat nok til å dekke utgiftene, og knapt nok det. Arrangørene i Winsted skyldte henne fortsatt 500 dollar hun var lovet for å delta i rennet der i januar. Johanne var lei av lurendreiere som prøvde å sno seg unna regninga, og gikk til sak mot arrangøren – noe som skapte overskrifter i avisene.
Hun begynte også å merke kjøret med all reisingen på kryss og tvers i det store landet. Nå hadde hun vært fra Maine i øst, til Oregon i vest – og tilbake igjen – flere ganger allerede, og gledet seg stort til å dra tilbake til Norge etter at 1934-sesongen var ferdig.
I mars 1934 ledet hun hopprennet i Green Field, Massachusetts etter to omganger, men i tredje omgangen brakk hun begge skiene da hun landet på 54 meter. Skiene hun brukte var hjemmelaget, tunge, store og upraktiske – men det var slikt utstyret var på den tida for de som ikke fikk sponset fabrikkproduserte ski.
Den 26. mai 1934 kunne Johanne endelig sette sine bein på norsk jord igjen, da hun ankom Bergen med skipet Stavangerfjord. Da hadde hun klokket skihopp i 36 forskjellige delstater, og hadde kofferten full av medaljer og pokaler. Endelig skulle hun hjem til Nordsinni. Til Dokka. Til Nordre Land. Hjem til familien. Foreldrene og søsknene. Hjem til vennene. Og til venninna «Nusse» - som opprinnelig også skulle vært med på eventyret. Et eventyr som varte halvannet år.
Etter å ha tilbrakt sommeren og høsten hjemme på småbruket, så kjente hun at det rykket i beksømstøvlene igjen da snøen la seg som et hekla sengeteppe på bakken.
Nok en gang skulle familien Kolstad måtte feire jul med en tom stol. Johanne dro til Gjøvik for å fornye passet, og deretter tok hun toget til Bergen, der Johanne nok en gang steg om bord på Amerikabåten den 4. desember 1934.
Thomlevold hadde blitt igjen i Amerika da Johanne dro hjem, og var nå nok en gang klar til å ta imot henne, og kjøre henne rundt omkring i det langstrakte langet – men vintersesongen 1935 skulle bli en trå affære i motsetning til året før. Det var enda mindre penger å hente på hopprennene, og utgiftene ble større enn inntektene. Da hun gikk om bord på båten hjem i New York i mai, så hadde hun kun deltatt i ti renn på fem måneder.
Johanne ble nå værende hjemme et par år, kun avbrutt av et par turer til England og Frankrike for å delta på showrenn. Utferdstrangen kom skyllende over henne igjen vinteren 1938.
Johanne Kolstad i verdensrekordsvevet i Berlin, New Hampshire
Denne gangen tok Johanne turen til New Hampshire, og The Big Nansen. Her strakk hun seg til hele 69,5 meter (228 feet), og noterte seg for ny verdensrekord for kvinner. En rekord som ble stående i over 35 år før Anita Wold i 1973 strakk seg til 73 meter i Kløvsteinbakken i Trøndelag.
Johanne hoppet også innendørs i Madison Square Garden i New York, der nærmere 100 000 tilskuere hadde stimet sammen for å se skihopping på en provisorisk oppbygd bakke, med knust is som underlag. Et lignende arrangement i Boston takket hun nei til, fordi salæret var for lavt.
Så vendte hun nesen hjem til Norge igjen, og like etter kom krigen. I løpet av krigen fant hun kjærligheten i Valdres. Hun giftet seg med Ola Aastad, og ble mor til ei datter – og da freden kom la hun skiene på hylla for godt. Hun returnerte aldri til USA, men levde godt på minnene.
Johanne ble aldri ordentlig dronning i eget land, og ble snytt for en ekte idrettskarriere på grunn av sitt kjønn. Hadde hun vært født 90 år senere, så hadde hun kanskje både fått hoppe i VM, OL og i skiflygingsbakker.
Men historien hennes kan ingen ta fra henne, og hun var en pioner, et forbilde og en ekte stjerne langt forut for sin tid – i et land som reklamerte seg tungt som the land of dreams and opportunity.
En stolt Johanne blir hyllet av Norges Skiforbund i 1968.
I 1968 ble Johanne Kolstad Aastad gjort stas på som æresgjest ved Norges Skiforbunds 60-års jubileum i Den Norske Opera – en seanse som også ble filmet og sendt på NRK. Skiforbundets Arne Haukvik spurte henne da hvordan hun kom på å begynne med skihopping:
«Jinutun var ikke fønni opp ennå, og ville du aka på ski, så måtte du gjøre det med gutta. Jeg var med dem sent og tidlig, og på den måten havnet jeg i hoppbakkene»
Et lite stikk til alle som gjennom mange tiår hadde sett forbi at kvinner skulle ha samme muligheter som menn også når det kom til idrett.
De siste årene levde hun et tilbaketrukket liv i Vang i Valdres. De siste årene bodde hun på Vangsheimen, og i 1995 avla NRK Sportsrevyen henne et besøk (se nederst). Hun sovnet stille inn der i 1997 – 85 år gammel.
Først året etter hun var borte ble historien om henne, om Hilda Braskerud og om kvinnelig hoppsports historie ført i pennen og gitt ut i bokform av forfatter og tidligere direktør for Skimuseet Karin Berg. I 2011 hadde NRK også en sak om pioneren fra Nordre Land.
Hilda la hoppskiene på hylla i 1939 på grunn av en rygglidelse. Hun giftet seg med Ingolf Hovsveen, og sammen flyttet de til Kjeller utenfor Oslo, der hun bodde i mange år før de som pensjonister flyttet tilbake til Land og Hov. Hilda døde i 1996, året før Johanne.
Karl Thomlevold ble værende i Amerika. Han falt over bord fra en stor båt han jobbet på i Port Jefferson Harbour, og døde av drukning så tidlig som i 1939 – kun 44 år gammel.
«De er for bløte, dagens mannfolk. De trekker seg fra real konkurranse bare ei tå begynner å krangle»
Johanne Kolstad, 1962
Dagens soundtrack er signert et gresk postrock band som kaller seg “I am no Hero”. Litt slik som Johanne nok oppfattet seg selv både på Waldorf Astoria og foran kameralampene i USA. Du kan ta ei jente ut av Nordre Land, men du kan ikke ta Nordre Land ut av jenta. Den instrumentale låta heter da også “Journey” - og er passende på så mange måter til historien om Johanne Kolstad - The Queen of Ski