I dag skal vi tilbake til New England-området, nærmere bestemt til delstaten New Hampshire. Her slo engelske kolonister seg ned allerede på begynnelsen av 1600-tallet, og mange av stedsnavnene bærer også her preg av det.
Referansen til Hampshire er det mest åpenbare, men du finner også byer som Dover, Exeter, Portsmouth, Nottingham og Manchester. Noen av byene har fått prefikset «ny» - akkurat som staten selv. New Boston, New Ipswich og New London.
Vi finner også spor fra andre europeiske land i delstaten. Beint nordover langs statsgrensa til Maine kjører vi forbi småbyer som Milan og Berlin, og det er i sistnevnte by vi skal gjøre et stopp i dag.
I 1912 bodde det 16 000 innbyggere i Berlin, hvorav rundt 600 var norske.
Småbyen har i dag rundt 10 000 innbyggere, og ligger idyllisk til ved elva Androscoggin, med fjellkjeden White Mountains mot vest. Området for øvrig består av mye tett skog, og det var denne næringen som dannet livsgrunnlaget i byen ut over 1800-tallet.
De første nordmennene kom hit 1854. Landskapet lignet på hjemme, og det var arbeid å få i skogen. Mange hadde erfaring fra tungt skogsarbeid hjemme i Norge også, og kunne her ta opp igjen øksa i sitt nye hjemland.
Nordmennene likte å holde seg blant sine egne, så de fleste bygde seg hus i et område nordvest for sentrum som etter hvert fikk navnet Norwegian Village.
Etter hvert som emigranter fra de andre nordiske landene også søkte seg til den blomstrende skogbruksnæringen uten Berlin, så ekspanderte den lille forstaden. Navnet Norwegian Village er for lengst borte, og erstattet med Berlin Mills, men gatene Norway Street, Sweden Street, Denmark Street og Finland Street finnes fortsatt i dag.
Vinterstid lavet snøen ned i minst like stort omfang som hjemme i Norge, og for å ta seg frem i de dype skogene, så spente de skandinaviske skogsarbeiderne på seg skiene.
I 1872 gikk en gruppe menn sammen om å etablere «Skiklubben» - eller North American Ski Club – som fortsatt eksisterer i dag, som den eldste i nasjonen. I dag under navnet Nansen Ski Club. I takt med industrialiseringen, så fikk mange av skogsarbeiderne seg industrijobb på byens papirfabrikk – som på den tiden var en av Amerikas største. Ski gikk fra å bli et transportmiddel til å bli en yndet fritidsgeskjeft.
Først var fokuset i skiklubben på langrenn, men en gjeng nordmenn begynte allerede på begynnelsen av 1900-tallet å hoppe på ski - i en liten bakke de kalte Paine Hill, i skogen rett bortenfor Norwegian Village.
En av disse var Ingvald «Bing» Anderson. I perioden 1922 til 1925 vant han flere hopprenn både i Amerika og i Canada. Han hadde også flere fall, noen mer alvorlige enn andre. Ifølge ham selv hadde han slått hodet sitt i en stein under et hopprenn i Ottawa, og vært borte i 48 timer. I 1924 deltok han i et hopprenn i bakken Harris Hill i Vermont, og satte bakkerekord. Etter den prestasjonen var det prat på at Anderson ville bli invitert til neste års Holmenkollrenn, uten at det ble noe av. Neste gang han hoppet i bakken falt han imidlertid stygt igjen, og slo hodet sitt kraftig. Hopping er en risikosport, og spesielt de amerikanske bakkene på den tiden var dårlig proporsjonerte, så hopperne fløy unormalt mange meter over bakken kontra skihoppere i dag.
I tiden etter fallet merket folk rundt ham at han forandret seg veldig. Han virket fjern og forvirret. Plutselig en dag forsvant han fra Berlin, og hverken venner eller familie hørte fra ham på noen år.
Så i 1930 ble en kar, som kalte seg for Emmett Sloane, arrestert, og dømt til døden, for å ha drept resepsjonisten DeBlois Rheburg på et hotell i Canada. Drapet skjedde den 8. februar 1930 - for 94 år siden i dag.
En av hans cellekamerater hadde på en eller annen måte funnet ut at dette kunne være samme mann som tidligere var et hopptalent i USA, og som faktisk i sin tid var så god at han kunne ha blitt en amerikansk landslagshopper. Han spurte Emmet rett ut; “Er ikke du skihopperen Bing Anderson?”. Emmet bare så på ham med et overrasket blikk, og svarte; “Hvor har du det i fra? Hvordan fant du ut det?”
Cellekameraten hadde helt rett. Mannen som nå satt på dødscella var Ingvald Andersen. Bing Anderson. Emmett Sloane.
Nyheten nådde etterhvert familie og venner hjemme i Berlin, NH, som startet en innsamlingsaksjon for å få en advokat til å ta Bings sak. De mente han måtte ha blitt sinnssyk etter alle hodeskadene i hoppbakken, og at dommen måtte gjøres om til psykiatrisk behandling. Domstolen avslo dette, og den 20. mai 1930 ble det norsk-amerikanerske hopptalentet henrettet ved henging i Cape Breton County Jail i småbyen Sydney, Nova Scotia. I rettsdokumentene under “yrke” stod det “elektriker og skihopper”.
Senere viste det seg at før Anderson hadde ankommet Canada, så hadde han prøvd seg som skihopper i Massachusetts, men etter en liten stund ble han kastet ut av skiklubben der. Årsaken var at han hadde hatt en del utenomsportslige, disiplinære problemer, og hadde blitt arrestert for å ha stjålet en bil. I tillegg hadde han blitt tatt på fersken med forfalskede sjekker, og visst nok skyldte han penger til en haug med folk.
I 1936 ble det bygd en ny, gigantisk hoppbakke utenfor Berlin, The Big Nansen. Stillaset var enormt for å kompensere for en manglende lang nok, naturlig bakke, og det største frittstående i sitt slag på den tida.
Den første som satte utfor var Spike Olesen - etterkommer av Carl Olesen, en av de første nordmennene som slo seg ned i Berlin. I 1938 ble det arrangert et uttaksrenn til Vinter-OL i Sapporo i bakken, et OL som av åpenbare grunner ble avlyst.
Nansen Ski Club stod som arrangør for det amerikanske mesterskapet i Berlin i 1950, 1957, 1965 og 1972. Det siste offisielle hopprennet i The Big Nansen ble arrangert i 1985. På grunn av manglende økonomi og laber rekruttering ble hoppbakken stengt for godt i 1988.
I 2017 gjorde en av verdens beste kvinnelige skihoppere Sarah Hendrickson et oppvisningshopp i bakken. Da var det ingen som hadde satt utfor det bratte tilløpet på over 30 år.
De siste årene har frivillige entusiaster jobbet med å restaurere bakken, og målet er at bakken en gang i fremtiden kan åpnes igjen. Nansen Ski Club har samtidig bygget et par småbakker like ved, i håp om å tenne interessen for skihopping igjen hos den yngste generasjonen.
De mest kjente vintersportsutøverne fra New Hampshire er Tara Geraghty-Moats, som i 2020 vant det første World Cup-rennet i kombinert for kvinner noen sinne, Julia Krass, som kom på 11. plass i Freestyle under OL i Sotchi i 2014, og ikke minst utforlegenden Bode Miller, som vokste opp i Franconia, snaue 6 mil unna Berlin.
Dagens soundtrack finner vi så langt unna snø og skibakker som vi kan komme. Ry X er en surfer fra Australia, som jeg hadde gleden av å høre live for noen år siden. I låta «Berlin» legger han trykket på første stavelse. Jeg mistenker han referer til den tyske byen, men faktum er at riktig uttalelse av den fordrer trykk på andre stavelse.
I Berlin, New Hampshire, ble det kollektivt bestemt å endre uttalen av byen da tyskerne gikk til krig i 1939. Fra BerLIN til BERlin. Så der har du den, Ry X. I dag er låten din om den lille hoppbyen i New Hampshire.
Come down love
Berlin in the coldAll that fighting
All that snow